Bussring har klart å holde stand der tidligere konkurrenter er spist opp av store operatører som i stor grad lever av å tilby rutebuss-virksomhet til fylker og kommuner. Her fra selskapets Tromsø-kontor, som ligger strategisk vegg i vegg med Nordic Last og Buss sine verksteder/kontorer og som har agentur på Volvo’s busser og lastebiler i nord. Foto: Dag-Håvard Danielsen

Tidligere har det vært en rekke nordnorske buss-selskaper som har vært engasjert i rute og busstrafikk. Nå er så å si alle borte. De som var, er blitt del av Connect, Nobina og liknende. Bussring er alene om å være en familieeid, betydelig nordnorsk bussoperatør.

Av Knut Ørjasæter

Selskapet har hatt en forholdsvis kraftig vekst de siste årene der omsetningen gjorde et kraftig hopp på over 80 prosent fra 2021 til 2022. Dette er et nivå på omsetningen som selskapet klarte å holde i 2023. Inntjeningen har variert med mindre underskudd til rekordåret 2022 da selskapet satt igjen med nærmere 10 millioner kroner i pluss etter at alle regninger var betalt.

Hovedkontor i Nordreisa
Bussring er i dag Norges største turné-transportør. Selskapet er Nord-Norges største turbussoperatør med vel 40 turbusser, minibusser og VIP-biler og med over 100 ansatte. Hovedkontoret ligger i Nordreisa i Nord-Troms. Det ble etablert under vanskelige kår i 1957.

Blant kundene finner vi Arctic Race of Norway, Forsvaret i indre Troms og Flybuss-virksomhet i Tromsø samt at de er turnebuss for Riksteatret. I samarbeid med kolleger i Sverige og Finland har Bussring etablert Arctic Route for å få del i den økte turisttrafikken som har kommet til Nord-Norge etter pandemien. Noen av disse rutene er svært lange, som eksempelvis Tromsø-Kabelvåg som tar 13 timer inkludert ferger eller Narvik-Å i Lofoten som tar mellom 11 og 12 timer. Dette krever komfortable busser.

Daglig går det buss mellom Tromsø og Rovaniemi (Finland) i vinterhalvåret. Videre mellom Tromsø og Narvik, Tromsø og Lyngen, Tromsø og Storslett, og mellom Tromsø og Skjervøy. Om sommeren har Bussring daglige ruter til Lofoten fra både Tromsø og Narvik.

Bussring har klart å holde stand der tidligere konkurrenter er spist opp av store operatører som i stor grad lever av å tilby rutebuss-virksomhet til fylker og kommuner.

LANGE TRADISJONER: Egil Kristoffersen & Sønner AS har røtter tilbake til 1930-tallet og foredling av hvitfisk. I 1984 ble selskapet tildelt sin første konsesjon for oppdrett av laks i Bø. Foto: Jennskaret.no

2023 ble nok et godt år for Egil Kristoffersen & Sønner AS, der selskapet kunne betale ned siste krone av langsiktig gjeld.

Av – Jonas Ellingsen

– En milepæl, og noe jeg har jobbet for i 20 år, forteller daglig leder Eva Kristoffersen til Nordnorsk Rapport.
Gjeldfri og herre i eget hus, heter det så fint. Daglig leder Eva Kristoffersen leder nå et selskap uten langsiktige lån. Regnskapet viser en egenkapital på nesten 838,8 millioner kroner. Det tilsvarer en egenkapitalprosent på nærmere 80 prosent.

Pene tall
2022 ble et av de beste årene i selskapets historie. Egil Kristoffersen & Sønner AS satte ny rekord for omsetning med 589,5 millioner kroner, der driftskostnader var på 408,4 millioner og driftsresultat endte på 177,5 millioner.
I 2023 ble omsetningen 571,2 millioner, driftsresultatet 139,9 millioner og årsresultatet 119 millioner kroner.
– Vi er litt ned fra 2022, men like fullt er vi godt fornøyd med fjoråret, sier Eva Kristoffersen.

Traff med investeringer
Med solid egenkapital er selskapet godt rustet for fremtiden og nye investeringer. Men foreløpig har selskapet satt nye og tunge investeringer på vent.
– Usikkerhet rundt grunnrenteskatten og mulige nye føringer for havbruksnæringen gjør at vi tar det litt med ro og avventer hva som skjer, sier hun.
– Det gjenstår fortsatt å se hvordan grunnrenta slår ut. Jeg synes ennå ordningen virker uoversiktlig, og det har jo også kommet endringer underveis. Vi har derfor ventet med å gjøre tilpasninger, som å omstrukturere selskapet, forteller hun.
Selskapet gjorde betydelige investeringer i båter, flåter og utstyrspark for noen år siden. – Vi investerte før den store prisøkningen kom, og når vi ser i bakspeilet er vi naturligvis veldig fornøyd med det. Vi er godt utstyrt på de fleste områder. Vi har vurdert et større løft for slakteriet, men i dag slakter vi kun for oss selv, og det er nok av slaktekapasitet i Vesterålen dersom vi skulle få økt behov, sier Kristoffersen.

Nye løsninger
Hun følger med på utviklingen av nye løsninger for havbruk, der en rekke lukkede og semi-lukkede anlegg nå testes som alternativ til åpne anlegg i sjø.
– Det er en stor debatt der ute om oppdrettsnæringens miljøavtrykk, så vi holder åpent for at det kan komme nye føringer om hvordan et selskap som vårt skal drive.
– Jeg føler at de konseptene som nå er under utprøving langt fra er ferdigutviklet. Mye ser bra ut på tegnebrettet, men når det settes i drift kommer svakhetene frem. Noen landbaserte konsept ser jo lovende ut, men da med mindre volum fisk. Vi har stor tro på at det kommer gode løsninger, men det er nok et stykke igjen. Vi er for små til å være innovatører.. Vi står foreløpig på sidelinjen og følger med, slik at vi er kompetent den dagen vi må gjøre et valg. Hvis nye løsninger er bra for fisk og folk, så vil de være bra for helheten også.
Når reglene for miljøteknologiordningen kommer, vet vi også mer om spillereglene fremover, sier Eva Kristoffersen.

