ENERGIFOKUS PÅ BYGG:  El-forbruket i bygninger utgjør 55 prosent av landets totale kraftforbruk. 70 % av ENØK-potensialet ligger i næringsbyggene, ifølge Enova. Illustrasjonsfoto fra Tromsø sentrum: Diego Delso – Wiki Commons

EUs direktiv om energieffektivisering av bygninger tilsier at flertallet av boliger og næringsbygg i Norge må oppgraderes for store beløp. Det er søt musikk for byggebransjen – men et potensielt mareritt for eierne av bygningene.

Av – Jonas Ellingsen

Det omstridte bygningsenergidirektivet ble vedtatt med knapt flertall i EU i midten av april, og gjennom EØS-avtalen er Norge pålagt å implementere disse bestemmelsene. Reaksjonene på direktivet som nå er sendt ut på høring i Norge er mange og tildels sterke, både i avisspalter og i kommentarfelt.

Svært blandet reaksjon
De positive reaksjonene kommer fra miljøorganisasjonene og organisasjoner tilknyttet byggebransjen, som nå ber EU presse Norge til å få fortgang i innføring av direktivene. Negative og bekymrede reaksjoner kommer ikke uventet fra dem som må betale regningen: Eiere av boliger og næringsbygg. Frustrasjonen gjelder i hovedsak den økonomiske byrden som nå kan bli veltet over på eierne, uten tydelige signaler om hvordan reglene vil utøves i praksis – eller hvilke støtteordninger som følger med.
Et argument fra denne siden er at byggene i sin tid ble oppført og godkjent basert på datidens bestemmelser. Om få år kan mange av dem være lovstridige. Innføring av nye regler oppfattes derfor å være i strid med prinsippet om at en lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

– Et ran
Boligeier og siviløkonom Georg Oppermann er blant mange som kaller dette et ran, der store deler av folks sparekapital vil gå tapt om reglene implementeres. Hans regnestykker viser at det vil ta mellom 100 og 200 år å tjene inn millionlånet for oppgradering av boligen, med strømbesparelser som trolig vil ligge mellom 5.000 og 10.000 kroner per år. Da er ikke rentene tatt med.
Som mange andre mener han at uansett hvor mye strøm huseierne sparer, vil dette absorberes av et umettelig Tyskland, som han mener lider av følgene av sin egen forfeilede kraftpolitikk.

Sentraliseringsfaktor
Forsterket sentralisering er en annen faktor, som blant annet organisasjonen Huseierne har påpekt: I distrikter med lav markedsverdi på boliger vil det i mange tilfeller være vanskelig å få banklån til oppgradering, siden kostnadene ikke kan hentes inn den dagen boligen skal selges. Kravene rammer de fleste boliger bygd før 2010, og kostnadene vil variere etter alder og standard. Huseierne har anslått at kostnadene for etterisolering, bytte av vinduer, varmekilder og andre energisparende tiltak for boliger fra 60- og 70 tallet vil ligge fra 500.000 kroner og oppover til 1,5 millioner kroner.

Energikarakter
For store næringseiendommer er det naturligvis snakk om helt andre beløp. En oversikt fra Enova viser at over 40 prosent av næringsbygg i Nordland, Troms og Finnmark har energikarakter E eller lavere. Av de tre fylkene har Nordland høyest andel bygg (17 %) med best energikarakter (A og B). Enova anslår generelt at 70 % av energibruken fra næringseiendom kan knyttes til bygg oppført før 1987. Debatten og spenningen her til lands går på hvordan norske myndigheter vil møte kravene. Det er ennå for tidlig å si hvilke nasjonale tilpasninger som vil bli gjort – og hvilke støtteordninger som vil havne på bordet.

Finansiering og reprising
I et intervju med Nordnorsk Rapport i fjor uttalte leder for strategi og analyse hos Eiendomsmegler1, Jan Håvard Valstad, at nye krav til bærekraft er en oversett utfordring i eiendomsmarkedet som bare de mest profesjonelle aktørene har vært fullt bevisste om. – Endringene kommer – og de kommer fort. Hvis man ikke begynner å tenke på hvordan man skal tilpasse seg de nye spillereglene for grønn omstilling allerede nå, ja da sover man i timen, sa han i fjor.

