– Vi er stolte over å ha fått dette oppdraget, sier adm. dir. ved Myklebust Verft AS, Leif Sindre Muren. Foto: Myklebust

Myklebust Verft AS rigger seg for å ta imot skrogene som nå produseres i Tyrkia.

Av Edd Meby

I det lille kystsamfunnet Gursken sør for Ålesund skal det i tiden fremover produseres to hydrogenferger. Disse skal fra 2026 trafikkere Norges lengste samband, Bodø-Lofoten for Torghatten Nord – og prosjektet er i rute.
– Ja, vi holder skjema og har så langt hatt god fremdrift i prosjektet, bekrefter administrerende direktør i Myklebust Verft, Leiv Sindre Muren.

117 meter lang
Det betyr at fergene vil bli levert som forventet fra Myklebust Verft i løpet av 2026. De to 117 meter lange fergene skal frakte inntil 120 biler og blir verdens største hydrogenskip, som skal bunkres med hydrogen produsert i Bodø. For verftet betyr kontrakten oppbemanning og høy aktivitet. Skrogene leveres fra Tyrkia høsten 2025, og utrustingen vil foregå hos Myklebust fra det tidspunkt og frem til levering årete etter.

Kompetanseutvikling
Myklebust sitter på bred kompetanse, men har naturlig nok ingen erfaring med å bygge hydrogendrevne fartøy.
– Vi har stor bredde på våre leveranser av fartøy til fiskeri, olje, havbruk og ferger, men dette er nytt for oss. Det gjør dette ekstra spennende, og vi har et svært godt samarbeid med rederiet. Prosjektet gir viktig læring for verftet og vi kommer til å utvikle en kompetanse som vil bety mye for fremtidige oppdrag. Ingen tvil om at dette er et prestisjeprosjekt for oss, sier Muren.

Norsk klimaprosjekt
Hos Myklebust fant Torghatten Nord et miljø med høy kompetanse til en bærekraftig pris.
– Jeg er stolt av at vi får det til i Norge, fordi dette er et stort løft for det norske teknologi- og verftsmiljøet. Sammen med myndighetene er vi i ferd med å sette standarden for en helt ny klasse med skip, med et innovasjons- og klimaprosjekt i verdensklasse, sa Marius Hansen, administrerende direktør i Torghatten Nord, da selskapet undertegnet kontrakten med Myklebust.

Viktig for bransjen
Dermed et dette et ekstra viktig oppdrag, både for Myklebust og norsk verftsindustri, som har noen tunge år bak seg.
– Akkurat nå er ordretilgangen bedre, men slike oppdrag er viktig for bransjen. Det viser at vi kan levere på kvalitet og at pris ikke alltid er det eneste som teller. Når norske verft får sånne oppdrag, vil det kvalifisere oss for flere oppdrag i det grønne skiftet, mener Muren.

Ringvirkninger
Og når norske verft sikrer seg så store kontrakter, så gir det også store ringvirkninger for leverandørindustrien. Leverandørene av design, teknologi, utrustning og hydrogen i prosjektet er alle norske, forteller Leiv Sindre Muren.
– Myklebust er en del av et større industrimiljø, slik det er mange steder langs kysten. Det betyr at det er viktig for distriktene og bosettingen at det går godt for vår næring. Også i dette perspektivet er hydrogenfergene et svært viktig oppdrag.

– Det er mye bra i kvotemeldingen, men regjeringen legger opp til en fordeling som bryter med det systemet vi har i dag, mener Arne V. Larsen, ny adm. dir. i Prestfjord AS. Foto: Prestfjord

Arne Vilmar Larsen (47) startet i vinter i ny jobb i trålerrederiet Prestfjord AS – 25 år etter at han ikke fikk jobb der.

Av Edd Meby

Selskapets nye administrerende direktør har nemlig en veldig kort forhistorie med Holmøy-konsernet.
– For 25 år siden, mens jeg ennå var student, søkte jeg på jobb her, men ble blankt avvist av Ola Helge Holmøy. Det har han glemt, men jeg husker det godt, smiler Arne V. Larsen, som har god kjennskap til konsernet han nå er blitt en del av:
– Jeg kjenner jo godt til Prestfjord og Holmøy-konsernet og vet at folket her er opptatt av å skape verdier lokalt, og jeg er fascinert – og imponert – over hva de har fått til.

Full sesong
Rederiet Prestfjord ble etablert på Myre i Vesterålen i 1972 som partsrederi og ble drevet under forskjellige navn og eierskap fram til selskapet Prestfjord AS ble stiftet av Ola Helge Holmøy i 2001. Selskapet har i dag base i Sortland kommune og drifter frysetrålerne «F/T Sunderøy», «F/T Prestfjord», «F/T Holmøy» og «F/T Langøy», med kvoter for hvitfisk og reker og rundt 180 helårlige arbeidsplasser. Når noen befinner seg i Nordsjøen på seifiske, ligger noen utenfor Svalbard etter torsk, mens andre er utenfor kysten av Troms og fisker torsk og hyse.
– Når båtene er nordpå, så leverer de her på Holmen hvor vi har vår egen fryseterminal og bunkers. Det gir effektiv drift, men også en del ringvirkninger og aktivitet lokalt, og det er en del av filosofien til selskapet, sier Larsen.

Fra BioMar
Han startet i sin nye stilling som administrerende direktør 1. februar og kommer til Prestfjord med bakgrunn som fiskerikandidat fra Universitetet i Tromsø i 2001 og 22 års fartstid i BioMar-systemet, både ved konsernets hovedkontor i Danmark og som direktør for fabrikkdriften i Norge.
– Jeg har hatt det veldig bra i BioMar, fått lov til å vokse med selskapet, feile og utvikle meg – og hadde nok ikke skiftet jobb om ikke Knut Holmøy hadde tatt kontakt med meg.
– Hvordan har den første tiden i Prestfjord vært?
– Jeg har brukt tiden til å bli kjent med folk og til å sette meg inn i faget fiskeri, der jeg har mye å lære. Men her er det mye flinke folk på alle plan, driften går sin gang, så får jeg heller sette mitt preg etter hvert.

Gode priser
Den nye sjefen rapporterer om godt fiske sist vinter, og det trenger selskapet i og med at torskekvotene er gått ned med 20 prosent.
– Høyere priser kompenserte for noe av dette, men kanskje ikke mer enn halvparten. I tillegg kom den generelle prisstigningen, så vi er avhengige av at prisene har steget slik de gjorde etter nyttår. Det er små marginer mellom suksess og fiasko. Store overskudd kan fort bli det motsatte, og vi kan ikke bli vurdert bare ut fra gode år som 2021, 2022 og 2023. Vi driver noe marginal-fiskeri hvor det har en verdi å holde båten i drift og lønne mannskapet, fiskeri som ikke nødvendigvis gir så mye igjen på bunnlinjen til rederiet.