Elektrifisering
Men selskapet i Bø er langt fra bakpå i forhold til å ta i bruk nye løsninger. – Luselasere har vært i drift i fem år, så der var vi nokså tidlig ute.
I forhold til elektrifisering gjorde vi retrofit med Ebox batteripakke fra Moen Marin på en av våre servicebåter i fjor. Det ser ut til å fungere godt og gir betydelig reduksjon i forbruk av drivstoff. Arbeidsmiljøet for de ansatte blir også mye bedre, siden det er helt stille når båten ligger ved merdene og bruker kran. Vi var den første til å ta i bruk hybridløsningen med Ebox i et så stort prosjekt, og vi vurderer nå om flere av våre båter skal få samme oppgradering. Landstrøm til forflåtene er vanskelig å få til der vi driver, men vi har lagt om til hybriddrift med batteripakker på alle flåtene, forteller hun.

Drift på det jevne
Hos Egil Kristoffersen & Sønner er det meste på det jevne om dagen. ILA har i skrivende stund rammet 21 oppdrettere langs kysten, men i merdene i Bø er det ikke registrert sykdom eller algeangrep. Konsernet er en betydelig arbeidsgiver, og har 81 ansatte fordelt på 66 arbeidstakere i Bø og 15 ansatte på det heleide smoltselskapet i Meløy. – Vi har noen få personer på teknisk som pendler fra Sortland, men ellers er alle bosatt i Bø kommune. Noen ansatte er fra Litauen, Ukraina og andre land, men de eier eller leier hus her, og bruker tilbud som barnehage, skole og butikker. En tilflytting som totalt sett er svært positiv for kommunen vår, sier Eva.

Kronekurs og priser
Nå om dagen følger hun med på nedgangen i lakseprisene.
– Etter mange år i denne bransjen vet jeg jo at det går opp og ned, men akkurat nå er det interessant å se om prisnedgangen fører til at markedet blir større igjen. Prisvekst på matvarer har gjort at folk endrer matvaner, og det påvirker også etterspørselen etter laks. En prisnedgang gjør at laksen blir mer attraktiv og får større plass på middagsbordet, sier hun. Mistanke og tilfeller av ILA og algeangrep hos store produsenter er en av forklaringene på prisnedgang, siden store partier nå tas ut og sendes ut på markedet.

En svak norsk krone har også gjort norsk laks attraktiv i markedet, men kursen er en ulempe ved kjøp av båt, flåter og annet utstyr fra utlandet. – Alt vi kjøper fra utlandet har økt markant i pris, og lav kronekurs er med på å forsterke tapet av kjøpekraft. Kronekursen blir derfor til syvende og sist et nullsumspill.
Prisene på det vi kjøper i Norge har også økt markant. Prisene på fôr har økt 15-20 prosent de siste to årene. Det påvirker lønnsomheten, spesielt når prisene på laks går ned samtidig. Endringene i verdensøkonomien er i høyeste grad merkbare i vår bransje, fastslår Eva Kristoffersen.

 

---

 

FAKTA: Egil Kristoffersen & Sønner AS

Egil Kristoffersen & Sønner AS er i dag et konsern bestående av smoltproduksjon i datterselskapet Nordland Akva AS tilhørende i Meløy, og matfiskproduksjon og egen slakterivirksomhet med pakkenummer N-234 i Egil Kristoffersen & Sønner AS i Bø i Vesterålen.

I tillegg til det heleide datterselskapet Nordland Akva AS har konsernet  eierposter i smoltanlegget Lødingen Fisk AS (~44 prosent) og i havbruksselskapet Norway Royal Salmon ASA (~10,5 prosent).

Selskapet har seks konsesjoner for oppdrett av laks på til sammen 4728 tonn maksimalt tillatt biomasse. Settefiskanlegget har tillatelse til å produsere 6 millioner smolt, og benytte 1500 tonn fôr i året. Kilde: Jennskaret.no

 

---

 

Glimt fra historien

Egil Kristoffersen & Sønner AS har røtter tilbake til 1930-tallet. Egil Kristoffersen, bestefar til Eva Maria Kristoffersen som leder selskapet i dag, var plaget med sjøsyke og valgte å satse på foredling av hvitfisk i stedet for å ro fiske selv. Egil og kona slo seg ned i Nykvågen, et fiskevær på yttersida av kommunen med strategisk nærhet til rike fiskefelt, og drev bedriften sammen. Selskapet som ble stiftet het Egil Kristoffersen & Co. Egenkapitalen til oppstarten i Nykvåg kom fra en periode med knallhardt arbeid i gruvene på Svalbard.

På høsten i 1966, den rolige perioden av året for hvitfiskindustrien, ble aksjeselskapet Egil Kristoffersen & Sønner etablert.

Ut over 70-tallet fenget nye tanker om fiskeoppdrett Egil Kristoffersen, men for å få tildelt konsesjon for fiskeoppdrett fra myndighetene, måtte man ha kompetanse på området. Konsesjoner for fiskeoppdrett ble i starten delt ut for å gi hvitfiskindustrien et supplement, og grunnlag for aktivitet gjennom større deler av året. Sammen med Hans Petter Meland og Arvid Olsen etablerte Egil Kristoffersen selskapet Svenningen Fiskeoppdrett på Lovund.

Åtte år senere, i 1984, fikk Egil Kristoffersen & Sønner AS tildelt sin første konsesjon for oppdrett av laks i Bø. Det ble satt ut 10.000 smolt som var slakteklar i 1986. Fisken ble slaktet og solgt fra foredlingsanlegget på Hysjordneset i Jennskaret. Utbyttet var 44-45 tonn. Til sammenligning slaktes det nå 15.000 fisk per skift i Bø.
Kilde: Jennskaret.no

 

 

Administrerende direktør Ulf Pettersen i Kymar Group AS og daglig leder i Akselsen Engineering AS, Andreas Frivåg sammen under energimessen ONS i Stavanger i slutten av august. Foto: Edd Meby

Kymar Group AS vil komme nærmere kundene og etablerer seg i Vesterålen.