På kort tid har det blitt klart for de fleste at regulatoriske krav kan medføre raske endringer i markedet, som i ytterste fall handler om reprising av eiendommer og muligheten til å få finansiering. – Det gjenstår å se hvordan føringene på området vil påvirke det norske regelverket. Det er rimelig å tro at det vil komme gulrøtter i form av kompensasjon og støtte for omstillingen. Det viktigste er at aktører i eiendomsbransjen er bevisste på utviklingen og tar dette med i sin strategiske planlegging, sa Jan Håvard Valstad.

Liten effekt
Daglig leder Christian Anton Smedshaug i Agri Analyse, tidligere medlem av EØS-utvalget – peker på at Norge har en åpenbar forutsetning som må veie tungt: Vannkraften.
– Norske hus fyres allerede med grønn energi i form av vannkraft og bioenergi som ved. Direktivet vil gi liten innsparing i utslipp for norske boliger som i utgangspunktet har lite utslipp. Direktivet fremstår slik som lite kostnadseffektivt, sier Smedshaug til Nettavisen.
Han peker også på at kostnadene vil bli en tung belastning for husholdninger og næringsliv, som allerede nå har en tung bør som følge av høye europeiske priser på energi og generell prisvekst.

Energistyring
– Klimanytten av energisparings-oppgraderingene vil være begrenset hvis du allerede varmer opp huset dit med fornybar energi, samstemmer Erik Eid Hohle i et intervju med Nationen. Han er daglig leder på Energigården, som har spesialisert seg på bio- og solvarme og rådgivning på dette området.
– Å superisolere husene koster mye penger og tar lang tid. Energistyring er et langt enklere tiltak. Uansett må vi prioritere tiltak som får ned klimagassutslippene raskere enn i dag og samtidig hele tiden spørre om hva som er de mest lønnsomme måtene å kutte disse på, sier Hohle.

BEDRIFTSPROFILEN: De så behovet for gode løsninger for slutthåndtering av kabler i nord, og kom fram til at «da kan vi like godt gjøre det selv». Resultatet er Revixit, som ikke bare håndterer avfallet, men jobber mot å skape nye produkter av plasten og metallet – slik at verdiene skal bli igjen i Nord-Norge.

– Bedriften vår er bygd opp på de to målene: At vi skal ha en bærekraftig bedrift og skape nye produkter av det som kommer inn, forteller daglig leder i Revixit Tove Albrigtsen.

– Plasten og metallet skal vi klare å skape noen nye pro dukter av her lokalt.

Bærekraft og sirkulærøkonomi
Navnet Revixit betyr «om igjen», og viser til bedriftens miljøbevisste filosofi om at ting skal brukes om igjen; at det går inn i et kretsløp.

– Så har vi installert solcellepanel her, med mål om å bli en nullutslippsbedrift. Vi fikk det installert nå i mai, og er spent på å se hvor mye elektrisitet det blir. Det er 100 paneler som er satt opp på bygningsmassen, men det er klart: Vi befinner oss jo i Nord-Norge, hvor det er mørkt halve året, ler hun.

 

Så behovet for gode løsninger
Revixit er en ung bedrift som ble starta i 2021 og inngår i Linjeproff-konsernet. Linjeproff arbeider med bygging, vedlikehold og sanering av tele- og fibernettverk, blant annet for Telenor, og operer i hele Nord-Norge.

– De så at det manglet gode løsninger da de tok ned kobberkabelnettet, og kom fram til at «da kan vi like godt gjøre det selv», forteller Albrigtsen om starten på det som nå er blitt Revixit.

Eneste nordnorske sluttbehandlingsanlegg for kabel
– Riktignok tar vanlige avfallsmottak imot kabel, men den blir så sendt sørover eller til utlandet. Vi, derimot, sluttbehandler her i lokalene våre utenfor Harstad. Vi er stolte av å kunne tilby nordnorske bedrifter en mulighet å levere lokalt det de måtte ha av kabel og metall, hvor de kan være sikre på at det faktisk blir gjenbrukt, sier Albrigtsen. I sluttbehandlingen separeres materialene kabelen består av, men ambisjonene til Revixit stopper ikke der.

– Det avfallet vi samler inn ønsker vi ikke bare å sluttbehandle, men å bearbeide til nye produkter her i Nord Norge. Ved å gjøre det lokalt blir det bærekraftig siden de kan levere til oss, og det blir en sirkulær økonomi fordi vi lager noe nytt av det gamle. Vi skal skape nye arbeidsplasser av plast og metall som per i dag går til forbrenning eller sendes ut av landet. Tanken er at verdiene skal bli igjen i Nord-Norge.