Systemet fungerer
En hel næring har lenge ventet i spenning på regjeringens kvotemelding om hvordan ressursene i havet skal fordeles.
– Den legger opp til en kvotefordeling som bryter med det systemet vi har i dag, som i det store og hele har vært godt for norsk fiskerinæring. Ja, det er færre båter og færre fiskere, men endringene de siste tiår har gitt oss nyere og sikrere båter, bedre lønn til fiskerne og attraktive arbeidsplasser i alle flåtegrupper, mener Larsen.
– Det tok oss over 100 år, men endelig er det stas å være fisker! Vi tror ikke endringene regjeringen foreslår vil bygge samfunn langs kysten, tvert om. For Prestfjord og våre fiskere vil endringen i sum medføre et tap på flere millioner pr. år, men vi må uansett tilpasse oss og gjøre det beste ut av de rammebetingelsene vi får tildelt.

Båt nummer 5?
På tross av dette er det en offensiv holdning i Holmøy-konsernet.
– Vi gjør en løpende vurdering om Prestfjord skal investere i en ny båt, men vi kan ikke ta lett på en investering på 700-800 millioner kroner når kostnadene går opp og kvotene ned. Men ja, ny båt er på vår ønskeliste, sier Arne V. Larsen.

 

Etterlyser overføringskapasitet: – Statnett har søkt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om konsesjon for en overføringslinje på 420kV for flere år siden. Strekningen Adamselv-Varangerbotn venter enda på behandling. Dette er noe Brandshaug fremhever som helt nødvendig for videre utvikling i Øst-Finnmark, sier utviklingsdirektør Guro Brandshaug i Varanger Kraft. Foto: Paal Audestad

Hele 172 MW i vindkraft er satt på vent fordi Statnett ikke har kapasitet i nettet som skal føre strømmen til forbruker.

Av: Bjørn Tore Bjørsvik

– Vi kommer oss ikke videre med Raggovidda 3 fordi det mangler overføringskapasitet i sentralnettet inn til Varangerbotn, sier utviklingsdirektør Guro Brandshaug i Varanger Kraft til Nordnorsk Rapport. Raggovidda 3 utgjør 102 MW av de 172MW som nå venter på overføringskapasitet, de resterende er Finnmark Krafts Hamnefjell Vindkraftverk (70 MW).

Brandshaug forklarer at Barentsnett, som er det regionale nettselskapet eid av Varanger Kraft, har bygget ut regional- og lokalnettet i henhold til tilknytningsplikten, men det hjelper lite så lenge Statnett ikke har bygget ut overføringskapasitet i sentralnettet.

– Statnett har søkt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om konsesjon for en overføringslinje på 420kV for flere år siden, men foreløpig er det kun strekningen Skaidi-Adamselv som er tatt inn til behandling i NVE. Strekningen Adamselv-Varangerbotn venter enda på behandling.

Konsesjonssøknad sendt i 2020
Overføringskapasiteten Brandshaug etterlyser er en ny 420kV kraftledning fra Skaidi-Varangerbotn som skal legge til rette for konsesjonsgitt vindkraft på Varangerhalvøya. Den nye ledningen skal i følge Statnett bedre forsyningssikkerheten til Øst-Finnmark og øke kapasiteten i sentralnettet i Finnmark. Dette er noe Brandshaug fremhever som helt nødvendig for videre utvikling i Øst-Finnmark.

Statnett søkte NVE om konsesjon etter å ha videreført utredningsavtalen for prosjektet i samarbeid med Varanger Kraft og Finnmark Kraft. Det er NVE som sender søknaden på høring, og høringsprosessen blir offentliggjort når den starter opp. NVE vil komme med en anbefaling til Energidepartementet (OED), som tar den endelige beslutningen om konsesjon.

Første delstrekning fra Skaidi til Adamselv ble konsesjonssøkt desember 2020 med prosjektnavnet Skaidi-Lebesby.

– Konsesjonssøknaden er til behandling og vi regner med at den vil være klar i løpet av høsten, sier seniorrådgiver i seksjon for nettkonsesjon hos NVE, Frode Berntin Johansen til Nordnorsk Rapport.

– Spesiell situasjon
Lebesby-Seidafjellet, tidligere omtalt som Adamselv-Varangerbotn, er siste delstrekningen i prosjektet Skaidi-Varangerbotn. Konsesjonssøknaden for denne delen ble oversendt NVE den 22. desember 2021, men behandlingen er ikke påbegynt.

– Det er ikke normalt med så lang ventetid før en konsesjonsbehandling kommer i gang, men dette er en spesiell situasjon, forteller Johansen.
– Siden Lebesby-Seidafjellet er del to av det større prosjektet Skaidi-Varangerbotn, avventer vi saksbehandlingen inntil resultatet av første del foreligger. Det skjer sannsynligvis litt utpå høsten, sier Johansen.

– Vi forventer uansett at begge konsesjonssøknadene vil bli framskyndet og prioritert i forbindelse med regjeringens «Kraft og industriløft for Finnmark,» legger han til.

– Medio september
– De aktuelle nettsakene er til behandling i NVE, opplyser kommunikasjonsrådgiver i Energidepartementet, Fanny Elisabeth Østfoss Løvholm i en kort kommentar til Nordnorsk Rapport.
– Når det gjelder saken om ny 420 kV Lebesby – Seidafjellet, har NVE opplyst at den vil bli sendt på høring samtidig med vindkraftsakene i Finnmark, sier hun.

Dette ville i følge Energidepartementet skje «medio september.»

 

---

 

Dette er tilknytningsplikten

Tilknytningsplikt er en rettslig forpliktelse til å tilknytte en bruker til et anlegg, typisk et anlegg som utgjør infrastruktur, i dette tilfellet el-nettet.

Eiere av nettanlegg for overføring av elektrisk energi er forpliktet til å tilknytte nye anlegg for produksjon og forbruk av elektrisk energi samt øke overføringskapasitet i nettet for å håndtere øket produksjon og forbruk.

Dersom det foreligger tilknytningsplikt, men tilknytning ikke er driftsmessig forsvarlig, må det foretas nettinvesteringer. Etter omstendighetene må den som ønsker tilknytning dekke en del av kostnadene gjennom å betale anleggsbidrag.