Av Edd Meby

– Dette er en del av vår strategi, og vi har over tid jobbet for å få dette til. Jeg er veldig fornøyd med at vi nå har løsningen på plass, sier administrerende direktør Ulf Pettersen i Kymar Group AS.

Største aksjonær
Etableringen skjer på Sortland i Vesterålen, der Kymar Group nå kjøper seg inn og blir største aksjonær i selskapet Akselsen Engineering AS, et selskap som leverer nødstrømaggregater og reservekraftanlegg og har kunder i hele Norge. Selskapet har de siste 20 årene spesialisert seg på strømaggregater og reservekraftanlegg til kritiske installasjoner, og har levert til Hopen, Bjørnøya, Spitsbergen, Jan-Mayen – og har den sjette maskinen til den norske forskningsstasjonen i Antarktis i produksjon.

Fra båt til aggregat
Etter å ha utviklet og levert fartøyer for den mindre fiskeflåten i en årrekke, dreide Akselsen Mekaniske for noen år siden kursen og startet produksjon og leveranse av dieselaggregater. Selskapet endret også navn til Akselsen Engineering AS. Akselsen Engineering serieproduserte og leverte aggregatet West Power i flere år, før selskapet valgte å redusere mengden egenproduksjon og inngå samarbeid med spanske HIMOINSA, en av verdens største aggregatprodusenter.

Bredt kundespekter
Kymar Group består av tre selskaper som leverer produkter og tjenester innen elektro. Selskapene Kymar Solution og Kymar Sectech leverer elektroinstallasjon, automasjon, design og produksjon og utleie av ultrahøytrykksspylere og vakuumenheter til olje- og gassnæringen. Kymar Motion, som er det største selskapet i gruppen, leverer blant annet frekvensomformere, elektromotorer og gear og har fire serviceverksteder: Moss, Stavanger, Bergen og Trondheim. Kymar har et vidt spekter av kunder – fra industri og vannkraft, til fiskeri, oppdrett, olje og gass.

Komplett pakke
Selskapet har stor tro på den nye satsingen i nord, forteller administrerende direktør Ulf Pettersen:
– Akselsen er en stor og velrennomert leverandør av generatorer og vil med våre fire serviceverksteder og serviceteam kunne tilby kundene et landsdekkende serviceapparat. De får tilgang til våre servicefolk som kan rykke ut over hele landet. Kymar får en base nærmere våre kunder i Nord-Norge. Denne etableringen betyr at Kymar er landsdekkende. Det gjør at vi kompletterer hverandre på en god måte.

Gagner begge
Kontrakten er nylig underskrevet, men forarbeidet har pågått i et års tid, etter at Kymar Group tok kontakt i 2023.
– Dette vil bli et samarbeid som gagner oss begge. Gjennom Kymar kommer vi nærmere våre kunder i sør, og de kommer nærmere sine kunder i nord, sier daglig leder i Akselsen Engeneering AS, Andreas Frivåg. Bedriften har vokst siden han startet i firmaet i 2011 og har i dag 17 ansatte.

Bra 2023
Akselsen har frem til nå vært eid av Andreas Frivåg (50 %) gjennom hans selskap Agf Invest AS, Hans Karl Hansen (35 %) og Bernt Olaussen (15 %). Omsetningen i 2023 var på 29 millioner, med et resultat før skatt på 1,9 millioner kroner.

– 2023 ble greit. Markedet begynner å ta seg litt opp nå.
– Hvordan vil avtalen med Kymar endre hverdagen på Sortland?
– Ikke så mye, men vi når jo kundene våre sørpå raskere, for eksempel når noen ikke får aggregatet til å fungere.

Verdier i nord
For Ulf Pettersen, som er fra Melbu i Vesterålen, betyr det noe ekstra å gjennomføre oppkjøpet og etableringen i Nord-Norge.
– Som nordlending er jeg selvsagt opptatt at utviklingen i næringslivet nordpå, selv om jeg har bodd i Sandnes og også jobbet internasjonalt i mange år. Arbeidsplasser og verdiskaping i Nord-Norge opptar meg, og det er artig å få lov til å være med på noe som jeg tror vil bidra til å styrke næringsutvikling i nord, sier han.

Større nærhet
Sortland, som også er base for Kystvakten, anser han som å være et godt geografisk utgangspunkt for å serve et marked i Nord-Norge med både mindre og større kunder.
– Nærheten til kundene i nord betyr at det går raskere når vi skal rykke ut, og det sparer kunden penger på. Vi vet jo også at en del av våre kunder i Nord-Norge ønsker å bruke lokale nordnorske leverandører, og dette ønsket kan vi nå innfri.

Blir med videre
Kontrakten som nå er inngått betyr at samarbeidet allerede er i gang. Kymar kjøper halvparten av aksjene i Akselsen Engineering AS hos alle tre de tre tidligere aksjonærene.
– Det innebærer at de blir med i driften videre, og det er viktig for oss fordi det sikrer kontinuitet. Noe av det som er mest spennende med dette prosjektet er at det er et samarbeid mellom to selskaper som kan lære mye av hverandre, mener Ulf Pettersen.

 

---

 

FAKTA: KYMAR GROUP AS

Adm. dir.: Ulf R. Pettersen

Styrets leder: Ulf R. Pettersen

Omsetning: 133 millioner kroner i 2023

Datterselskapet Kymar består opprinnelig av to selskaper som er slått sammen. Elektromek AS ble etablert i Moss i 1945. Det andre selskapet ble etablert av ASEA – Per Kure. I 2009 ble disse to selskapene kjøpt av Lønne Skandinavia og fusjonert sammen med navnet Lønne Service. Navnet ble i 2015 endret til Kymar.

 

FAKTA: AKSELSEN ENGINEERING AS

Adm. dir.: Andreas Frivåg

Styrets leder: Andreas Frivåg

Omsetning: 29 millioner kroner i 2022

Etter å ha utviklet og levert fartøyer for den mindre fiskeflåten i en årrekke, endret Akselsen Mekaniske AS kursen og startet produksjon og leveranse av dieselaggregater. Selskapet endret også navn til Akselsen Engineering AS. Bedriften produserer fremdeles aggregater ved sitt verksted og leverer anlegg for blant annet sykehus, flyplasser, oppdrettsanlegg, forskningsstasjoner og forsvarsinstallasjoner.

