– Planene i Kiruna setter omfanget av elektrifiseringen av Melkøya i perspektiv, fortsetter Dalberg. – Det som er i ferd med å skje i Kiruna, vil dessuten påvirke hele kraftsystemet i Nord-Norge. Vi er sterkere knyttet opp til det svenske kraftsystemet enn resten av Norge, og uten et betydelig lokalt kraftoverskudd i Troms og Finnmark vil dette kunne utfordre kraftprisene betydelig. Foto: Ingun A. Mæhlum
Det er en kraftig økning i etterspørselen etter kraft. Frem mot 2030 er det ventet at kraftoverskuddet som finnes i Nord-Norge blir spist opp og at det blir et kraftunderskudd.
Av Knut Ørjasæter
I en rapport THEMA Consulting Group sist vinter utarbeidet i forbindelse med Kraftløftet for Nord-Norge heter det:
Statnett og nettselskapene opplever en enorm økning i etterspørsel etter nytt kraftforbruk. I Nordland tilsvarer etterspørselen en økning på 228 prosent av dagens leverte effekt. I Troms og Finnmark er det en økning på 139 prosent av dagens leverte effekt. Dette tilsvarer en økning i årlig forbruk på 27-38 TWh.
Nordland har i dag et kraftoverskudd på vel 8 TWh, mens Troms og Finnmark har et lite kraftoverskudd på 0,6 TWh, men det er overskudd på sommeren når forbruket er lite og et underskudd om vinteren når forbruket er stort. Finnmark må derfor importere kraft gjennom vinteren for å dekke eget kraftbehov.
Sett under ett er det ved normalår forventet en samlet årsproduksjon i Nord-Norge på 27 TWh. Meldt inn behov til Statnett vil mer enn doble dette. Det er store begrensinger i overføringsnettet som også begrenser utvikling av ny kraftproduksjon.
Statkraft er største kraftleverandøren som produserer vel halvparten av den nordnorske kraften. Deretter er det Salten Kraftsamband som produserer over 2 TWh og Troms Kraft, Helgelandskraft og Nordkraft som har en egenproduksjon på i overkant av 1 TWh hver. I landsdelen er vel 80 prosent vannkraft, nær 15 prosent vindkraft, og 5 prosent varmekraft. Kraftforbruket er på nærmere 20 TWh.
Eksplosiv økning i etterspørselen etter kraft
Etterspørselen etter mer kraft øker eksplosivt i Nord-Norge. Lave priser har lokket. Statnett har fått meldt inn ønsker om nytt forbruk i Nordland tilsvarende 5.633 MW, noe som tilsvarer en økning på 228 prosent av det nettet i dag maksimalt kan belastes. Kun 1.157 MW av dette er reservert. Resterende 4.476 MW er det ikke er plass til.
Etterspørsel etter mer kraft kommer i hovedsak fra hydrogenprosjekter og elektrifisering av industrien. Disse to kategoriene krever hver for seg mer enn dagens kapasitet i nettet. Transport, oppdrett, datasenter, alminnelig forsyning, petroleum og batteriproduksjon er andre næringer som vil ha mer kraft.
Ser en på Troms og Finnmark har Statnett fått innmeldt 1.282 MW i forespurt kapasitet, tilsvarende en økning på 139 prosent av det nettet i dag maksimalt kan belastes. Kun 644 MW av dette er reservert. Resterende 638 MW er det ikke plass til. Som for Nordland kommer det meste av etterspørselen fra hydrogenprosjekter, petroleum og industri. Disse sektorene alene vil ha mer kraft enn dagens forbruk i Troms og Finnmark. Øvrig etterspørsel kommer fra oppdrett, transport, datasenter og annet uspesifisert forbruk hos nettselskapene. Elektrifisering av LNG anlegget på Melkøya vil alene øke kraftforbruket i Finnmark med mellom 3,5 og 4 TWh.
Flaksehalsene ligger både i overføringsnettet og i produksjonskapasitet.
Vi har snakket med Erling Dalberg som er konserndirektør for marked og teknologi i Troms Kraft. Han har hatt rollen som leder for utvikling av ny vindkraft i konsernet de siste årene. Etter nesten 20 år i ledelsen av Troms Kraft har han skaffet seg inngående kjennskap til kraftdebatten generelt og debatten om vindkraft spesielt.
– Kan en nå målene i kraftløftet fra regjeringen?
– Jeg tror det blir vanskelig. Det er en rekke forutsetninger som må på plass, sier Dalberg. – Disse forutsetningene er ikke på plass og de vil ta tid å løse.
– Hvilke forutsetninger må på plass?
– Det må være rette insentiver til å investere i ny kraftproduksjon. I stedet for å stimulere til økt kraftproduksjon har en fått nye skatter med blant annet grunnrenteskatt på vindkraft som svekker inntjeningen. Havvind er fortsatt veldig kostbart. Selv om det er mange vindkraftprosjekter som er på tegnebrettet, er jeg tvilende til at mange blir realisert når endelig investeringsbeslutning skal tas. Videre, dersom en skal oppgradere eksisterende vannkraftverk, kan en få ut mellom fem og syv prosent mer kraft, kanskje noe mer om en i tillegg kan øke vanntilførsel til eksisterende magasiner og muligens også noe mer økt magasinkapasitet. Dette er imidlertid svært kostbart og ofte ikke lønnsomt. Det må på plass insentiver som gjør det lønnsomt å investere, og som ikke straffer kraftselskapene for å ta den risikoen. I tillegg er det store utfordringer med vern og rettigheter både for vindkraft og utbygging av vannkraft som må tas på alvor og finnes løsninger på som er bærekraftig for både natur, miljø og berørte parter. En annen forutsetning som må på plass er endringer i kraftsystemet i Nord-Norge. Det er en prosess som tar tid.