Første trinn i prosessen for tilknytning til transmisjonsnettet er søknad om nettkapasitet. Hvis det ikke finnes kapasitet må det inngås en utredningsavtale om utvikling av et konsept for tilknytningen. Når konseptvalg er foretatt, inngås det avtale om koordinert prosjektutvikling som dekker utvikling og modning av løsning samt utarbeidelse av søknad om anleggskonsesjon.

(Kilde: Store norske leksikon)

– Her nede i Brüssel vet de lite om Nord-Norge, og det er ikke så rart, mener Nils Kristian Sørheim Nilsen. Foto: Privat

– Og Nord-Norge trenger å følge bedre med på hva som skjer i EU. Det mener Nils Kristian Sørheim Nilsen.

Av Edd Meby

Nilsen er leder av Nord-Norges Europakontor i Brüssel og bruker store deler av sin tid til å øke kunnskap og kompetanse – begge veier.
– Uansett hva vi måtte mene om EU, så gjøres det beslutninger her som i høyeste grad påvirker hverdagen for nordnorsk samfunnsliv og næringsliv. Det er viktig å ta dette inn over seg, mener han.

Tre eiere
Nord-Norges Europakontor ble opprettet i 2005 «for å fremme og forsterke nordnorske interesser i EU». Kontorets ansatte i EU-hovedstaden jobber daglig med EU-relaterte saker som Nord-Norge er opptatte av. Kontoret skal være et kompetansesenter på EU og EØS, og gir praktisk og faglig hjelp til miljøer i Nordland, Troms og Finnmark. Kontoret skal spille inn nordnorske synspunkter til EUs politikkutvikling så tidlig i prosessen som mulig, og på den måten øke sjansene for å få gjennomslag, siden Norge ikke sitter rundt bordet når beslutninger tas. EU-kontoret har tre eiere, fylkeskommunene Nordland, Troms og Finnmark – samt seks partnere som er Nord Universitet, UiT, Norges Råfisklag, Salten Regionråd, Tromsø kommune og Rana Utvikling.

Samarbeid på Nordkalotten
Med fire ansatte sier det seg selv at det er en krevende jobb å nå frem med nordnorske perspektiver i EU-byråkratiet. Et konkret eksempel på dette er differensiert arbeidsgiveravgift, denne særnorske ordningen som i utgangspunktet bryter med EUs regler for statsstøtte. For å få unntak fra regelverket jobber EU-kontoret slik at ordningen kan vedvare i Nord-Norge.
Siden 2005 har Nord-Norges Europakontor samarbeidet med Nord-Sveriges Europakontor, og Europakontoret for Nord- og Øst-Finland, og har sammen dannet et nettverk som heter NSPA – Northern Sparsely Populated Areas.
– Vi har mange felles interesser, og det er en styrke å kunne samarbeide når vi skal nå frem i EU-systemet. Det åpner dører for oss.

Krevende for næringslivet
Nils Kristian Sørheim Nilsen har erfaring blant annet som politisk rådgiver, byråd i Tromsø kommune og prosjektleder i Innovasjon Norge og kom fra stillingen som direktør i næringsforeningen i Tromsøregionen da han dro til Brüssel. Han har også en doktorgrad om norsk havbruksnærings forhold til EU.
– Jeg har vel alltid vært over gjennomsnittet opptatt av Norges relasjoner til EU, sier Nilsen, som startet i jobben i 2017 og nå er inne i sitt andre åremål som er på seks år.
– Er nordnorsk næringsliv opptatt av EU?
– Ja, det er mitt inntrykk, men vi skal huske på at 96 prosent av nordnorsk næringsliv er små bedrifter, og det er svært krevende for disse å følge godt nok med og være oppdatert på alt til enhver tid. Nylig hadde jeg et foredrag her for norske entreprenører og de sa de lærte masse. Ideelt skulle de hatt den kunnskapen fra før, men jeg skjønner at det er en utfordring. Nettopp derfor er det viktig å ha et kontor her.

Nord-Norge viktig
Fisk, havbruk, mineraler, energi; det er nok av viktige sektorer der det som skjer i Nord-Norge har interesse for EU, og omvendt:
– Når 26 av 34 på listen over kritiske mineraler finnes på Nordkalotten så er det viktig hva Norge gjør for å utvinne disse. Ikke minst fordi Europa ønsker å gjøre seg mindre avhengig av Kina og Russland.
– Når Norge ønsker å finne disse mineralene på havbunnen, så får vi ikke stjerne i boka i EU.
– Når EU sier fy til å fiske i gyteområder, så kan det direkte ha konsekvenser for Lofotfisket.
– Når Norge fortsatt deler ut konsesjoner for olje og gass i Barentshavet, så gir det en ripe i lakken i Brüssel, der man vil ta en lederposisjon i det grønne skiftet.

Det store bildet
I det store verdensbildet har mye endret seg de senere år, både handelspolitisk, klimapolitisk og sikkerhetspolitisk. Selvforsyning og sikkerhet er plutselig blitt to sider av samme sak, og klimapolitikk er på vei til å trumfe alle andre argumenter. EU er svekket etter at Storbritannia meldte seg ut, men stålsatt av en samlende motstand mot Russland – og har nå muligheten til å samle seg for å stoppe de ytterliggående kreftene som vant frem under EU-valget nylig.
– Vi er fremveksten av et Europa som blir mer og mer selvforsynt, etter en epoke der fri verdenshandel sto sterkt. Dette preger all EU-politikk og får konsekvenser for Norge og Nord-Norge, sier Nils Kristian Sørheim Nilsen.

Trenger kunnskap
– Når forbrukere i Europa i stadig større grad tenker klima og bærekraft, så vil de vite hvor norsk fisk kommer fra, hvor den er fanget og hvordan den er behandlet og transportert. De kan fort sette krav til sporing som nordnorsk fiskeindustri er nødt til å forholde seg til, sier Nilsen.
Da er det ekstra viktig at beslutningstakerne i EU har kunnskap om Nord-Norge, mener han. Svaret er økt kunnskap og kompetanse.
– Her nede vet de lite om Nord-Norge, og det er ikke så rart. De vet enda mindre om Arktis. De tror der ikke bor folk der. Plutselig dukker det opp et krav i Europaparlamentet om at alt som er produsert nord for Polarsirkelen skal ha en egen merkeordning. Økt kompetanse er ekstremt viktig, slik at lignende ordninger ikke blir innført.