Forskning og innovasjon på avfallsprodukter som kabel, metall, plast og kretskort
Revixit samarbeider allerede med bedrifter nasjonalt og internasjonalt om utvikling og innovasjon.

– Norner hjelper oss med plastbiten. De ser hvordan plasten er sammensatt, om det er mye miljøgifter i den og om det er noe vi må tilsette for å kunne lage nye produkter av det. De er også med på å utvikle ideer for nye produkter vi kan lage, forteller Albrigtsen.

– Future Materials hjelper oss å finne samarbeidspartnere. I tillegg er vi inkubatorbedrift i KUPA. Akkurat nå ser vi på en ny måte å sluttbehandle kretskort, om man kan utnytte flere av metallene. Dette gjør vi i samarbeid med teknologiselskap i Litauen og i England. Vi har også et veldig ferskt samarbeid i Slovenia, fortsetter hun.

Forskningen de har på gang har de fått støtte fra Norges Forskningsråd til å gjøre.

– Vi er nå på del 4 i «Prosjekt Plast» og er glade for å se prosjektet komme til liv. Vi er takknemlige for støtten, for det er klart det koster mye å drive med slik forskning. Målet vårt er at forskningen skal føre til at plasten og metallet som er utvunnet av kabelen blir til nye produkter og være med å bidra til det grønne skiftet.

Avfall er ikke bare avfall
Flere og flere begynner nå å få øynene opp for ansvaret og mulighetene som ligger i gamle kabler og metaller.

– Det har lenge vært slik at «avfall er bare avfall» for bedrifter flest. Men nå begynner det å bli krav til at de skal tenke videre, sier Albrigtsen. Bedriftene har et ansvar for at deres eget avfall utgir minst mulig co2, så hvorfor ikke benytte nordnorske løsninger når man har det rett utfor stuedøra?

 

---

FAKTA:

Base: 2 mil sør for Harstad, Rødskjær industripark

Forretningsidé: Slutthåndtering av kabler og metall, samt produksjon av nye produkter fra det resirkulerte materialet. Forskning og innovasjon på nye sluttbehandlingsmetoder.

Ansatte: 5

Åpningstider: 8-20

Levering: Mulig å levere direkte til anlegget med bil eller på kaia med båt. Har også løsninger for små og store bedrifter når det gjelder innhentning.

 

www.revixit.no

– Denne klubben har hatt – og har – svært dyktige ledere og stor kontinuitet på ledersiden. Det gjør det nok lettere å ta slike beslutninger. Totalt har vi investert rundt 50 millioner kroner de 10 siste årene i Tromsø Lodge og Camping, og vi er egentlig ganske stolte over reiselivssatsingen og hva den bringer til klubben, sier daglig leder i TUIL, Are Bessesen. Foto: TUIL

Solid økonomi. Langsiktighet. Store tanker. Tromsdalen UIL er annerledesklubben.

Av Edd Meby

– På mange områder tenker vi som en eliteklubb, sier daglig leder Are Bessesen.

17 millioner i 2024
Akkurat nå gir det seg ikke utslag i fantastiske sportslige resultater på seniornivå. Klubbens seniorlag for menn holder til i Post Nord-ligaen – på nivå tre i norsk fotball. Men det er andre ting som former TUILs hverdag:
Bydelsklubben utenfor Tromsø sentrum har rundt 1.700 medlemmer.
Fotballgruppen omsetter i 2024 for 17 millioner kroner. Klubben eier sine egne anlegg. Den største inntektskilden er driften av en campingplass.

 

Først med AS
Tromsdalen UIL var den første klubben i idretts-Norge som etablerte et aksjeselskap. Det skjedde i 1985. Klubben har et nedslagsfelt på rundt 17.000 innbyggere og består av fem grupper; turn, fotball, ski, friidrett og dans – som er selvstendige enheter med egne regnskap og styrer. Sammen eier de selskapet TUIL AS, som igjen eier og driver Tromsø Lodge og Camping, bygger idrettsanlegg med kurs- og konferansesenter, treningssenter og bygg for utleie. TUIL har hatt ambisjoner om å kommersialisere driften av idrettsanleggene – og har tilsynelatende klart det.

