Det norske sykefraværet koster oss 70 milliarder kroner i året. Det kan ikke bare være næringslivet eller staten som skal bære byrden.
Selv de som normalt ikke er så opptatt av LO og NHO har fått med seg et par-tre ting denne høsten:
1. Det norske sykefraværet er rekordhøyt.
2. Det blir ingen IA-avtale.
3. LO vil ikke samarbeide mer med NHO.
Avtale om inkluderende arbeidsliv (IA) har vært en viktig del av grunnmuren i det norske trepartssamarbeidet, der arbeidstakere og arbeidsgivere, sammen med regjeringen, har blitt enige om hvordan man skal få flest mulig inn i arbeidslivet og få ned sykefraværet. Partene har siden 2001 forhandlet seg frem til fire slike avtaler. Disse avtalene har blitt løftet frem som en styrke for det norske samfunnet.
Styrken ligger i partenes gjensidige respekt, kompromissvilje og statens evne til å betale seg ut av alle vanskelige problemer. Men nå går den siste ut. Og den blir ikke erstattet med en ny avtale. Partene har forhandlet i hele høst, men lykkes ikke. NHO vil utrede sykelønnsordningen. LO vil frede den. Da det ikke lenger handlet om penger, men prinsipper – ble regjeringen spilt ut over sidelinjen.
Uavhengig av hva man måtte mene om det norske sykefraværet, så har ikke IA-avtalene vært en suksesshistorie. Mens partene har snakket pent om viktigheten av tett oppfølging av sykemeldte, arbeidsgivers ansvar og ansattes rettigheter, har de gode resultatene latt vente på seg. Sykefraværet i Norge bare øker, og er i 2024 det høyeste på 14 år.
Det er uenighet blant fagfolk om hva det høye sykefraværet skyldes og hvilke tiltak som virker eller ikke. Norge har en særlig høy deltakelse i yrkeslivet. Det betyr også at mange med helseproblemer er i jobb, og dermed lettere blir sykemeldt. Andre hevder de særegne gode norske økonomiske ordningene gjør det for fristende å sykemelde seg. Norge har da også mer generøse ordninger enn andre land.
Sykefravær og uføretrygd er av de siste tabuer i norsk offentlighet. Ordet arbeidsmoral er fraværende i debatten. Det personlige ansvar er pulverisert av kollektive avtaler.
Selv Høyre lister seg på tå nå før stortingsvalget, og peker på staten og arbeidsgiverne når regningen på 70 milliarder skal betales. Kanskje er det ingen katastrofe at LO smeller med dørene? Skal et samarbeid mellom tre parter lykkes, må alle gi og ta – også de ansatte.
Det kan åpne døren for to nye uprøvde strategier:
1. Politikerne tar styringen.
2. Innføre en karensdag for å se om det kan bremse korttidsfraværet.
Så dårlig som IA-avtalene har fungert hittil, er det ingenting å tape.