Nord-Norge overrasker
Derfor er det en del av jobben å ta EU-parlamentarikere og byråkrater med til Nord-Norge, slik at de selv kan se. Og lære. Da kan de bli overrasket over at de møtes av høyteknologi, moderne infrastruktur – og en hydrogenfabrikk i Berlevåg. Som forøvrig er etablert med 50 millioner kroner i EU-støtte.
– Vi har nordnorske miljøer som er blitt veldig dyktige på EU-relasjonene sine. Biotecbransjen og teknologimiljøene er på. Bodø og Nordland fylkeskommune er på offensiven, og Harstad kommune har fått tilført kompetanse, forskning og nettverk gjennom et prosjekt kalt GIFT. Og generelt er nordnorsk næringsliv blitt flinkere til å hente ut EU-midler.

Ny EU-debatt?
Mens det nordnorske Europa-kontoret må forholde seg til at Norge ikke er medlem, men har en EØS-avtale, er ikke EU et brennhett politisk tema, verken i Nord-Norge eller i den norske politiske debatt.
– Det virker ikke som om vi i Norge er modne for en ny EU-debatt. Dette er så betent at det er vanskelig å se for seg en saklig diskusjon. Vi ender fort i skyttergravene. I kampen mellom følelser og fakta vet vi hvem som vinner. I dag har snart halvparten av den voksne befolkningen i Norge ikke vært med på å ta et valg om vår tilknytning til EU, og det er jo litt synd – demokratisk sett, mener Sørheim Nilsen.

———————————————————————————————————-

Arrangerer Europadager

I oktober arrangerer EU-kontoret Årets Nordnorske Europadager. Arrangementet er spredt over tre dager i tre nordnorske byer og har som mål å skape engasjement, heve kunnskapsnivået og fokusere på fremtida i nord. Det hele skjer i Narvik 24. oktober, i Tromsø 29. oktober og i Vadsø 31. oktober. Det vil være ulike workshops, seminarer og debatter med mål om å gi faglig påfyll om EU og skape engasjement og interesse for å bedre utnytte mulighetene som EØS-avtalen gir.

Gjennom Nordnorske Europadager ønsker EU-kontoret å vekke engasjement for Europa og mulighetene som finnes for nordnorske aktører på kontinentet. «Handlingsrommet i EU er på langt nær utfylt, og store endringer i EUs politiske ambisjoner gjør at Europa og EU er og blir viktigere for regionen i årene fremover. Det åpner for at Nord-Norge kan ta enda større plass enn vi gjør i dag. Men for å komme dit trenger vi mer kunnskap og kompetanse om mulighetene som finnes», skriver kontoret på sin nettside.

Furuflaten Industripark AS (FIPAS) ble etablert i september 2022 og er resultatet av et samarbeid mellom fire lokale industribedrifter. Foto: Privat

Furuflaten Industriområde AS viderefører en sterk lokal industrihistorie.

Av Edd Meby

– Gjennom dette selskapet ønsker vi å være pådriver for at Lyngen-regionen tar en ledende rolle innen grønn teknologiutvikling, automatisering og rekruttering til industribransjen, sier fungerende daglig leder i Furuflaten Industripark AS, Lasse Hausner.

Sterkere sammen
Furuflaten Industripark AS (FIPAS) ble etablert i september 2022 og er resultatet av et samarbeid mellom fire lokale industribedrifter; Arctic Plast AS, Cinderella Eco Production AS, Furstål AS og Haplast AS. Disse fire var allerede naboer i det samme området, men valgte å danne FIPAS, og dermed formalisere samarbeidet for ytterligere å utvikle industrien i Furuflaten.
– Vi tror på filosofien om at sammen er vi sterkere, sier Hausner.

Gode synergier
Han understreker at Furuflaten Industripark ennå er i oppstartfasen, men at samarbeidet så langt fungerer meget godt.
– Vi ser gode synergier allerede, og ser at et felles selskap forbedrer relasjoner som allerede i utgangspunktet var gode. Dette er noe vi kan spinne videre på.
Samarbeidet omfatter alt fra praktiske ordninger for logistikk og renovasjonshåndtering, til kurs og andre fellestjenester. De fire eierbedriftene utgjør styret i FIPAS, som i april fikk ny styreleder i Svein Eriksen.

Coboter
Men de største gevinstene i dette samarbeidet ligger nok i fremtiden. FIPAS har nemlig inngått et samarbeid med Campus Nord-Troms, UiT Norges arktiske universitet i Narvik og Halti Næringshage AS om et prosjekt om framtidens bærekraftige produksjonsløsninger for industrien. Målet er å heve kompetansen til bedrifter i Nord-Troms om «coboter» og utvikle en metodikk hvordan disse kan implementeres i den daglige produksjonen. Noen av bedriftene i FIPAS har allerede denne type teknologi i sin drift, spesielt Arctic Plast AS, som har drevet med dette en tid.

Kompetansesenter
Bedriftene i FIPAS ser et behov for å heve kompetansen og kapasitet innen robotassistert og automatisert produksjon for bedrifter både i industriparken og i resten av Nord-Troms, for å sikre konkurransedyktighet og bærekraft.
– Vi avsluttet dette prosjektet i mars 2024, og har rapport til Troms fylkeskommune. Nå har vi søkt om midler til å etablere et kompetansesenter for cobot-teknologi og automatisering her på Furuflaten Industripark, forteller Lasse Hausner.

Vekstambisjoner
Det ligger i ambisjonene at FIPAS skal vokse, og det jobbes sammen med kommunen for å få mer areal.
– Vi registrerer at det er stor interesse for FIPAS og det vi holder på med, og vi ønsker flere aktører etablerer seg i industriparken.
– Hvordan ser du for deg at FIPAS er om fem år?
– Da har vi utviklet oss til å bli en sentral industripark, vi er i eget bygg, har utviklet et kompetansesenter og har skaffet oss samarbeidspartnere utenfor Furuflaten.

———————————————————————————————————-

Bedriftene i FIPAS

Arctic Plast AS: Produsent av armert plast/composites som har spesialisert seg på bruk av RTM-Teknologi. Produksjonen består i hovedsak av toalettskål til Cinderella forbrenningstoalett. 19 ansatte og startet i 2006.

Cinderella Eco Production: Produserer Cinderella forbrenningstoaletter til bobil- og caravan, fritids- og helårsboliger. Produktene brukes også i oppdrettsnæringen, jernbaneselskap, gruveindustri og beredskapsorganisasjoner.

Furstål AS: Mekanisk verksted som tilbyr skreddersydde stålprodukter innen områdesikring, trapper/rekkverk, sveis, platebehandling og overflatebehandling.

Haplast AS: Leverer produkter basert på PE-plastgranulat, primært til bruk innenfor vann/avløp, renseanlegg, havbruk, vei/bane og ventilasjon.