Bygger anlegg
Tromsø Lodge og Camping har 60 hytter og 60 bobilplasser, og er den økonomiske motoren i TUIL med en årlig omsetning på 35-40 millioner kroner. Overskuddet herfra går til å bygge anlegg og annen infrastruktur for den sportslige delen av klubben, til glede for eierne og bydelens befolkning. I 2022 hadde TUIL AS sitt beste år noensinne, med 39 millioner kroner i driftsinntekter og 6,5 millioner i driftsresultat. – Alt vi tjener i aksjeselskapet går tilbake til å drive aktivitet. Det er jo derfor vi er her, og det som er hensikten med måten vi er organisert på, sier Bessesen.

Campingplassen
Campingplassen var i sin tid eid av Tromsø kommune og leid ut til Tromsdalen UIL, men på begynnelsen av 2000-tallet mente fremsynte TUIL-ledere at det var fornuftig å overta campingen fra kommunen, forteller Are Bessesen: – Denne klubben har hatt – og har – svært dyktige ledere og stor kontinuitet på ledersiden. Det gjør det nok lettere å ta slike beslutninger. Totalt har vi investert rundt 50 millioner kroner de 10 siste årene i Tromsø Lodge og Camping, og vi er egentlig ganske stolte over reiselivssatsingen og hva den bringer til klubben.

Spleiselag
Inntektene fra driften av Tromsø Lodge og Camping har gitt TUIL muligheten til å bygge anlegg som klubber på samme nivå bare kan drømme om. I 2010 kom TUIL Arena 1 og i 2020 TUIL Arena 2. Med disse inntektene i ryggen kan det investeres 18 millioner i nytt lysanlegg og 26 millioner i nytt kunstgress med undervarme uten at noen mister nattesøvnen, og totalt regner klubben med at det de siste 40 årene er investert rundt en halv milliard i området. Her har aktører som Tromsø kommune, Sparebank1 Nord-Norge, Troms Kraft og Troms fylkeskommune vært med på et stort spleiselag rundt anlegg og infrastruktur. I tillegg til å dekke egne behov for trening og aktivitet, leier klubben også ut lokaler til blant annet Tromsø kommune. Klubbens eget treningssenter har pr. i dag 700 medlemmer og gir klubben både inntekter og bedre muligheter til å følge opp sine egne spillere.

Fem år med pluss
En viktig del av TUILs prosjekt er å bygge en bærekraftig økonomi som ikke er avhengig av salg av egne spillere, som i stadig større grad er en nødvendighet for norske fotballklubber for å få hjulene til å gå rundt. Men marginene er små og sportslig suksess er ikke automatisk det samme som økonomisk trygghet, selv om TUIL de senere år har levert gode regnskap og har opplevd fem år med overskudd. Dette har TUIL prestert med tippeligaklubben Tromsø IL som nærmeste nabo og konkurrent, både når det gjelder spillere, oppmerksomhet og penger.

Nye produkter
TUIL befinner seg greit med å være nummer 2-klubb i Tromsø, og Bessesen kan rapportere om et stadig mer krevende sponsormarked, selv om det fremdeles drives av næringslivets lokalpatriotisme og tilhørighet.
– Samarbeidspartnerne vil ha noe igjen, og de vil gjerne ha mer igjen enn de putter inn. Dette er en utvikling vi har sett over mange år, og som vi må forholde oss til. Vi ønsker å gi mer tilbake, men hva? Kompetanse? Synlighet? God samvittighet? Vi tilbyr alt dette, men i fremtiden er vi som klubb nødt til å utvikle nye og bedre produkter for våre samarbeidspartnere.

The Walk
Denne produktutviklingen er klubben allerede i gang med. Stikkordet er bærekraft – og det er ingen ny tanke i TUIL. I perioden 2006-2008 ble klubben Norges første idrettsorganisasjon som ble sertifisert som Miljøfyrtårn, og A-laget spilte i en periode med slagordet «Grønn hverdag» på drakten. Det nye nå er prosjektet «The Walk» som ble startet i 2022. The Walk er et nettverk TUIL driver sammen med bedrifter og selskap som deler på kompetanse, erfaringer og strategi knyttet til bærekraft. Dette nettverket er merverdi for samarbeidspartnerne, men også motivasjon for TUIL til å etterleve bærekraftsmål om lavere energiforbruk, lavere vannforbruk og bedre avfallshåndtering.

