STOLT EIER: De tre barna til gründeren Steinar; Aino (50), Maria (48) og Håkon (42), får nærmere 1,3 milliarder kroner å rutte med etter salget blir ferdigstilt. Oppgjøret i forbindelse med oppkjøpet fordeles med 30 prosent i Mowi-aksjer og 70 prosent i kontanter. Her eldste i søskenflokken, Aino Olaisen. Foto: Nova Sea AS
Frykt og usikkerhet – mange Nova Sea-ansatte og innbyggere på Lovund har sterke følelser etter at Olaisen-familien selger seg ut av Nova Sea der Mowi nå overtar. Men er det mye å frykte?
Av Knut Ørjasæter
Olaisen familien har vært med å bygge opp samfunnet på Lovund til et bærekraftig samfunn og et hyggelig sted å bo. De har bidratt til å bygge opp en sterk lokal selvfølelse og stolthet. Det har også gitt ansatte og innbyggere et emosjonelt eierskap til bedriften og utviklingen av et lite sted som Lovund. Rundhåndede bonuser når det går bra, forsterker denne emosjonelle tilknytningen.
Er det noe å frykte?
Mowi er verdens største oppdrettsselskap og er en stor, seriøs aktør. Fisken, merdene og konsesjonene blir der de er, selv om de skifter eiere. I tillegg er mye fremtid sikret lokalt på Lovund gjennom en investering på mellom 2,2 og 2,3 milliarder kroner i et nytt supermoderne slakteanlegg. Verdiene og anleggene ligger lokalt selv om beslutninger fremover blir gjort lengre borte.
Det medfører større avstand til de lokale virksomhetene og når beslutninger skal tas blir det med flere strategiske vurderinger enn før. På kort sikt vil det neppe skje store forandringer verken i Nova Sea-virksomhetene eller på Lovund . Nova Sea og Mowi har dessuten en lang historie sammen og har samarbeidet godt. De kjenner hverandre godt. Mowi kommer ikke inn som en ny eier som skal revolusjonere og snu opp-ned på alt.
Et større perspektiv
Det har vært forsket en del på norske familiebedrifter, blant annet på BI av professor emeritus Øyvind Bøhren og Janis Berzins. I Norge er syv av ti norske bedrifter er familiekontrollert. Dette er ikke ulikt andelen for resten av Europa. De to fant videre i sine undersøkelser, som riktignok er fra noen år tilbake, at i Norge blant alle bedrifter står familiebedrifter for 33 prosent av sysselsettingen, 22 prosent av omsetningen og 13 prosent av eiendelene. Uansett hvordan vi måler betyr derfor familiebedriftene mye for norsk økonomi.
Familiebedrifter er i gjennomsnitt mindre enn andre. De er også mer arbeidsintensive og mindre kapitalintensive. Den typiske familiebedriften omsetter for i underkant av 5 millioner kroner, har tre til fire ansatte og eiendeler for i overkant av 3 millioner kroner.
Dette betyr ikke at alle familiebedrifter er små. De ti prosent største omsetter for minst 30 millioner kroner eller mer. De ti største omsetter til sammen for flere hundre milliarder kroner. Øverst troner Norgesgruppen som i 2023 omsatte for 112 milliarder kroner.
Enkelte forskere hevder at «familie» og «bedrift» er karakteristikker som per definisjon er i konflikt. «Familie» er en enhet man inngår i eller er født inni, enten man vil eller ikke. Tilknytningen varer livet ut der det også legges andre og emosjonelle føringer på beslutninger. En «bedrift» er på den annen side en kapitalistisk institusjon, styrt av rasjonelle beslutninger og meritokratiske prinsipper.
Familiebedrifter og særtrekk
Det viktigste særtrekket med familiestyrte bedrifter er at de ikke styres helt som andre bedrifter. Mest fremtredende er at familieeide bedrifter har sterk eierstyring og en forvalterrolle. Du “eier” ikke bedriften. Du forvalter verdiene og bedriften for neste mann og neste generasjon som skal overta. Dette er ikke ulikt det som har vært i ryggraden til norske familieeide gårdsbruk. Forvalter du din skjerv godt, har du noe å gi videre til neste mann. Salget av Nova Sea til Mowi innebærer at Olaisen-familien har gitt fra seg denne forvalterrollen.
Å være majoritetseier er ikke det samme som å være aktiv eier. En familie kan selv velge hvor aktivt den vil være deltagende i styre og daglig ledelse. Det som imidlertid kjennetegner familiebedrifter er et aktivt eierskap.
Forskning viser blant annet at familiebedrifter har et sterkt konsentrert eierskap. I over halvparten av familiebedriftene er familien eneeiere. Selv i de ti prosent største bedriftene med minoritetseiere, sitter fortsatt familien i gjennomsnitt med 80 prosent av aksjene. Altså ikke helt ulikt det som har vært situasjonen i Nova Sea før salget.
Minoritetseiere er unntaket, ikke regelen.