– Planene i Kiruna setter omfanget av elektrifiseringen av Melkøya i perspektiv, fortsetter Dalberg. – Det som er i ferd med å skje i Kiruna, vil dessuten påvirke hele kraftsystemet i Nord-Norge. Vi er sterkere knyttet opp til det svenske kraftsystemet enn resten av Norge, og uten et betydelig lokalt kraftoverskudd i Troms og Finnmark vil dette kunne utfordre kraftprisene betydelig. Foto: Ingun A. Mæhlum

Det er en kraftig økning i etterspørselen etter kraft. Frem mot 2030 er det ventet at kraftoverskuddet som finnes i Nord-Norge blir spist opp og at det blir et kraftunderskudd.

Av Knut Ørjasæter

I en rapport THEMA Consulting Group sist vinter utarbeidet i forbindelse med Kraftløftet for Nord-Norge heter det:
Statnett og nettselskapene opplever en enorm økning i etterspørsel etter nytt kraftforbruk. I Nordland tilsvarer etterspørselen en økning på 228 prosent av dagens leverte effekt. I Troms og Finnmark er det en økning på 139 prosent av dagens leverte effekt. Dette tilsvarer en økning i årlig forbruk på 27-38 TWh.
Nordland har i dag et kraftoverskudd på vel 8 TWh, mens Troms og Finnmark har et lite kraftoverskudd på 0,6 TWh, men det er overskudd på sommeren når forbruket er lite og et underskudd om vinteren når forbruket er stort. Finnmark må derfor importere kraft gjennom vinteren for å dekke eget kraftbehov.
Sett under ett er det ved normalår forventet en samlet årsproduksjon i Nord-Norge på 27 TWh. Meldt inn behov til Statnett vil mer enn doble dette. Det er store begrensinger i overføringsnettet som også begrenser utvikling av ny kraftproduksjon.
Statkraft er største kraftleverandøren som produserer vel halvparten av den nordnorske kraften. Deretter er det Salten Kraftsamband som produserer over 2 TWh og Troms Kraft, Helgelandskraft og Nordkraft som har en egenproduksjon på i overkant av 1 TWh hver. I landsdelen er vel 80 prosent vannkraft, nær 15 prosent vindkraft, og 5 prosent varmekraft. Kraftforbruket er på nærmere 20 TWh.

Eksplosiv økning i etterspørselen etter kraft
Etterspørselen etter mer kraft øker eksplosivt i Nord-Norge. Lave priser har lokket. Statnett har fått meldt inn ønsker om nytt forbruk i Nordland tilsvarende 5.633 MW, noe som tilsvarer en økning på 228 prosent av det nettet i dag maksimalt kan belastes. Kun 1.157 MW av dette er reservert. Resterende 4.476 MW er det ikke er plass til.
Etterspørsel etter mer kraft kommer i hovedsak fra hydrogenprosjekter og elektrifisering av industrien. Disse to kategoriene krever hver for seg mer enn dagens kapasitet i nettet. Transport, oppdrett, datasenter, alminnelig forsyning, petroleum og batteriproduksjon er andre næringer som vil ha mer kraft.
Ser en på Troms og Finnmark har Statnett fått innmeldt 1.282 MW i forespurt kapasitet, tilsvarende en økning på 139 prosent av det nettet i dag maksimalt kan belastes. Kun 644 MW av dette er reservert. Resterende 638 MW er det ikke plass til. Som for Nordland kommer det meste av etterspørselen fra hydrogenprosjekter, petroleum og industri. Disse sektorene alene vil ha mer kraft enn dagens forbruk i Troms og Finnmark. Øvrig etterspørsel kommer fra oppdrett, transport, datasenter og annet uspesifisert forbruk hos nettselskapene. Elektrifisering av LNG anlegget på Melkøya vil alene øke kraftforbruket i Finnmark med mellom 3,5 og 4 TWh.
Flaksehalsene ligger både i overføringsnettet og i produksjonskapasitet.
Vi har snakket med Erling Dalberg som er konserndirektør for marked og teknologi i Troms Kraft. Han har hatt rollen som leder for utvikling av ny vindkraft i konsernet de siste årene. Etter nesten 20 år i ledelsen av Troms Kraft har han skaffet seg inngående kjennskap til kraftdebatten generelt og debatten om vindkraft spesielt.

– Kan en nå målene i kraftløftet fra regjeringen?
– Jeg tror det blir vanskelig. Det er en rekke forutsetninger som må på plass, sier Dalberg. – Disse forutsetningene er ikke på plass og de vil ta tid å løse.

– Hvilke forutsetninger må på plass?
– Det må være rette insentiver til å investere i ny kraftproduksjon. I stedet for å stimulere til økt kraftproduksjon har en fått nye skatter med blant annet grunnrenteskatt på vindkraft som svekker inntjeningen. Havvind er fortsatt veldig kostbart. Selv om det er mange vindkraftprosjekter som er på tegnebrettet, er jeg tvilende til at mange blir realisert når endelig investeringsbeslutning skal tas. Videre, dersom en skal oppgradere eksisterende vannkraftverk, kan en få ut mellom fem og syv prosent mer kraft, kanskje noe mer om en i tillegg kan øke vanntilførsel til eksisterende magasiner og muligens også noe mer økt magasinkapasitet. Dette er imidlertid svært kostbart og ofte ikke lønnsomt. Det må på plass insentiver som gjør det lønnsomt å investere, og som ikke straffer kraftselskapene for å ta den risikoen. I tillegg er det store utfordringer med vern og rettigheter både for vindkraft og utbygging av vannkraft som må tas på alvor og finnes løsninger på som er bærekraftig for både natur, miljø og berørte parter. En annen forutsetning som må på plass er endringer i kraftsystemet i Nord-Norge. Det er en prosess som tar tid.