I slutten av november drar Lars Bremnes og Maria Haukaas Mittet ut på førjulsturné. (Promobilde.)

Høsten er en travel tid for Lars Bremnes. I september slapp han EP´en «Store sanger på et lite språk,» med tilhørende introduksjonsturné. Nå forberedes førjulsturné med Maria Haukaas Mittet.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

«Store sanger…» inneholder et knippe klassiske sanger fra hva Lars kaller «Det store verdensreportoaret, » inkludert «All The Things You Are», «All Of Me» og «Autumn Leaves,» for å nevne noen. Og han gjør dem på nordnorsk.

– Du er tøff som tør å gjøre så annerledes versjoner av så kjente sanger, som du gjør på nyplata «Store sanger på et lite språk.» Dette er sanger folk ofte har et nært forhold til.

– Det er litt av idéen! Det har vært en liten skriveøvelse for meg, tenke; «hvordan ville disse berømte sangene fra det store verdensreportoaret høres ut på nordnorsk? Ikke bare om de var oversatt, men hvis de var skrevet i et annet land, under en annen himmel? Samtidig har det vært en måte å utvide spekteret av nordnorsk sangpoesi på, en Tour de Force for meg som tekstforfatter. Målet har vært at folk skal føle at disse sangene ikke er gjendiktet, men noe som kunne vært sagt i Tromsø eller i Svolvær!

Barn av pandemien
– Det hele oppstod under pandemien. Hele verden stod stille og vi var alle på bortebane. Studioene stod tomme, det var bare oss tre, Bernt Rune Stray, Anders Engen og jeg. Vi gikk der og passet på å holde avstand i de tomme lokalene. Musikerne har spilt, tatt opp og sammen har vi produsert. Og sånn høres det også ut, intimt og nedstrippet. Det ble liksom litt til mens vi holdt på, sier han ettertenksomt.
– Det som er fint med litt eldre sanger er at de hadde en annen form den gang. Man tok seg tid til skikkelige vers, refrenget kom langt uti. Ikke som nå, når hitformelen forlanger at refrenger kommer så tidlig som mulig for å tekkes utålmodige konsumenter.

Gjemte vers
– Flere av disse sangene, sier han med adresse til sangene på plata, – har vers som ikke var med på originalinnspillingene, vers som mange ikke visste om. «All of me,» for eksempel.
Han tillater seg en liten digresjon.
– Av og til ville versene som ikke ble med endret helt hvordan vi oppfatter sangen. Som eksempel bruker han en sang han selv ikke har spilt inn; «White Christmas.»
– Sangen hadde opprinnelig et førstevers som forteller hvor den ble til, at Irving Berlin satt på et varmt hotellrom i California og drømte om en snøfylt jul. Sangen blir ikke helt den samme med det førsteverset, ler han.
– Kanskje det skulle være tittelen på denne artikkelen, «Versene som forsvant?»

White Christmas, det originale førsteverset:
«The sun is shining, the grass is green,
The orange and palm trees sway.
There’s never been such a day
in Beverly Hills, L.A.
But it’s December the twenty-fourth,
And I am longing to be up North.»

– Redningsplanke
Ikke alt de tre musikerne kreerte i øde studioer under pandemien har funnet veien til selve plata.
– Vi har mer på lur, men da må vi ha rettighetene på plass. Det er en stor jobb i seg selv, forteller Lars.
– For meg var det en redningsplanke å få jobbe med disse flinke musikerne i pandemitiden, sier han, og lar det skinne gjennom at produksjonsvolum ikke alltid er et mål i selv.
– Av og til trenger man at noen kommer utenfra og gir innspill på ting man har sittet alene og jobbet med. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at de ville være med på denne reisen.

Ny turné neste måned
Apropos reiser, så skal legger Lars ut på reise «med en dame fra Senja» i slutten av neste måned.
– Ho Maria og æ, ja Maria Haukaas Mittet presiserer han, – skal ut på en førjulsturné. Han forteller at konserten de har satt sammen tar utgangspunkt i albumet «Ringe inn» som de ga ut i 2021, en god miks av egenskrevne låter, noen kjente julesanger som “Kimer, i klokker,” og en versjon av Alison Krauss “Get Me Through December,” her gjendiktet til “Hjelp mæ med desember.”
– Ikke alle er like typiske julesanger. Du vet, jula samler så mange ting, mørketid, nisser og Jesus. Den kan ses på som en god samlingstid, hvor alle disse tingene kan komme sammen.

Lager møteplass
– Både Maria og jeg er glad i de gamle julesangene, så dette handler om sangglede. Jeg liker også den klassiske fortellingen om Jesu fødsel, fortellingen om håp, om at den minste skal bli den største… Men konserten inneholder også en moderne julefortelling om hvordan en gud fødes i et parkeringshus, smiler han.
– Det er fint med jula. Jeg har masse egne, gode juleminner fra oppveksten i Svolvær. Og med konserten ønsker vi å lage en god møteplass for folk, sier han.
– Men ikke for rituell.

Widerøe: Det nordnorske flyselskapet en interessant partner for selskapene som nå utvikler morgendagens regionale fly. Foto: Widerøe

Det er fortsatt mange utfordringer og usikkerhet knyttet til utvikling av fossilfrie fly.

Av Edd Meby

Widerøe har de siste fem årene jobbet sammen med internasjonale flyprodusenter for å skape fremtidens fly. I 2019 inngikk selskapet en avtale med Rolls-Royce om utvikling av utslippsfrie fly. Widerøe skal fornye sin flåte og hadde tidligere som mål at store deler av flyflåten skulle være elektrisk innen 2030.

Tidligere direktør i Widerøe, Stein Nilsen, sa til NRK i 2021:
– Den teknologiske utviklingen som skjer nå kan gjøre det mulig å få fly uten utslipp med over 30 passasjerer innen 2030.
Det tidsaspektet gjelder ikke lenger.