De store eierandelene gir familien sterke insentiver og stor makt på generalforsamlingen til å styre slik de ønsker. Selv i store bedrifter med minoritetseiere, er familiens eierandel ofte så stor at den har lite å vinne på å spise av lasset. Verdiene samles i virksomheten og deles ikke ut til aksjonærene som en ofte ser i børsnoterte selskaper med sterkt aksjonærpress for å dele ut utbytter. I snitt fant forskerne at i familiebedrifter er familien styrerepresentert i 90 prosent og innehar alle styreplassene i 83 prosent av tilfellene. Styrelederjobben har familiene i 70 prosent. Det gir sterk eierstyring med kort vei mellom generalforsamling og styrerom. Styremedlemmene eier i gjennomsnitt 76 prosent av aksjene.
Med andre ord, familiedominansen i generalforsamlingen går rett inn i styrerommet. Avstanden blir minimal mellom eiere og styret.
Familiedominansen går også inn i ledelsen. Et familiemedlem er daglig leder i 85 prosent av tilfellene. Eierskap, styre og ledelse går som hånd i hanske.
Eierstyring gjelder forholdet mellom eierne, styret og ledelsen. Jo tettere kobling, desto mindre er avstanden mellom bedriftens eierskap, strategi og drift. Denne avstanden er oftest stor i bedrifter som ikke er familiekontrollerte, særlig når de er børsnoterte. Alle disse særtrekkene har vært dominerende i Nova Sea.
Maktmisbruk overfor minoritetsaksjonærer viser seg å være en sjeldenhet.
Oppsummert:
Fordeler:
Korte beslutningsveier
• Trygghet
• Stabilitet
• Lojalitet
• Langsiktighet
• Soliditet
Utfordringer:
• Liten endringsvilje
• Mangel på strategisk tydelighet
• Utfordringer knyttet til profesjonalitet
Vurderingene som familien Olaisen har måtte foreta i forkant av salget av farens livsverk blir:
• Har bedriften vokst fra den kompetansen man selv besitter?
• Er andre eiere bedre skikket til å føre virksomheten videre med det som er av utfordringer?
• Er et spesielt familie-engasjement og ansvar viktig for videre drift og utvikling?
• Orker en å stå i det videre og er andre i familien klare til å ta ansvaret som følger med fremover.
• Når blir utvanningen av familiemedlemmers eierandel så liten, følelsesmessig eller økonomisk, at de vil ha midler under egen kontroll, i stedet for aksjer låst fast i en familiebedrift? Det har vært grunnlaget for oppsplitting av en rekke familiebedrifter, spesielt om det dreier seg om “fattige” eiere i en rik bedrift. Dette skjer oftest ved generasjonsskifter der stadig flere familiemedlemmer blir sittende som passive eiere uten å delta aktivt i den daglige driften, eller der kun få familiemedlemmer er aktive i den daglige driften.
Et veldrevet familieselskap med god balanse mellom familieansvar og bedriftsansvar har vist seg å etablere lønnsomt verdigrunnlag som få andre selskap har muligheten til. Familiedominans over generasjoner skaper et fundament for sterke verdier og tillit som naturlig overføres til både kunder og ansatte. Det finnes flere større norske virksomheter i denne kategorien, eksempelvis Jotun, Norrøna, Reitan-gruppen, Laerdal Medical, Salmar, Mack, Aass med flere.
Familiebedrifter drives gjerne etter verdier som enhver organisasjon trenger for å overleve. Beslutninger styres ikke av behovet for kortsiktig gevinst, men av et ønske om å skape verdi i flere generasjoner. Risikoevnen i en familiebedrift måles derfor på om en beslutning vil bidra til langsiktig, kontra kortsiktig verdiskaping. Familiebedriften har mulighet til å ta beslutninger som i utgangspunktet ikke vil være lønnsomme, men som man mener vil være strategisk riktige for selskapet. Det er akkurat denne mekanismen som gir familieeide virksomheter en konkurransefordel som bedrifter med krav til kvartalsvis lønnsomhetsutvikling ikke har. Her er vi tilbake i den omtalte forvalterrollen.
Kort om Nova Sea historien & oppkjøpet
I 1972 startet lærerne Steinar Olaisen og Hans Petter Meland Nova Sea. Selskapet het den gang Lovund Sjøprodukter. Etter noen år trakk Meland seg og etablerte på sin side Lovund Laks. Nova Sea ble etablert i 1985. Til å begynne med dreide produksjonen seg om pakking og filetering av sei, produksjon av kvitlaksfarse, slakting og pakking, samt eksport av laks.
Selskapet er i dag en av de største nordnorske produsentene av oppdrettslaks med nærmere 30 produksjonsbaser langs Helgelandskysten. Steinar Olaisen døde i 2011 og barna overtok kontrollen. Nova Sea-eierskapet til familien Olaisen ble liggende i Vigner Olaisen AS.
Vigner Olaisen AS har 52 prosent av Nova Sea aksjene. Mowi hadde allerede før oppkjøpet 43 prosent av aksjene i Nova Sea. Andre aktører satt med 5 prosent. Oppkjøpet av Vigner Olaisen for 7,4 milliarder kroner gir Mowi 95 prosent av Nova Sea. Med direkte og indirekte eierskap.
De tre barna til gründeren Steinar; Aino (50), Maria (48) og Håkon (42), får nærmere 1,3 milliarder kroner å rutte med etter salget blir ferdigstilt. Oppgjøret i forbindelse med oppkjøpet fordeles med 30 prosent i Mowi-aksjer og 70 prosent i kontanter.