– Hvor trykker skoen i det nordnorske kraftsystemet?
– Slik markedsdesignet for prisområde NO4 er i dag, dekker det hele Nord-Norge. Sammenliknet med resten av Norge og Europa har vi som sogner til NO4 hatt veldig lave og hyggelige strømpriser de siste årene. Dette skyldes i hovedsak et stort kraftoverskudd i Nord-Sverige på vel 20 TWh, i tillegg til kraftoverskuddet i sørlige Nordland. Det er imidlertid ikke kraftoverskudd i Troms og Finnmark. Dette området får med dagens kraftsystem de samme prisene som områder der kraftoverskuddet per i dag er betydelig. Dette gir et feil signal til forbrukere, slik som datasenterindustrien som gjerne vil etablere seg her da det er billig kraft. I tillegg gir dette feil signal til kraftprodusenter, som gjennom prissignalet får beskjed om at det er overskudd på kraft. Dersom NO4 deles i to, vil det bidra til at kraftforbrukere og kraftprodusentene får riktigere prissignaler, basert på faktisk kraftsituasjon i Troms og Finnmark. Riktig prissignal har betydning for hvilke næringer som er interessert i å investere i ny virksomhet i et område, og en konsekvens vil kunne være at færre ønsker å etablere virksomhet i Troms og Finnmark, men problemet er at det uansett ikke er kraft nok i systemet i dag til slike etableringer. Muligens vil vi kunne se at en del av de som i dag har fått reservert kapasitet i nettet, faktisk ikke blir å benytte denne. Dette vil kunne medføre at kraft blir omfordelt til eksisterende virksomheter som ønsker omstilling og vekst. Vi må på kort sikt forvente høyere kostnader for kraft, fram til vi får utviklet mer kraftproduksjon. For husholdninger vil økte kostnader kunne skjermes ved regjeringens eksisterende støtteordning, mens for næringslivet finnes det i dag ikke slike ordninger.
– Troms Kraft betaler årlig ca. 40 millioner kroner i nett-tariff for uttak og innmating av kraft i nettet, selv om vi i realiteten har kraftunderskudd i området. Årsaken til dette er at Statnett benytter en modell for beregning av den marginale kostnaden ved økt uttak og innmating av kraft i nettet, uten å hensynta fysikken og flaskehalsene i nettet. Hadde kraftproduksjonen til Troms Kraft foregått på Østlandet, som også har underskudd – ville vi i stedet fått utbetalt ca. 20 millioner kroner årlig.
– Dette viser at både markedsdesignet for NO4 og forordningen for nett-tariff for innmating av kraft skaper et overordnet problem i kraftsystemet, som gir feile signaler til både forbrukerne og kraftprodusenter. Dette medfører at næringslivet ikke får utviklet og omstilt seg slik mange ønsker og vil på sikt kunne skape store utfordringer.

Et alternativt perspektiv
Dalberg trekker frem det som skjer i Nord-Sverige og ved LKABs gruvedrift i Kiruna. Anlegget på Melkøya vil kreve mellom 3,5 og 4 TWh. LKAB har planer om at hele gruvedriften i Kiruna skal være elektrifisert. Dette vil kreve 70 TWh årlig. Allerede i 2030 vil de bruke 20 TWh. Strømbehovet til gruvedriften i Kiruna vil altså kreve nær 20 ganger mer enn Melkøya-anlegget.
Utviklingsplanene i Nord-Sverige består av mer enn bare elektrifisering av gruvedriften. Totalt skal det investeres 1.000 milliarder kroner, inkludert annen industri som skal utvikles, og folketallet i Norrbotten og Västerbotten er ventet å øke med hele 100.000 innbyggere – noe som selvsagt også kommer til å påvirke behovet for kraft.
– Planene i Kiruna setter omfanget av elektrifiseringen av Melkøya i perspektiv, fortsetter Dalberg. – Det som er i ferd med å skje i Kiruna, vil dessuten påvirke hele kraftsystemet i Nord-Norge. Vi er sterkere knyttet opp til det svenske kraftsystemet enn resten av Norge, og uten et betydelig lokalt kraftoverskudd i Troms og Finnmark vil dette kunne utfordre kraftprisene betydelig. Men enda viktigere er det at Kiruna-planene illustrerer hvor mye fornybar energi som kreves når verden skal endre seg fra fossil- til utslippsfri energi. Planene til LKAB forteller også at internasjonale industriaktører er veldig godt i gang med den grønne omstillingen. Innen 2045 er målet at LKAB skal ha elektrifisert hele gruvedriften i Kiruna. Deler av denne omstillingen skal være gjennomført innen 2030, samme år som Norge har forpliktet seg til å kutte 55 prosent av klimagassutslippene sammenliknet med 1990-nivå. Det er kort tid til 2030, og bare utprøvd teknologi kan ta oss til dette skiftet, selv om andre energikilder også kan bli viktig på lengre sikt.

Halvannet år inn i det nye skatteregimet har lakse- og ørretprodusentene fortsatt eksportresultater i toppklasse. Foto: Cermaq

Til tross for oppdrettsbransjens bekymringer rundt den nye «lakseskatten» vokser antallet produksjonstillatelser.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Etter år med utredning og høringer vedtok Stortinget 31. mai i fjor å innføre den såkalte lakseskatten, en grunnrentebeskatning på 32,1 % (25 % effektivt) på oppdrett av laks, ørret og sjøørret. Gjennom hele saksforløpet har representanter både fra næringen og fra oppdrettskommuner advart mot de mange negative effektene en slik beskatning vil kunne føre til for bransjen og for lokalsamfunnene hvor oppdrettsnæringens fasiliteter ligger. Spekteret av spådde effekter strakk seg fra regnskapsmessige utfordringer til kommunedød.
Grunnrentebeskatningen ble innført med effekt fra og med januar 2023, så det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan dette faktisk vil bli. Uansett har de negative spådommene ikke skremt vekk de som ønsker å drive med oppdrett av de tre nevnte fiskeslagene, viser tall fra Fiskeridirektoratet.

Økning på 12,4 %
Diskusjonen rundt grunnrentebeskatning startet for alvor i 2018, da Solberg-regjeringen nedsatte et utvalg «som skulle vurdere hvordan skattesystemet for havbruk bør utformes for å bidra til at fellesskapet får en andel av grunnrenten.» Havbruksskatteutvalget leverte sin rapport til finansminister Siv Jensen i november året etter.

Da Erna og Siv trillet ballen i gang var det 1437 produksjonstillatelser for laks, ørret og sjøørret på landsbasis. I dag er tallet 1615, en økning på 178 tillatelser eller 12,4 %, dette i perioden hvor diskusjonen har gått og de potensielle negative sidene har blitt grundig belyst. Faktisk er de 65 siste tildelt etter januar 2022. Støre-regjeringens forslag ble lagt fram i september samme år.

I Nord-Norge antyder veksten i antall tillatelser at man var enda mindre lettskremt enn i landet forøvrig: I Nordland var det 257 tillatelser ute da Erna startet utredningen, mens det i dag er 314. Dette betyr en økning på 57 tillatelser, eller 22,2 %! I Troms har man økt antallet tillatelser med 22, fra 131 til 153, og dermed 16,8 % opp. Finnmark har fått 16 nye tillatelser i perioden og økt 16,8 %; fra til 110 til 126.