Ting tar tid
Widerøe opplyser nå til Nordnorsk Rapport at selskapet har som mål å innfase et fossilfritt alternativ til dagens kortbaneflåte i løpet av andre halvdel av 2030-tallet og at resten av flyflåten er fossilfri tidlig på 2040-tallet. I en e-post skriver Widerøe Zero: «Det er fortsatt usikkert hva produsentene kan få til og hvilke løsninger som kommer når. Vi tror at batterielektriske fly med inntil ni seter kan komme før 2030, men disse kan ikke fullt ut erstatte dagens kortbaneflåte. De kan allikevel være viktige for å drive frem den teknologiske utviklingen. Større regionale fly med flere seter og lenger rekkevidde tror vi kommer noe senere, og de vil sannsynligvis være hydrogenelektriske.»

Utslipp
Widerøe følger utviklingen nøye gjennom datterselskapet Widerøe Zero. Vi har direkte dialog med en rekke produsenter og startups. Kjente produsenter som Embraer, Airbus, og ATR har store ambisjoner om å ta frem regionalfly med ny fremdriftsteknologi. I tillegg er det en lang rekke av nye og mindre selskap som Widerøe følger tett. Samtidig, som beskrevet over ser vi også at det skjer mye spennende innenfor bærekraftig drivstoff (SAF). Dagens flyteknologi er sertifisert for inntil 50 prosent, men det forventes at dette kan øke til 100 prosent innen 2030. Dagens SAF er primært basert på gjenbruk av matolje og slakteavfall og det kan gi inntil 80 prosent utslippsreduksjon, mens morgendagens såkalte «e-fuel» vil gi inntil 99 prosent utslippsreduksjon. Det kan således være flere veier til utslippskutt.

Interessant partner
Det er fortsatt mange utfordringer og usikkerhet knyttet til utviklingen av fossilfrie fly. Det er uklart når den nye teknologien er moden og ferdig sertifisert, samt hvilke operative egenskaper de nye flyene kan ha i form av rekkevidde, krav til banelengde, setekapasitet og så videre. Det som er klart er at Widerøe må fornye en aldrende flyflåte, og betjener mange korte ruter som er godt egnet for elektrifiserte fly. Derfor er Widerøe en interessant partner for selskapene som skal utvikle morgendagens regionale fly. Widerøe er imidlertid ikke en flyprodusent, og må innrette seg etter den utviklingen som kommer. Det kan ta kortere eller lengre tid enn hva som ligger til grunn i våre planer, og vi er derfor forberedt på at planene må tilpasses underveis. Det er fortsatt usikkert hva produsentene kan få til og hvilke løsninger som kommer (derav også hva de vil kreve av infrastruktur samt kostnad).

– Vi er stolte over å ha fått dette oppdraget, sier adm. dir. ved Myklebust Verft AS, Leif Sindre Muren. Foto: Myklebust

Myklebust Verft AS rigger seg for å ta imot skrogene som nå produseres i Tyrkia.

Av Edd Meby

I det lille kystsamfunnet Gursken sør for Ålesund skal det i tiden fremover produseres to hydrogenferger. Disse skal fra 2026 trafikkere Norges lengste samband, Bodø-Lofoten for Torghatten Nord – og prosjektet er i rute.
– Ja, vi holder skjema og har så langt hatt god fremdrift i prosjektet, bekrefter administrerende direktør i Myklebust Verft, Leiv Sindre Muren.

117 meter lang
Det betyr at fergene vil bli levert som forventet fra Myklebust Verft i løpet av 2026. De to 117 meter lange fergene skal frakte inntil 120 biler og blir verdens største hydrogenskip, som skal bunkres med hydrogen produsert i Bodø. For verftet betyr kontrakten oppbemanning og høy aktivitet. Skrogene leveres fra Tyrkia høsten 2025, og utrustingen vil foregå hos Myklebust fra det tidspunkt og frem til levering årete etter.

Kompetanseutvikling
Myklebust sitter på bred kompetanse, men har naturlig nok ingen erfaring med å bygge hydrogendrevne fartøy.
– Vi har stor bredde på våre leveranser av fartøy til fiskeri, olje, havbruk og ferger, men dette er nytt for oss. Det gjør dette ekstra spennende, og vi har et svært godt samarbeid med rederiet. Prosjektet gir viktig læring for verftet og vi kommer til å utvikle en kompetanse som vil bety mye for fremtidige oppdrag. Ingen tvil om at dette er et prestisjeprosjekt for oss, sier Muren.

Norsk klimaprosjekt
Hos Myklebust fant Torghatten Nord et miljø med høy kompetanse til en bærekraftig pris.
– Jeg er stolt av at vi får det til i Norge, fordi dette er et stort løft for det norske teknologi- og verftsmiljøet. Sammen med myndighetene er vi i ferd med å sette standarden for en helt ny klasse med skip, med et innovasjons- og klimaprosjekt i verdensklasse, sa Marius Hansen, administrerende direktør i Torghatten Nord, da selskapet undertegnet kontrakten med Myklebust.

Viktig for bransjen
Dermed et dette et ekstra viktig oppdrag, både for Myklebust og norsk verftsindustri, som har noen tunge år bak seg.
– Akkurat nå er ordretilgangen bedre, men slike oppdrag er viktig for bransjen. Det viser at vi kan levere på kvalitet og at pris ikke alltid er det eneste som teller. Når norske verft får sånne oppdrag, vil det kvalifisere oss for flere oppdrag i det grønne skiftet, mener Muren.

Ringvirkninger
Og når norske verft sikrer seg så store kontrakter, så gir det også store ringvirkninger for leverandørindustrien. Leverandørene av design, teknologi, utrustning og hydrogen i prosjektet er alle norske, forteller Leiv Sindre Muren.
– Myklebust er en del av et større industrimiljø, slik det er mange steder langs kysten. Det betyr at det er viktig for distriktene og bosettingen at det går godt for vår næring. Også i dette perspektivet er hydrogenfergene et svært viktig oppdrag.

– Det er mye bra i kvotemeldingen, men regjeringen legger opp til en fordeling som bryter med det systemet vi har i dag, mener Arne V. Larsen, ny adm. dir. i Prestfjord AS. Foto: Prestfjord

Arne Vilmar Larsen (47) startet i vinter i ny jobb i trålerrederiet Prestfjord AS – 25 år etter at han ikke fikk jobb der.

