Statsminister Jonas Gahr Støre. Foto: NTB
Da Nordnorsk Rapport etter valget i fjor høste hilste den nye regjeringen velkommen, mante vi Nord-Norge til å ha «skyhøye krav og lave forventninger». Et halvt år etterpå kan vi ikke gjøre annet enn å ta selvkritikk, beklage vår ubegrunnede optimisme, og korrigere oss selv til «skyhøye krav og null forventninger».
Ikke kan vi huske å ha sett en norsk regjering så raskt svi av så mye av sin politiske kapital som det regjeringen Støre nå gjør i nord. Utstyrt med kommunikasjonsevner som får tankene til å henfalle til enorme elefanter og veldig små glassmagasin, snubler statsråder fra katastrofe til katastrofe med en tilsynelatende fullkommen mangel på politisk teft. Er det virkelig dette som er Støres visjoner for Nord-Norge?
Det er som om man 15 minutter ut i filmen oppdager at noen har snudd manuset på hodet. Mente ikke regjeringen egentlig å vente med å bygge ut kraftkabler, slik at Nord-Norge kunne beholde sitt helt nødvendige fortrinn i utviklingen av ny og gammel industri? Det er noe grotesk ironisk i det faktum at når en norsk regjering for en gangs skyld skal sette fart i noe i Nord-Norge, så er det å eksportere våre fortrinn og i samme slengen importere høyere priser til forbrukere og næringsliv.
Og var ikke hensikten for Støre å heller sette opp farten med å prioritere Tromsø sin byvekstavtale foran andre norske byer? I stedet skal regjeringen vurdere ambisjonsnivået i samferdselssektoren. Slike vurderinger betyr sjelden noe annet enn lavere ambisjoner. Greit nok, men da foreslår vi at ambisjonene justeres ned andre steder i Norge. Start gjerne med å se kritisk på prestisjeprosjektet fergefri E39 på Vestlandet. Hvis det er mindre penger i samferdselskassen, er det ganske selvsagt at det må prioriteres hardere.
Så kan man spørre seg hva som egentlig foregår internt i Arbeiderpartiet? Hva skal man med politiske fiender når man har slike venner? Vi ser ikke bort fra at tromsøordfører Gunnar Wilhelmsen stiller seg det spørsmålet, etter at han ble satt i forlegenhet av samferdselsministeren fra sitt eget parti. Uansett hva man ellers måtte mene om ordføreren, er det ingen tvil om at han i kampen for byvekstavtale har utført solid politisk håndverk på vegne av de som har valgt ham – folk i Tromsø.
Hva den siste tids utvikling i kraftsaken og byvekstpakken vil ha å si for Arbeiderpartiet og Senterpartiet i den nordligste delen av Nord-Norge er selvsagt tidlig å være skråsikker på, men likevel – det skal ikke mye politisk fantasi til for å se for seg en velgeroppslutning som står i fare for å forfalle fortere enn en dårlig vedlikeholdt nordnorsk riksvei. De siste dagers politiske selvmål kommer på toppen av ferske meningsmålinger som viser at de to regjeringspartiene hadde skuslet vekk hele forspranget de hadde ved valget. Det er ikke det minste rart at Høyre sitter helt rolig i båten, og lar de to regjeringspartiene konkurrere om å drive med mest selvskading. Man må alltid bygge egen suksess på egne ferdigheter, men motstandernes tabber er heller ikke å forakte, og Høyre har nok for lengst festet blikket på kommunevalget i 2023.