Opprykk er målet
Dette eksemplet viser hvorfor Tromsdalen UIL ofte løftes frem som et eksempel på et mønsterbruk utenfor banen. Så hvordan skal klubben få til å overføre den administrative, økonomiske og organisatoriske suksessen ut på banen – til nye generasjoner spillere, større talenter, flere poeng og opprykk fra nivå tre? Are Bessesen sier det sånn: – Vi skal gi våre ungdommer muligheten til å trene så mye de vil, i gode anlegg, med flinke trenere. TUIL skal være både bredde og topp. Uten topp, ingen bredde – og omvendt. Men det er ingen tvil om at vi vil tilbake til OBOS-ligaen og etablere oss på nivå to i norsk fotball. Det er et klart mål.

---

FAKTABOKS

TROMSDALEN UIL
Historie: Idrettslaget Fart og ungdomslaget Freidig slo seg sammen i 1938, skiftet navn til Radar i 1947 og Tromsdalen IF i 1951 og TUIL fra 1968.
Tilbud: Fotball, langrenn, friidrett, turn og dans.
Organisering: I 1997 ble TUIL et allianseidrettslag, der hver gruppe er ansvarlig for egen økonomi.

Les denne lederen fra mai-utgaven av Nordnorsk Rapport, nr. 2 – 2024. (Bildet.)

I september er det tre år siden Norges Bank startet sitt rentehevingsløp fordi det ikke lengre var behov for pandemiens nullrente, og det gjaldt å komme seg tilbake til normale tilstander. Hvorvidt dette ville vært nok til å balansere økonomien og bremse en gryende inflasjon, får vi aldri vite, da en annen og mye sterkere makroøkonomisk impuls inntok arenaen: Putins angrep på Ukraina.

Angrepet startet en kjedereaksjon: Gasstrømmen fra Russland til sentraleuropa ble kuttet og sendte energiprisene i været. Samtidig ble eksporten fra en av verdens største korn- og matoljeeksportører kraftig redusert, hvilket sendte matvareprisene i samme retning som energiprisene. Prisene på energi og mat er to av de viktigste faktorene i det som kalles konsumprisindeksen (KPI), kjernen i hvordan Norges Bank måler inflasjon. Går KPI opp, går inflasjonen opp. Så setter Norges Bank opp renten for at forbrukerne skal ha mindre å rutte med, bruke mindre og dermed presse prisene ned igjen.

Resultatet ser vi nå; banker, dagligvarekjeder og energiselskaper leverer rekordresultater, mens vanlige folk har blitt fattigere. Rentehevingen struper ned markedet for nyboliger, og drar deler av byggenæringen med seg, særlig på sørøstlandet. Situasjonen oppleves dramatisk for mange også her i nord, men tallene fra Næringslivets økonomibarometer/NHO viser at bedrifter i Finnmark og Troms topper listene over de fylkesvis største optimistene i Norge, med Nordland på sjetteplass.

Nord-Norge har også prosentvis større andel offentlig virksomhet i næringsmiksen enn tilfellet er lengre sør. Reduksjonen i boligbygging merkes derfor mindre i nord fordi andelen offentlige byggeprosjekter er større og går som planlagt. Nå kommer det flere.

Putins angrep på Ukraina trigget ikke bare inflasjon og energikrise, det tvang også politikere over hele Europa til å innse at drømmen om fredelig sameksistens med vår store nabo i øst ikke kan tuftes på papiravtaler og ensidig nedrustning. Et mer balansert styrkeforhold må også til. «Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde, og blir militært enda viktigere for Russland og for våre allierte. Ivaretakelse av norske interesser og bidrag til mest mulig stabilitet i våre nærområder vil kreve mer av Norge, politisk og militært,» sier forslaget til ny Langtidsplan for forsvaret (LTP). Og denne gangen følges ordene opp med bevilgninger som monner.

Den nye planen gir Forsvaret ytterligere 600 milliarder kroner de neste 12 årene, så totalsummen for investeringer og drift går opp til 1624 milliarder kroner. Titalls milliarder av dette skal brukes i Nord-Norge, delvis på å oppgradere anlegg Forsvaret ikke har hatt råd til prioritere å vedlikeholde, delvis på å bygge ny kapasitet for opprustningen som er underveis. I begge tilfeller byr dette på gyldne muligheter for bygg- og anleggsbransjen i nord, og de første kontraktene er allerede lyst ut. Dette er den første bølgen.