Av Edd Meby

Selskapets nye administrerende direktør har nemlig en veldig kort forhistorie med Holmøy-konsernet.
– For 25 år siden, mens jeg ennå var student, søkte jeg på jobb her, men ble blankt avvist av Ola Helge Holmøy. Det har han glemt, men jeg husker det godt, smiler Arne V. Larsen, som har god kjennskap til konsernet han nå er blitt en del av:
– Jeg kjenner jo godt til Prestfjord og Holmøy-konsernet og vet at folket her er opptatt av å skape verdier lokalt, og jeg er fascinert – og imponert – over hva de har fått til.

Full sesong
Rederiet Prestfjord ble etablert på Myre i Vesterålen i 1972 som partsrederi og ble drevet under forskjellige navn og eierskap fram til selskapet Prestfjord AS ble stiftet av Ola Helge Holmøy i 2001. Selskapet har i dag base i Sortland kommune og drifter frysetrålerne «F/T Sunderøy», «F/T Prestfjord», «F/T Holmøy» og «F/T Langøy», med kvoter for hvitfisk og reker og rundt 180 helårlige arbeidsplasser. Når noen befinner seg i Nordsjøen på seifiske, ligger noen utenfor Svalbard etter torsk, mens andre er utenfor kysten av Troms og fisker torsk og hyse.
– Når båtene er nordpå, så leverer de her på Holmen hvor vi har vår egen fryseterminal og bunkers. Det gir effektiv drift, men også en del ringvirkninger og aktivitet lokalt, og det er en del av filosofien til selskapet, sier Larsen.

Fra BioMar
Han startet i sin nye stilling som administrerende direktør 1. februar og kommer til Prestfjord med bakgrunn som fiskerikandidat fra Universitetet i Tromsø i 2001 og 22 års fartstid i BioMar-systemet, både ved konsernets hovedkontor i Danmark og som direktør for fabrikkdriften i Norge.
– Jeg har hatt det veldig bra i BioMar, fått lov til å vokse med selskapet, feile og utvikle meg – og hadde nok ikke skiftet jobb om ikke Knut Holmøy hadde tatt kontakt med meg.
– Hvordan har den første tiden i Prestfjord vært?
– Jeg har brukt tiden til å bli kjent med folk og til å sette meg inn i faget fiskeri, der jeg har mye å lære. Men her er det mye flinke folk på alle plan, driften går sin gang, så får jeg heller sette mitt preg etter hvert.

Gode priser
Den nye sjefen rapporterer om godt fiske sist vinter, og det trenger selskapet i og med at torskekvotene er gått ned med 20 prosent.
– Høyere priser kompenserte for noe av dette, men kanskje ikke mer enn halvparten. I tillegg kom den generelle prisstigningen, så vi er avhengige av at prisene har steget slik de gjorde etter nyttår. Det er små marginer mellom suksess og fiasko. Store overskudd kan fort bli det motsatte, og vi kan ikke bli vurdert bare ut fra gode år som 2021, 2022 og 2023. Vi driver noe marginal-fiskeri hvor det har en verdi å holde båten i drift og lønne mannskapet, fiskeri som ikke nødvendigvis gir så mye igjen på bunnlinjen til rederiet.

Systemet fungerer
En hel næring har lenge ventet i spenning på regjeringens kvotemelding om hvordan ressursene i havet skal fordeles.
– Den legger opp til en kvotefordeling som bryter med det systemet vi har i dag, som i det store og hele har vært godt for norsk fiskerinæring. Ja, det er færre båter og færre fiskere, men endringene de siste tiår har gitt oss nyere og sikrere båter, bedre lønn til fiskerne og attraktive arbeidsplasser i alle flåtegrupper, mener Larsen.
– Det tok oss over 100 år, men endelig er det stas å være fisker! Vi tror ikke endringene regjeringen foreslår vil bygge samfunn langs kysten, tvert om. For Prestfjord og våre fiskere vil endringen i sum medføre et tap på flere millioner pr. år, men vi må uansett tilpasse oss og gjøre det beste ut av de rammebetingelsene vi får tildelt.

Båt nummer 5?
På tross av dette er det en offensiv holdning i Holmøy-konsernet.
– Vi gjør en løpende vurdering om Prestfjord skal investere i en ny båt, men vi kan ikke ta lett på en investering på 700-800 millioner kroner når kostnadene går opp og kvotene ned. Men ja, ny båt er på vår ønskeliste, sier Arne V. Larsen.

 

Etterlyser overføringskapasitet: – Statnett har søkt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om konsesjon for en overføringslinje på 420kV for flere år siden. Strekningen Adamselv-Varangerbotn venter enda på behandling. Dette er noe Brandshaug fremhever som helt nødvendig for videre utvikling i Øst-Finnmark, sier utviklingsdirektør Guro Brandshaug i Varanger Kraft. Foto: Paal Audestad

Hele 172 MW i vindkraft er satt på vent fordi Statnett ikke har kapasitet i nettet som skal føre strømmen til forbruker.

Av: Bjørn Tore Bjørsvik

– Vi kommer oss ikke videre med Raggovidda 3 fordi det mangler overføringskapasitet i sentralnettet inn til Varangerbotn, sier utviklingsdirektør Guro Brandshaug i Varanger Kraft til Nordnorsk Rapport. Raggovidda 3 utgjør 102 MW av de 172MW som nå venter på overføringskapasitet, de resterende er Finnmark Krafts Hamnefjell Vindkraftverk (70 MW).

Brandshaug forklarer at Barentsnett, som er det regionale nettselskapet eid av Varanger Kraft, har bygget ut regional- og lokalnettet i henhold til tilknytningsplikten, men det hjelper lite så lenge Statnett ikke har bygget ut overføringskapasitet i sentralnettet.

– Statnett har søkt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om konsesjon for en overføringslinje på 420kV for flere år siden, men foreløpig er det kun strekningen Skaidi-Adamselv som er tatt inn til behandling i NVE. Strekningen Adamselv-Varangerbotn venter enda på behandling.