Rekordnivåer på omsetning
Høy omsetning og gode priser i bransjen er sannsynlige årsaker til at antallet produksjonstillatelser øker selv om bransjens representanter spår tøffe tider på grunn av grunnrenteskatten. Og halvannet år inn i det nye skatteregimet har lakse- og ørretprodusentene fortsatt eksportresultater i toppklasse.
I 2023 eksporterte Norge 1,23 millioner tonn laks, viser tall fra Norsk Sjømatråd. Til tross for at dette var en volumnedgang på 2 % fra året før, kunne man notere seg for en 16 % økning i eksportverdi, mye på grunn av en 18 % økning i kilopris. Og de gode tidene har fortsatt inn i 2024, og så langt har man eksportert 408 000 tonn laks til en verdi av 47,6 milliarder kroner, 4 % ned i volum, men verdimessig helt på nivå med fjoråret per dato grunnet en 4 % prisøkning.
Ørreteksportørene kunne notere seg for 56 800 tonn i 2023, en 4 % volumøkning fra 2022. Inkludert en prisøkning på 6 %, ga dette en eksportverdi på 5,49 milliarder kroner som er 10 % mer enn året før. Hittil i år har man eksportert 50 % (!) mer enn på samme tid i 2023; drøye 23 600 tonn. Dette sikrer en omsetning på 2,42 tonn, som er 36 % mer enn på samme tid i fjor.
Totalt har Norge eksportert sjømat for totalt 65,3 milliarder kroner de fem første månedene av året, når også villfanget fisk, krepsdyr og bløtdyr var inkludert, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Til sammenligning har vi i samme tidsrom eksportert råolje for 236,5 milliarder kroner og naturgass for 199,4 milliarder, så man skjønner at volumet på sjømateksporten, som er vår tredje største eksportartikkel, er betydelig.

«Exit»-serien fikk fram hvordan vindkraft i Norge har vært en gullgruve for spekulanter. Nå får vi se om grunnrentebeskatning hjelper. (Foto: Freemantle/NRK)

Fra og med første januar 2024 innførte Norge såkalt grunnrenteskatt på vindkraft. Men hva er egentlig grunnrente, og hvordan skattlegger man det?

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Vi starter med begynnelsen: Grunnrenteskatt er kort fortalt en skatt på inntekter fra bruk av det norske folks felleseide naturressurser, som er en pen måte å si «ressurser som tilhører staten.»

Staten gir selskapene konsesjon (tillatelse) til å utnytte en begrenset ressurs som vannet i et vassdrag, vindforholdene på et fjell, det rene vannet og strømforholdene i en fjord, eller havbunnen hvorfra olje og gass hentes opp. Fordi ressursen er begrenset, har den høyere verdi enn for selskapet enn det som følger av produksjonskostnad, og den ekstra inntekten de får fordi de har konsesjon (tillatelse) til å bruke ressursen, kalles grunnrente.

Det er altså tilgangen på ressursen – konsesjonen – som gir den ekstra inntekten man betaler grunnrentskatt av, ikke selve arbeidet, innovasjon eller at man tar en finansiell risiko. Konsesjonene er ettertraktede ettersom investeringer i virksomheter på disse områdene historisk sett har vært mye mer lønnsomme enn andre næringer. Denne økte lønnsomheten basert på våre felles ressurser, altså grunnrenten, brukes ofte som argument for grunnrenteskatt.

Hvilke næringer betaler grunnrenteskatt?
I Norge har vi lang tradisjon for grunnrentebeskatning, blant annet har inntekt fra oljeutvinning og vannkraft vært belagt med grunnrenteskatt i mange år:
Inntekt fra utvinning av olje og gass på norsk sokkel beskattes med totalt 78 prosent. Denne satsen inkluderer vanlig selskapsskatt og en særskatt på petroleumsinntektene, i praksis en grunnrenteskatt. Statens inntekter fra petroleumsvirksomhet kommer fra denne skatten, samt eierskap i oljeselskaper som Equinor.

Vannkraftselskapenes inntekter beskattes med 45 prosent (i 2024). Dette kommer i tillegg til selskapsskatt på 22 prosent.

I fjor ble grunnrentebeskatning innført også innenfor havbruk, med en effektiv grunnrentesats på 25 prosent i tillegg til selskapsskatten på 22 prosent. Grunnrenteskatten gjelder på sjødelen av oppdrettsprosessen, perioden hvor laksen og ørreten vokser til salgsvekt, men ikke på slakting, foredling, transport, etc. Fordi det også er satt et bunnfradrag på 70 millioner kroner, er det bare de største selskapene som må betale grunnrenteskatten.

Ble «Exit» exit for skattefritak?
Fra og med i år er det altså grunnrentebeskatning på landbasert vindkraft med en effektiv sats på 25 prosent på anlegg over 1 MW. I tillegg til grunnrente beskattes vindkraftselskapene også med vanlig inntektsskatt på 22 prosent, men dette har vist seg å være en svært usikker inntektskilde for Staten.

Vindkraftselskapene har siden 2015 hatt svært gunstige avskrivningsregler som har gjort at mange av dem i praksis ikke har betalt skatt. Naturlig nok har de jobbet i mot den nye skatten, ofte gjennom lobbyistorganisasjonen Fornybar Norge. Virkemidlene har typisk vært å bestille rapporter innenfor gitte parametre som dermed viser at vindkraft egentlig ikke er så veldig lønnsomt, for så å hevde at vi må «sikre fornuftige, oversiktlige og forutsigbare rammevilkår for industrien.» Hvis ikke vil utenlandske investorer miste interessen for Norge og dermed vil vi aldri i verden kunne finansiere det grønne skiftet.

Fornybar Norge innledet en slik kampanje i mars 2023, denne gangen med KPMG som rapportleverandør, da Norges mest sette TV-serie «Exit» rullet ut sesong 3. Morsomt nok var hovedtemaet for sesongen hvordan man kunne tjene seg rik på det grønne skiftet, og åpnet med en scene hvor tre av våre tvilsomme «helter» fikk forklart det: «Egersund vindpark, en av Norges største vindparker betaler ikke en krone i skatt. Det er utenlandske eiere som håver inn på norsk natur, » og «det er umulig å få rede på hvem som faktisk eier faenskapet.»

Plutselig var «Exits» tema hovedtemaet i både nyhetssendinger og Debatten, og faktasjekkerne kunne konstatere at påstandene var sanne! Derfra og inn til den endelige avstemmingen i Stortinget 19. desember, var det i praksis ikke lengre et spørsmål om det skulle innføres grunnrenteskatt; kun et spørsmål om størrelsen på skatten.