I neste bølge skal tusenvis av unge mennesker, både profesjonelle soldater og vernepliktige, flytte inn i og rundt de kommende anleggene. Bølgen bringer ungdom og skatteinntekter inn i regioner som sliter med aldrende befolkning og fraflytting. De militære skaper marked for hele spekteret av kommersiell virksomhet gjennom sin blotte tilstedeværelse. Det er ikke bare militært at Forsvaret nå kommer landsdelen til unnsetning, men som et verdifullt tilskudd til hele samfunnet! Vi ønsker dere hjertelig velkommen!

Aker Horizons og Statkraft offentliggjorde senhøstes i fjor at de skulle samarbeide tett med utviklingen av hydrogen- og ammoniakkprosjektet ”Aker Horizons” som de allerede er i gang med i Kvanndal/Bjerkvik-området utenfor Narvik. Her fra den opparbeidede industritomten i Kvanndalen. Foto: Målselv Maskin & Transport AS

Det er mange som ønsker og vil være med på et hydrogeneventyr i Nord-Norge. Det er i ferd med å utkrystallisere seg noen prosjektvinnere. Her ser vi på noen av disse prosjektene.

Av Knut Ørjasæther

Først litt om hydrogen.

Hydrogen sees som en viktig erstatter til dagens fossile brensel – ikke minst som fremtidig drivstoff. Hydrogen vil derfor få en spesielt viktig rolle innen transportsektoren. Brukt som drivstoff slipper hydrogen bare ut vanndamp og er et klimavennlig alternativ. Det avhenger imidlertid av hvilken måte hydrogenet er produsert på. Det er blitt vanlig å skille mellom tre ulike grupper av hydrogen avhengig av hvordan den produseres.

Grønt hydrogen:             Fra fornybar energi, produsert ved elektrolyse uten CO₂-utslipp

Blått hydrogen:               Fra naturgass med CO₂-fangst og -lagring, ofte forkortet CCS

Grått hydrogen:              Fra fossile energikilder uten CO₂-fangst

I Norge har diskusjonen i hovedsak gått på om det skal produseres blått eller grønt hydrogen. Norge har store mengder gass og har store økonomiske interesser i at denne gassen skal utnyttes. I tillegg har vi store mengder med grønn fornybar energi.

Siden hydrogen er en gass det kan være store utfordringer med å få lagret og transportert frem til brukerne/markedet har videreforedling til ammoniakk fremkommet som et supplement og alternativ. Ammoniakk som energibærer/drivstoff blir fremstilt fra hydrogen i en kjemisk prosess. En gass krever langt mer lagringsplass enn en væske. For å få flytende hydrogen må den komprimeres og/eller lagres ved -253° C. Det byr på store utfordringer. Å lagre ammoniakk er langt enklere. Den kan enten lagres ved omgivelsestrykk ved -33°C eller ved omgivelsestemperatur i en trykktank ved 10 bar. Ammoniakk regnes som det beste grønne alternativet til dieselolje, spesielt for skipsfarten med store skip over lange avstander. Denne typen transport står for 80 prosent av samlede klimagassutslipp i maritim sektor.

Fargekodene for ammoniakk tilsvarer de for hydrogen.

Grønn ammoniakk:       Produseres ved bruk av fornybar energi uten CO₂ utslipp

Blå ammoniakk:             Produseres fra fossile energikilder med CO₂-fangst og lagring

Grå Ammoniakk:            Fra fossile energikilder uten CO₂-fangst

Krafttilgang en flaksehals

For storskala produksjon av grønt og blått hydrogen eller tilsvarende grønn eller blå ammoniakk er tilgangen på fornybar energi/kraft avgjørende. Tilgangen på kraft til disse kraftkrevende prosjektene er sett på som en flaskehals – ikke minst etter at vedtaket om elektrifisering av Melkøya – som vil ta en stor del av kraftoverskuddet som er i regionen. I tillegg må strømnettet utbygges for at de største prosjektene skal kunne få tilgang til den fornybare energien prosjektene trenger.

Narvik Hydrogen AS vil ha en ledende rolle i modningen av markedet for grønt hydrogen i Narvik-regionen og deler av Norrbotten. Selskapet vil utvikle prosjekter innen produksjon, distribusjon og salg av grønt hydrogen, og med dette bidra sterkt til nullutslipps energiløsninger for en rekke transport- og industriaktører i regionen. Selskapet fikk i fjor høst tildelt 10 MV nettkapasitet fra Statnett. Selskapet er kontrollert av Norwegian Hydrogen AS som har 54 prosent av aksjene og Greenstat ASA som har 36 prosent. Aker Horizons er for øvrig største eier av Greenstat ASA med 19 prosent eierandel.

