TOG TIL TROMSØ: Vil NATO-utvidelsene føre til at Nord-Norges hovedstad Tromsø endelig får se en jernbane innen 200 år etter at Østlandets hovedstad Christiania fikk jernbane i 1854, over 150 år etter at Midt-Norges hovedstad Trondheim i 1880 kunne sende folk og gods til og fra Oslo, og over 100 år etter at Vestlandets hovedstad Bergen fikk sin Bergensbane i 1909? Illustrasjon: Screenshot Contagion
Om det skulle mangle gode grunner til å bygge Nord-Norgebanen, kan sikkerhetspolitikk bli det som utløser igangsetting?
Av – Edd Meby
Usikkerheten som er skapt ved Russlands angrep og krigføring i Ukraina har skapt økt oppmerksomhet om NATOs rolle, om Norges medlemskap og om sikkerhetspolitikken i Europa. I dette bildet blir nordområdene enda mer interessante. Vår 200 kilometer lange grense opp mot det stadig mer aggressive Russland gjør at Norge har særlige grunner til å være opptatt av vår forsvarspolitikk i Nord-Norge. Medlemskap for Sverige og Finland aktualiserer et enda sterkere forsvarssamarbeid med våre nordiske naboer, og en økt oppmerksomhet om infrastruktur, forsyningslinjer og forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge.
EU legger føringer
I et debattinnlegg av internasjonal rådgiver Einar Sørensen i Nordlys i sommer tok han opp dette temaet.
«Vi kan like godt med en gang glemme det historiske tankegods som hittil har vært den store bremsekloss mot Nord-Norgebanen, inkludert en stambane fra Fauske til Tromsø. Fra nå av er det helt klart at jernbaneutbyggingen både i Europa, i Norden og i Nord-Norge må sees som en felles integrert sak. Ikke minst vil forsvarsinteressene veie sterkt i regnestykket om «samfunnsøkonomisk nytte». Det er en direkte følge av at transportutvikling innenfor EUs programmer forutsetter at militære og sivile forhold integreres i fellesprosjekter finansiert av EU», skriver Sørensen i innlegget.
NATO trenger jernbane
Nord-Norgebanens rolle i forsvars- og sikkerhetspolitikken har ikke vært langt fremme i den offentlige debatt, der de samfunnsøkonomiske beregningene ofte er brukt som et motargument for denne investeringen.
Sørensen mener Nord-Norgebanen er mer enn en nasjonal stambane, og hevder at dette må medføre at KVU-arbeidet om Nord-Norgebanen ikke kan fortsette som før. Hans råd er at Forsvaret må inn i dette arbeidet på linje med alle transportsektorer. Og Sørensen er allerede klar med konklusjonen: NATO trenger en jernbane i hele Nord-Norge.
Konsekvensene
Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren og professor ved Forsvarets høgskole, peker på konsekvensene for Nord-Norge av krigen i Ukraina.
Nord-Norge ligger tett opptil atomstyrkene på Kolahalvøya.
Russerne frykter at det kan befinne seg offensive styrker på den norske siden av grensen.
Dette området er AS Norges pengebinge – vårt viktigste strategiske nærområde, der det årlig hentes ut milliarder av kroner i olje, fisk og gass.
Norge må holde seg inne med USA, men helst slik at russerne ikke føler seg truet.
Den største sikkerhetsutfordringen for Nord-Norge er at norske myndigheter ikke har store nok militære styrker til selv å ha god situasjonsforståelse i de norske nærområdene. Heier mener det er for få marinefartøyer, fly og mannskaper tilgjengelig for at Norge selv skal ha kontroll utenfor kysten av Nord-Norge. Dermed blir det norske forsvaret nødt til å outsource viktige forsvarsoppgaver til USA, som for eksempel patruljering av norskekysten og havområdene utenfor, mener han.
Europeisk tognett
I denne situasjonen er det at EU isolerer og straffer Russland med å innføre en felles sporbredde på tog, som er ulik russernes. EU tar med seg Ukraina og Moldova inn i det nye standarden, og utelukker Russland og Belarus. Dermed kan en slik jernbane med start i Tromsø, og utvidet fra Skibotn nordover til Alta ha samme standard.
Einar Sørensen hevder krigen i Ukraina endrer mye av forsvarsplanleggingen hos NATO-landene i nord. Ofotbanen bindes sammen som del av svenske Kiruna-Luleå og integreres med en bane frem til Kolari og Rovaniemi med Skibotn som knutepunkt til Finnmark. Samtidig bindes Narvik og Tromsø-regionen sammen med de svært viktige forsvarsanleggene i Indre Troms, som trenger jernbane like mye som resten av forsvaret i Nord-området.
«Verdien av et slikt omfattende jernbanesystem kan ikke overdrives. For Forsvaret er dette alfa og omega, i tillegg til den enorme betydning for økonomisk sivilt samarbeid», mener Sørensen.
Dette kan bli et felles sivilt-militært program. Her trenger vi et helt nytt «samfunnsøkonomisk regnestykke», hevder han.