Konsesjonssøknad sendt i 2020
Overføringskapasiteten Brandshaug etterlyser er en ny 420kV kraftledning fra Skaidi-Varangerbotn som skal legge til rette for konsesjonsgitt vindkraft på Varangerhalvøya. Den nye ledningen skal i følge Statnett bedre forsyningssikkerheten til Øst-Finnmark og øke kapasiteten i sentralnettet i Finnmark. Dette er noe Brandshaug fremhever som helt nødvendig for videre utvikling i Øst-Finnmark.

Statnett søkte NVE om konsesjon etter å ha videreført utredningsavtalen for prosjektet i samarbeid med Varanger Kraft og Finnmark Kraft. Det er NVE som sender søknaden på høring, og høringsprosessen blir offentliggjort når den starter opp. NVE vil komme med en anbefaling til Energidepartementet (OED), som tar den endelige beslutningen om konsesjon.

Første delstrekning fra Skaidi til Adamselv ble konsesjonssøkt desember 2020 med prosjektnavnet Skaidi-Lebesby.

– Konsesjonssøknaden er til behandling og vi regner med at den vil være klar i løpet av høsten, sier seniorrådgiver i seksjon for nettkonsesjon hos NVE, Frode Berntin Johansen til Nordnorsk Rapport.

– Spesiell situasjon
Lebesby-Seidafjellet, tidligere omtalt som Adamselv-Varangerbotn, er siste delstrekningen i prosjektet Skaidi-Varangerbotn. Konsesjonssøknaden for denne delen ble oversendt NVE den 22. desember 2021, men behandlingen er ikke påbegynt.

– Det er ikke normalt med så lang ventetid før en konsesjonsbehandling kommer i gang, men dette er en spesiell situasjon, forteller Johansen.
– Siden Lebesby-Seidafjellet er del to av det større prosjektet Skaidi-Varangerbotn, avventer vi saksbehandlingen inntil resultatet av første del foreligger. Det skjer sannsynligvis litt utpå høsten, sier Johansen.

– Vi forventer uansett at begge konsesjonssøknadene vil bli framskyndet og prioritert i forbindelse med regjeringens «Kraft og industriløft for Finnmark,» legger han til.

– Medio september
– De aktuelle nettsakene er til behandling i NVE, opplyser kommunikasjonsrådgiver i Energidepartementet, Fanny Elisabeth Østfoss Løvholm i en kort kommentar til Nordnorsk Rapport.
– Når det gjelder saken om ny 420 kV Lebesby – Seidafjellet, har NVE opplyst at den vil bli sendt på høring samtidig med vindkraftsakene i Finnmark, sier hun.

Dette ville i følge Energidepartementet skje «medio september.»

 

---

 

Dette er tilknytningsplikten

Tilknytningsplikt er en rettslig forpliktelse til å tilknytte en bruker til et anlegg, typisk et anlegg som utgjør infrastruktur, i dette tilfellet el-nettet.

Eiere av nettanlegg for overføring av elektrisk energi er forpliktet til å tilknytte nye anlegg for produksjon og forbruk av elektrisk energi samt øke overføringskapasitet i nettet for å håndtere øket produksjon og forbruk.

Dersom det foreligger tilknytningsplikt, men tilknytning ikke er driftsmessig forsvarlig, må det foretas nettinvesteringer. Etter omstendighetene må den som ønsker tilknytning dekke en del av kostnadene gjennom å betale anleggsbidrag.

Første trinn i prosessen for tilknytning til transmisjonsnettet er søknad om nettkapasitet. Hvis det ikke finnes kapasitet må det inngås en utredningsavtale om utvikling av et konsept for tilknytningen. Når konseptvalg er foretatt, inngås det avtale om koordinert prosjektutvikling som dekker utvikling og modning av løsning samt utarbeidelse av søknad om anleggskonsesjon.

(Kilde: Store norske leksikon)

– Her nede i Brüssel vet de lite om Nord-Norge, og det er ikke så rart, mener Nils Kristian Sørheim Nilsen. Foto: Privat

– Og Nord-Norge trenger å følge bedre med på hva som skjer i EU. Det mener Nils Kristian Sørheim Nilsen.

Av Edd Meby

Nilsen er leder av Nord-Norges Europakontor i Brüssel og bruker store deler av sin tid til å øke kunnskap og kompetanse – begge veier.
– Uansett hva vi måtte mene om EU, så gjøres det beslutninger her som i høyeste grad påvirker hverdagen for nordnorsk samfunnsliv og næringsliv. Det er viktig å ta dette inn over seg, mener han.

Tre eiere
Nord-Norges Europakontor ble opprettet i 2005 «for å fremme og forsterke nordnorske interesser i EU». Kontorets ansatte i EU-hovedstaden jobber daglig med EU-relaterte saker som Nord-Norge er opptatte av. Kontoret skal være et kompetansesenter på EU og EØS, og gir praktisk og faglig hjelp til miljøer i Nordland, Troms og Finnmark. Kontoret skal spille inn nordnorske synspunkter til EUs politikkutvikling så tidlig i prosessen som mulig, og på den måten øke sjansene for å få gjennomslag, siden Norge ikke sitter rundt bordet når beslutninger tas. EU-kontoret har tre eiere, fylkeskommunene Nordland, Troms og Finnmark – samt seks partnere som er Nord Universitet, UiT, Norges Råfisklag, Salten Regionråd, Tromsø kommune og Rana Utvikling.

Samarbeid på Nordkalotten
Med fire ansatte sier det seg selv at det er en krevende jobb å nå frem med nordnorske perspektiver i EU-byråkratiet. Et konkret eksempel på dette er differensiert arbeidsgiveravgift, denne særnorske ordningen som i utgangspunktet bryter med EUs regler for statsstøtte. For å få unntak fra regelverket jobber EU-kontoret slik at ordningen kan vedvare i Nord-Norge.
Siden 2005 har Nord-Norges Europakontor samarbeidet med Nord-Sveriges Europakontor, og Europakontoret for Nord- og Øst-Finland, og har sammen dannet et nettverk som heter NSPA – Northern Sparsely Populated Areas.
– Vi har mange felles interesser, og det er en styrke å kunne samarbeide når vi skal nå frem i EU-systemet. Det åpner dører for oss.