Aker Horizons og Statkraft offentliggjorde senhøstes i fjor at de skulle samarbeide tett med utviklingen av hydrogen- og ammoniakkprosjektet ”Aker Horizons” som de allerede er i gang med i Kvandal/Bjerkvik-området utenfor Narvik. Anlegget har en planlagt kapasitet på opptil 600 MW. Aker Horizons fikk i fjor høst tildelt 250 MW nettkapasitet fra Statnett. Fra før har selskapet sammen med Nordkraft fått reservert 230 MW. Samlet har selskapet nå 480 MW som er nær det som er ønsket kapasitet på 600 MW for dette anlegget.

Det vil bli et av de første storskala-anleggene for grønn ammoniakk i Europa. Med full tilgang til fornybar energi håper selskapet å nå en produksjon på mellom 1000 og 1500 tonn per dag. I følge planene vil en endelig investeringsbeslutning bli fattet i 2025. Det kan gi oppstart og kommersiell drift i 2028. Ammoniakken fraktes til utskipning ved kysten gjennom rørledning. Det er allerede inngått intensjonsavtaler med store mottakere av ammoniakken som skal produseres.

Aker Horizons og Varanger Kraft har innledet et samarbeid for utvikling av et grønt ammoniakkprosjekt i Berlevåg. Dette prosjektet skal få mye av den fornybare energien fra verdens mest effektive vindkraftverk på Raggovidda. Partnerne har opprettet et 50/50 eid selskap til formålet, Green Ammonia Berlevåg AS. Det er planlagt med en installert effekt på over 100 MW og en produksjon på i underkant av 300 tonn grønn ammoniakk per døgn. Prosjektet fikk i fjor høst tildelt 120 MW fra Statnett. Det er ventet at et fullt utbygd anlegg vil koste over 3 milliarder kroner å bygge.

Det er allerede et lite pilotanlegg på plass i Berlevåg. Dette anlegget har en installert effekt på 2,5 MW og en produksjonskapasitet på 1 tonn per døgn.

Industrielle aktører som Grieg Edge og Wärtsilä er samarbeidspartnere. Kundene for ammoniakken er spesielt skipsfarten i området. Samarbeidspartnerne prosjekterer et tankskip for utvikling av et distribusjonssystem for ammoniakk i samarbeid med Varanger kraft og Aker Horizons.

EU har satt seg mål om å produsere 10 millioner tonn grønt hydrogen innen 2030 og importere like mye. Tyskland er i ferd med å introdusere støtteordninger som vil øke betalingsvilligheten for grønt hydrogen, som i dag er dyrere enn hydrogen produsert fra fossil energi.

Torghatten Nord og GreenH signerte i fjor høst en kontrakt som omfatter 15 års leveranseavtale på hydrogen til Lofoten-fergene. Det er fergene til Torghatten på ruten Bodø-Moskenes-Værøy-Røst som skal gå på grønt hydrogen. Avtalen gjelder fra 2025 til 2040. I følge beregninger foretatt av Statens Vegvesen vil hydrogenfergene bidra med en reduksjon på 26.500 tonn CO₂ årlig.

GreenH skal bygge et anlegg for produksjon av grønt hydrogen på Langstranda i Bodø. Planlagt kapasitet er på 6-10 tonn hydrogen per dag. Det skal i tillegg inkluderes anlegg for salg og distribusjon av oksygen samt utveksling av varme til fjernvarmenettet. Samlet vil investeringen bli på vel 1 milliard kroner. GreenH er kontrollert av Infranordic AS.

Neptun Glomfjord Green Ammonia AS  besluttet tidlig i februar i år å realisere planene om å investere vel 1 milliard kroner i et fabrikkanlegg for grønn ammoniakk i Glomfjord. Selskapet er et samarbeid mellom eierne Troms Kraft, Greenstat ASA, Meløy Energi og børsnoterte NEL. Greenstat  ASA har for øvrig Aker Horizons som største aksjonær. Enova har vedtatt å gi et tilskudd på 150 millioner kroner til prosjektet. Planene er produksjon innen utgangen av 2027.