– Hvor trykker skoen i det nordnorske kraftsystemet?
– Slik markedsdesignet for prisområde NO4 er i dag, dekker det hele Nord-Norge. Sammenliknet med resten av Norge og Europa har vi som sogner til NO4 hatt veldig lave og hyggelige strømpriser de siste årene. Dette skyldes i hovedsak et stort kraftoverskudd i Nord-Sverige på vel 20 TWh, i tillegg til kraftoverskuddet i sørlige Nordland. Det er imidlertid ikke kraftoverskudd i Troms og Finnmark. Dette området får med dagens kraftsystem de samme prisene som områder der kraftoverskuddet per i dag er betydelig. Dette gir et feil signal til forbrukere, slik som datasenterindustrien som gjerne vil etablere seg her da det er billig kraft. I tillegg gir dette feil signal til kraftprodusenter, som gjennom prissignalet får beskjed om at det er overskudd på kraft. Dersom NO4 deles i to, vil det bidra til at kraftforbrukere og kraftprodusentene får riktigere prissignaler, basert på faktisk kraftsituasjon i Troms og Finnmark. Riktig prissignal har betydning for hvilke næringer som er interessert i å investere i ny virksomhet i et område, og en konsekvens vil kunne være at færre ønsker å etablere virksomhet i Troms og Finnmark, men problemet er at det uansett ikke er kraft nok i systemet i dag til slike etableringer. Muligens vil vi kunne se at en del av de som i dag har fått reservert kapasitet i nettet, faktisk ikke blir å benytte denne. Dette vil kunne medføre at kraft blir omfordelt til eksisterende virksomheter som ønsker omstilling og vekst. Vi må på kort sikt forvente høyere kostnader for kraft, fram til vi får utviklet mer kraftproduksjon. For husholdninger vil økte kostnader kunne skjermes ved regjeringens eksisterende støtteordning, mens for næringslivet finnes det i dag ikke slike ordninger.
– Troms Kraft betaler årlig ca. 40 millioner kroner i nett-tariff for uttak og innmating av kraft i nettet, selv om vi i realiteten har kraftunderskudd i området. Årsaken til dette er at Statnett benytter en modell for beregning av den marginale kostnaden ved økt uttak og innmating av kraft i nettet, uten å hensynta fysikken og flaskehalsene i nettet. Hadde kraftproduksjonen til Troms Kraft foregått på Østlandet, som også har underskudd – ville vi i stedet fått utbetalt ca. 20 millioner kroner årlig.
– Dette viser at både markedsdesignet for NO4 og forordningen for nett-tariff for innmating av kraft skaper et overordnet problem i kraftsystemet, som gir feile signaler til både forbrukerne og kraftprodusenter. Dette medfører at næringslivet ikke får utviklet og omstilt seg slik mange ønsker og vil på sikt kunne skape store utfordringer.
Et alternativt perspektiv
Dalberg trekker frem det som skjer i Nord-Sverige og ved LKABs gruvedrift i Kiruna. Anlegget på Melkøya vil kreve mellom 3,5 og 4 TWh. LKAB har planer om at hele gruvedriften i Kiruna skal være elektrifisert. Dette vil kreve 70 TWh årlig. Allerede i 2030 vil de bruke 20 TWh. Strømbehovet til gruvedriften i Kiruna vil altså kreve nær 20 ganger mer enn Melkøya-anlegget.
Utviklingsplanene i Nord-Sverige består av mer enn bare elektrifisering av gruvedriften. Totalt skal det investeres 1.000 milliarder kroner, inkludert annen industri som skal utvikles, og folketallet i Norrbotten og Västerbotten er ventet å øke med hele 100.000 innbyggere – noe som selvsagt også kommer til å påvirke behovet for kraft.
– Planene i Kiruna setter omfanget av elektrifiseringen av Melkøya i perspektiv, fortsetter Dalberg. – Det som er i ferd med å skje i Kiruna, vil dessuten påvirke hele kraftsystemet i Nord-Norge. Vi er sterkere knyttet opp til det svenske kraftsystemet enn resten av Norge, og uten et betydelig lokalt kraftoverskudd i Troms og Finnmark vil dette kunne utfordre kraftprisene betydelig. Men enda viktigere er det at Kiruna-planene illustrerer hvor mye fornybar energi som kreves når verden skal endre seg fra fossil- til utslippsfri energi. Planene til LKAB forteller også at internasjonale industriaktører er veldig godt i gang med den grønne omstillingen. Innen 2045 er målet at LKAB skal ha elektrifisert hele gruvedriften i Kiruna. Deler av denne omstillingen skal være gjennomført innen 2030, samme år som Norge har forpliktet seg til å kutte 55 prosent av klimagassutslippene sammenliknet med 1990-nivå. Det er kort tid til 2030, og bare utprøvd teknologi kan ta oss til dette skiftet, selv om andre energikilder også kan bli viktig på lengre sikt.