«Exit»-serien fikk fram hvordan vindkraft i Norge har vært en gullgruve for spekulanter. Nå får vi se om grunnrentebeskatning hjelper. (Foto: Freemantle/NRK)
Fra og med første januar 2024 innførte Norge såkalt grunnrenteskatt på vindkraft. Men hva er egentlig grunnrente, og hvordan skattlegger man det?
Av Bjørn Tore Bjørsvik
Vi starter med begynnelsen: Grunnrenteskatt er kort fortalt en skatt på inntekter fra bruk av det norske folks felleseide naturressurser, som er en pen måte å si «ressurser som tilhører staten.»
Staten gir selskapene konsesjon (tillatelse) til å utnytte en begrenset ressurs som vannet i et vassdrag, vindforholdene på et fjell, det rene vannet og strømforholdene i en fjord, eller havbunnen hvorfra olje og gass hentes opp. Fordi ressursen er begrenset, har den høyere verdi enn for selskapet enn det som følger av produksjonskostnad, og den ekstra inntekten de får fordi de har konsesjon (tillatelse) til å bruke ressursen, kalles grunnrente.
Det er altså tilgangen på ressursen – konsesjonen – som gir den ekstra inntekten man betaler grunnrentskatt av, ikke selve arbeidet, innovasjon eller at man tar en finansiell risiko. Konsesjonene er ettertraktede ettersom investeringer i virksomheter på disse områdene historisk sett har vært mye mer lønnsomme enn andre næringer. Denne økte lønnsomheten basert på våre felles ressurser, altså grunnrenten, brukes ofte som argument for grunnrenteskatt.
Hvilke næringer betaler grunnrenteskatt?
I Norge har vi lang tradisjon for grunnrentebeskatning, blant annet har inntekt fra oljeutvinning og vannkraft vært belagt med grunnrenteskatt i mange år:
Inntekt fra utvinning av olje og gass på norsk sokkel beskattes med totalt 78 prosent. Denne satsen inkluderer vanlig selskapsskatt og en særskatt på petroleumsinntektene, i praksis en grunnrenteskatt. Statens inntekter fra petroleumsvirksomhet kommer fra denne skatten, samt eierskap i oljeselskaper som Equinor.
Vannkraftselskapenes inntekter beskattes med 45 prosent (i 2024). Dette kommer i tillegg til selskapsskatt på 22 prosent.
I fjor ble grunnrentebeskatning innført også innenfor havbruk, med en effektiv grunnrentesats på 25 prosent i tillegg til selskapsskatten på 22 prosent. Grunnrenteskatten gjelder på sjødelen av oppdrettsprosessen, perioden hvor laksen og ørreten vokser til salgsvekt, men ikke på slakting, foredling, transport, etc. Fordi det også er satt et bunnfradrag på 70 millioner kroner, er det bare de største selskapene som må betale grunnrenteskatten.
Ble «Exit» exit for skattefritak?
Fra og med i år er det altså grunnrentebeskatning på landbasert vindkraft med en effektiv sats på 25 prosent på anlegg over 1 MW. I tillegg til grunnrente beskattes vindkraftselskapene også med vanlig inntektsskatt på 22 prosent, men dette har vist seg å være en svært usikker inntektskilde for Staten.
Vindkraftselskapene har siden 2015 hatt svært gunstige avskrivningsregler som har gjort at mange av dem i praksis ikke har betalt skatt. Naturlig nok har de jobbet i mot den nye skatten, ofte gjennom lobbyistorganisasjonen Fornybar Norge. Virkemidlene har typisk vært å bestille rapporter innenfor gitte parametre som dermed viser at vindkraft egentlig ikke er så veldig lønnsomt, for så å hevde at vi må «sikre fornuftige, oversiktlige og forutsigbare rammevilkår for industrien.» Hvis ikke vil utenlandske investorer miste interessen for Norge og dermed vil vi aldri i verden kunne finansiere det grønne skiftet.
Fornybar Norge innledet en slik kampanje i mars 2023, denne gangen med KPMG som rapportleverandør, da Norges mest sette TV-serie «Exit» rullet ut sesong 3. Morsomt nok var hovedtemaet for sesongen hvordan man kunne tjene seg rik på det grønne skiftet, og åpnet med en scene hvor tre av våre tvilsomme «helter» fikk forklart det: «Egersund vindpark, en av Norges største vindparker betaler ikke en krone i skatt. Det er utenlandske eiere som håver inn på norsk natur, » og «det er umulig å få rede på hvem som faktisk eier faenskapet.»
Plutselig var «Exits» tema hovedtemaet i både nyhetssendinger og Debatten, og faktasjekkerne kunne konstatere at påstandene var sanne! Derfra og inn til den endelige avstemmingen i Stortinget 19. desember, var det i praksis ikke lengre et spørsmål om det skulle innføres grunnrenteskatt; kun et spørsmål om størrelsen på skatten.
Arven fra oljebransjen
På norsk sokkel er det slik at når oljeselskapene bruker penger på å skyte leteseismikk og borer letebrønner, kan de trekke ifra hele leteutgiften på skatten. Om oljeleterne er et lite firma som ikke produserer noe på norsk sokkel og dermed ikke er i skatteposisjon, vil de få 78 prosent av letekostnadene refundert cash i neven (eller på konto). Det høres rart ut for alle som ikke driver med olje, men ordningen har vært lønnsom for den norske stat.
En lignende cashback-ordning er vedtatt for vindkraftbransjen: «Nye kraftanlegg som ikke er i skatteposisjon vil få utbetalt skatteverdien av den negative grunnrenteinntekten. Frem til utbetaling fremføres negativ grunnrenteinntekt med rente,» opplyser Energidepartementet.
De tar likevel forbehold om at endringen kan rammes av statsstøtteforbudet i EØS-avtalen og forutsetter derfor godkjenning fra ESA.
Hva med kommunene?
For kommunene som huser vindparkene vil selve grunnrenteskatten ikke ha noen betydning med mindre den kommer tilbake i form av overføringer fra staten.
Kommunens inntekter vil komme gjennom konsesjonsavgiften de deler med staten, gjennom konsesjonskraften de deler med fylkeskommunen og gjennom naturressursskatten de også deler med fylkeskommunen. Den eneste direkte skatteinntekten kommunen vil være alene om er eiendomsskatten.
«For nettanlegg skal verdsettelsen bygge på reglene i eiendomsskatteloven. Dette innebærer at nettanlegg skal verdsettes til objektiv omsetningsverdi, og at takseringen foretas av kommunene. Verdsettelsen baseres på bruk av såkalt substansverdi (gjenanskaffelsesverdi). Grunnen under linjene inngår i anlegget,» sier Energidepartementet. Så får vi se hvordan det går.