Arven fra oljebransjen
På norsk sokkel er det slik at når oljeselskapene bruker penger på å skyte leteseismikk og borer letebrønner, kan de trekke ifra hele leteutgiften på skatten. Om oljeleterne er et lite firma som ikke produserer noe på norsk sokkel og dermed ikke er i skatteposisjon, vil de få 78 prosent av letekostnadene refundert cash i neven (eller på konto). Det høres rart ut for alle som ikke driver med olje, men ordningen har vært lønnsom for den norske stat.

En lignende cashback-ordning er vedtatt for vindkraftbransjen: «Nye kraftanlegg som ikke er i skatteposisjon vil få utbetalt skatteverdien av den negative grunnrenteinntekten. Frem til utbetaling fremføres negativ grunnrenteinntekt med rente,» opplyser Energidepartementet.

De tar likevel forbehold om at endringen kan rammes av statsstøtteforbudet i EØS-avtalen og forutsetter derfor godkjenning fra ESA.

Hva med kommunene?
For kommunene som huser vindparkene vil selve grunnrenteskatten ikke ha noen betydning med mindre den kommer tilbake i form av overføringer fra staten.

Kommunens inntekter vil komme gjennom konsesjonsavgiften de deler med staten, gjennom konsesjonskraften de deler med fylkeskommunen og gjennom naturressursskatten de også deler med fylkeskommunen. Den eneste direkte skatteinntekten kommunen vil være alene om er eiendomsskatten.

«For nettanlegg skal verdsettelsen bygge på reglene i eiendomsskatteloven. Dette innebærer at nettanlegg skal verdsettes til objektiv omsetningsverdi, og at takseringen foretas av kommunene. Verdsettelsen baseres på bruk av såkalt substansverdi (gjenanskaffelsesverdi). Grunnen under linjene inngår i anlegget,» sier Energidepartementet. Så får vi se hvordan det går.

– Holdingselskap er et fordyrende ledd og du sparer ingen skatt, mener statsautorisert regnskapsfører, Freddy Mikkelsen. Foto: Privat

 

Statsautorisert regnskapsfører Freddy Mikkelsen mener mange kaster bort penger på å starte holdingselskap.

Av Edd Meby

– Det er et fordyrende ledd og du sparer ingen skatt, mener Freddy Mikkelsen, som eier og driver sitt eget regnskapsbyrå VSK regnskap AS og har kunder fra hele Norge.

Mor og datter
Et holdingsselskap er et selskap som eier aksjer eller andeler i andre selskap. Men i stedet for å selge varer eller tjenester selv, eier et holdingselskap andeler i andre selskap som gjør det. Hensikten med et holdingsselskap er altså primært å eie andre selskaper, normalt en konsernmodell der man har morselskap og datterselskap. Det er i dag 656.000 bedrifter i Norge, der 448.000 av dem har ingen ansatte. Norske holdingselskaper forvalter ifølge Statistisk sentralbyrå 52.6 milliarder kroner.

Hold dere unna
Mikkelsen mener mange bedriftsledere lar seg blende av en offensiv markedsføring av fordelene med holdingselskap.
– Når store og seriøse revisjonsfirmaer forteller om alle skattefordelene med holding, så er det fort gjort å gå i den fella, og jeg vet mange som i ettertid har angret stort. I det siste har jeg fått mange henvendelser fra kunder som vil starte holdingselskap og jeg sier; hold dere unna hvis formålet kun er å spare skatt. Det kan være fornuftig med holding i kompliserte selskapsstrukturer med ulike eiere og selskap. Noen av dem følger mine råd, andre ikke.

Vi kjenner kunden best
– Mange bedriftsledere undervurderer den erfaring og kunnskap regnskapsføreren sitter på. Vi har daglig kontakt med kunden og kjenner den bransjen kunden er i, i langt større grad enn et revisjonsfirma som normalt bare har kontakt med kunden én gang i året. Vårt fortrinn er at vi kjenner hverdagen til kundene og dermed kan gi dem bedre finansielle råd, sier Freddy Mikkelsen.

Sparer ikke skatt
Det er myten om skattesparing Freddy Mikkelsen først og fremst vil til livs.
– Holdingselskap er en skatteutsettelse, men gir ikke noe skattefritak. Uansett hvordan du organiserer selskapet eller selskapene dine, så må du til slutt ut med like mye i skatt. Den dagen du vil ta penger ut av et selskap, må du betale din skatt – uansett om du har organisert deg med et konsern og holdingselskap, eller ikke.

Dyrt og unødvendig
I tillegg peker regnskapsføreren på at det ikke er gratis – verken å opprette eller å drive – et holdingselskap.
– Har man i dag et aksjeselskap, og vil i konsernstruktur, så vil det normalt koste mellom 50-100.000. Selv om det ikke er særlig aktivitet i et holdingselskap, kan administrasjon, regnskap og revisjon fort komme opp i 20.000-30.000 kroner hvert år, og dette er penger mange kunne spart seg.
– Holdingselskap er dyrt og unødvendig?
– Ja, for de aller fleste er det slik.

Noen fordeler
Likevel ser han i noen tilfeller fordeler med konsernmodellen, spesielt i tilfeller der man har flere eiere og selskapene driver med flere typer virksomhet. Noen eiere vil investere og noen vil ta ut verdier.
– Har man flere eiere/holdingsselskap til et hovedselskap, så vil det være hensiktsmessig når eierne har ulike motiver for å ta utbytte, noen kan ønske penger til privat bruk, mens andre vil investere i næring. Det er også hensiktsmessig når en har flere døtre, og hvis en går med overskudd og en annen med underskudd, så kan de hjelpe hverandre med konsernbidrag.
– Men til syvende og sist…..?
– ……må alle betale samme skatt, holdingselskap eller ikke.

 

---

FAKTA

HOLDINGSELSKAP:

• Et holdingselskap er et selskap som eier aksjer eller andeler i andre selskaper. Holdingselskapet driver ingen egen form for drift eller virksomhet.
• Selskapet har funksjon som morselskap til et operativt datterselskap. Et holdingselskap har til tross for å være et aksjeselskap, en passiv og «stille eier»-rolle som en separat juridisk enhet.
• Holdingselskap kalles ofte for morselskap, det krever imidlertid at holdingselskapet eier 50% eller mer av aksjene i et annet aksjeselskap for å bære denne betegnelsen.
• Morselskaper fokuserer vanligvis ikke på egen virksomhet, men har kontrollerende innflytelse på datterselskapene. Tilsammen utgjør mor- og datterselskaper et konsern.