Krevende for næringslivet
Nils Kristian Sørheim Nilsen har erfaring blant annet som politisk rådgiver, byråd i Tromsø kommune og prosjektleder i Innovasjon Norge og kom fra stillingen som direktør i næringsforeningen i Tromsøregionen da han dro til Brüssel. Han har også en doktorgrad om norsk havbruksnærings forhold til EU.
– Jeg har vel alltid vært over gjennomsnittet opptatt av Norges relasjoner til EU, sier Nilsen, som startet i jobben i 2017 og nå er inne i sitt andre åremål som er på seks år.
– Er nordnorsk næringsliv opptatt av EU?
– Ja, det er mitt inntrykk, men vi skal huske på at 96 prosent av nordnorsk næringsliv er små bedrifter, og det er svært krevende for disse å følge godt nok med og være oppdatert på alt til enhver tid. Nylig hadde jeg et foredrag her for norske entreprenører og de sa de lærte masse. Ideelt skulle de hatt den kunnskapen fra før, men jeg skjønner at det er en utfordring. Nettopp derfor er det viktig å ha et kontor her.

Nord-Norge viktig
Fisk, havbruk, mineraler, energi; det er nok av viktige sektorer der det som skjer i Nord-Norge har interesse for EU, og omvendt:
– Når 26 av 34 på listen over kritiske mineraler finnes på Nordkalotten så er det viktig hva Norge gjør for å utvinne disse. Ikke minst fordi Europa ønsker å gjøre seg mindre avhengig av Kina og Russland.
– Når Norge ønsker å finne disse mineralene på havbunnen, så får vi ikke stjerne i boka i EU.
– Når EU sier fy til å fiske i gyteområder, så kan det direkte ha konsekvenser for Lofotfisket.
– Når Norge fortsatt deler ut konsesjoner for olje og gass i Barentshavet, så gir det en ripe i lakken i Brüssel, der man vil ta en lederposisjon i det grønne skiftet.

Det store bildet
I det store verdensbildet har mye endret seg de senere år, både handelspolitisk, klimapolitisk og sikkerhetspolitisk. Selvforsyning og sikkerhet er plutselig blitt to sider av samme sak, og klimapolitikk er på vei til å trumfe alle andre argumenter. EU er svekket etter at Storbritannia meldte seg ut, men stålsatt av en samlende motstand mot Russland – og har nå muligheten til å samle seg for å stoppe de ytterliggående kreftene som vant frem under EU-valget nylig.
– Vi er fremveksten av et Europa som blir mer og mer selvforsynt, etter en epoke der fri verdenshandel sto sterkt. Dette preger all EU-politikk og får konsekvenser for Norge og Nord-Norge, sier Nils Kristian Sørheim Nilsen.

Trenger kunnskap
– Når forbrukere i Europa i stadig større grad tenker klima og bærekraft, så vil de vite hvor norsk fisk kommer fra, hvor den er fanget og hvordan den er behandlet og transportert. De kan fort sette krav til sporing som nordnorsk fiskeindustri er nødt til å forholde seg til, sier Nilsen.
Da er det ekstra viktig at beslutningstakerne i EU har kunnskap om Nord-Norge, mener han. Svaret er økt kunnskap og kompetanse.
– Her nede vet de lite om Nord-Norge, og det er ikke så rart. De vet enda mindre om Arktis. De tror der ikke bor folk der. Plutselig dukker det opp et krav i Europaparlamentet om at alt som er produsert nord for Polarsirkelen skal ha en egen merkeordning. Økt kompetanse er ekstremt viktig, slik at lignende ordninger ikke blir innført.

Nord-Norge overrasker
Derfor er det en del av jobben å ta EU-parlamentarikere og byråkrater med til Nord-Norge, slik at de selv kan se. Og lære. Da kan de bli overrasket over at de møtes av høyteknologi, moderne infrastruktur – og en hydrogenfabrikk i Berlevåg. Som forøvrig er etablert med 50 millioner kroner i EU-støtte.
– Vi har nordnorske miljøer som er blitt veldig dyktige på EU-relasjonene sine. Biotecbransjen og teknologimiljøene er på. Bodø og Nordland fylkeskommune er på offensiven, og Harstad kommune har fått tilført kompetanse, forskning og nettverk gjennom et prosjekt kalt GIFT. Og generelt er nordnorsk næringsliv blitt flinkere til å hente ut EU-midler.

Ny EU-debatt?
Mens det nordnorske Europa-kontoret må forholde seg til at Norge ikke er medlem, men har en EØS-avtale, er ikke EU et brennhett politisk tema, verken i Nord-Norge eller i den norske politiske debatt.
– Det virker ikke som om vi i Norge er modne for en ny EU-debatt. Dette er så betent at det er vanskelig å se for seg en saklig diskusjon. Vi ender fort i skyttergravene. I kampen mellom følelser og fakta vet vi hvem som vinner. I dag har snart halvparten av den voksne befolkningen i Norge ikke vært med på å ta et valg om vår tilknytning til EU, og det er jo litt synd – demokratisk sett, mener Sørheim Nilsen.

———————————————————————————————————-

Arrangerer Europadager

I oktober arrangerer EU-kontoret Årets Nordnorske Europadager. Arrangementet er spredt over tre dager i tre nordnorske byer og har som mål å skape engasjement, heve kunnskapsnivået og fokusere på fremtida i nord. Det hele skjer i Narvik 24. oktober, i Tromsø 29. oktober og i Vadsø 31. oktober. Det vil være ulike workshops, seminarer og debatter med mål om å gi faglig påfyll om EU og skape engasjement og interesse for å bedre utnytte mulighetene som EØS-avtalen gir.

Gjennom Nordnorske Europadager ønsker EU-kontoret å vekke engasjement for Europa og mulighetene som finnes for nordnorske aktører på kontinentet. «Handlingsrommet i EU er på langt nær utfylt, og store endringer i EUs politiske ambisjoner gjør at Europa og EU er og blir viktigere for regionen i årene fremover. Det åpner for at Nord-Norge kan ta enda større plass enn vi gjør i dag. Men for å komme dit trenger vi mer kunnskap og kompetanse om mulighetene som finnes», skriver kontoret på sin nettside.