Neptun Glomfjord Green Ammonia AS har per dato reservert 20 MW kraft. Det er planlagt å gi en produksjon på mellom 60 og 100 tonn grønn ammoniakk per dag. I tillegger er det søkt om ytterligere 30 MW som skal kunne mer enn doble kapasiteten.

Troms Kraft har gjennom deleide Neptun Tromsø AS ambisjoner om å bli en betydelig aktør innen utvikling av grønn hydrogen og grønn ammoniakk i Nord-Norge. Selskapet som ble stiftet i 2023 har den tyske kapitalforvalteren Prime Capital AG med på eiersiden. I tillegg er en gruppe norske investorer med gjennom investeringsselskapet Magnora ASA. Neptun Glomfjord Green Ammonia AS er deres første og største satsning. I tillegg til prosjektet i Glomfjord, jobber Neptun Tromsø AS aktivt med utviklingen av et større ammoniakkproduksjonsanlegg ved Grøtsund i Tromsø.

Glomfjord Hydrogen AS som er forløperen til Neptun Glomfjord Green Ammonia AS ble stiftet i 2016 med formål å etablere en stor-skala, lavkost-produsent av hydrogen i Glomfjord. Det er først nå en ser at planene er i ferd med å materialisere seg.

 

– Prosjektene i sør vil bli realisert først, men Nord-Norge bør være med i fase 2, mener Jan-Gunnar Winther. Foto: David Jensen/UiT

Sikkerhet og samfunnsbygging er to viktige argumenter for å satse på havvind i Nord-Norge.

Av Edd Meby

Det mener Jan-Gunnar Winther, prorektor ved UiT Norges arktiske universitet. Sammen med Arve Ulriksen, tidligere administrerende direktør i Mo industripark og Petter Bjørkli, klyngeleder i Energi i nord, har Winther nylig publisert en kronikk der de argumenterer for hvorfor Nord-Norge bør utvikle havvind. De legger vekt på to hovedargumenter:

– Det vil være god samfunnsbygging i nord.

– Det vil være god sikkerhetspolitikk.

– Bygger vi samfunn og et sterkt næringsliv, vil det styrke bosettingen, og det er viktig for vår sikkerhetspolitikk, utdyper Winther til Nordnorsk Rapport.

Havet kan avlaste

«Havvind i Nord-Norge handler om forsyningssikkerhet og oppbygging av industri som er nødvendig for det grønne skiftet. Men mest av alt handler det om å bygge samfunn i nord med lønnsomme bedrifter, flere arbeidsplasser og økt optimisme. I tillegg styrker vi vår totale forsvarskapasitet», heter det videre i kronikken.

– Er Nord-Norge allerede akterutseilt når det gjelder havvind?

– Det skal jeg ikke mene så mye om. Det vi kan slå fast er at omstillingen til nye energiformer i Norge generelt går sakte, målt mot våre store ambisjoner og behov. Vi ser at havvindprosjektene i sør vil bli realisert først, men vi bør sørge for at Nord-Norge er med i fase 2. I og med at vi i Nord-Norge har arealutfordringer med på bygge ut landvind, kan havvind både bidra til å dempe konflikter og til å øke produksjonen av ny energi, mener Winther.

På ballen?

Hensynet til den viktige fiskerinæringen kan komme til å hemme Nord-Norges muligheter når det gjelder utviklingen av havvind. Arealkonfliktene står allerede i kø etter at NVE offentliggjorde hvilke 20 prosjekter de mener bør utvikles først. Norges Fiskarlag har allerede avvist seks av disse.

– Tilsier ikke Nord-Norges rolle i fiskeriene at vi ikke kan bli en stor havvindaktør?

– Der ligger den store utfordringen og det blir ikke smertefritt, men i alle arealspørsmål er det viktig å ha en god dialog og diskutere om løsninger kan finnes. Det er også viktig å ha med seg i denne diskusjonen at klimaendringene medfører endring i fiskeriene når fiskeressurser flytter på seg.

– Så hvis skreien ikke lenger kommer til Lofoten for å gyte, så kan man bygge ut havvind der?

– Det er en måte å si det på, ja, selv om jeg ikke ønsker å bruke Lofoten som eksempel. Men det er en realitet at klimaendringene skjer raskt og kraftfullt i våre havområder. Det betyr at fiskeriressursene vil være fordelt annerledes i framtiden. Derfor er det viktig å ta hensyn til klimautviklingen når man skal etablere infrastruktur med lang levetid. Bygger man for dagens klimasituasjon, vil det med stor sannsynlighet være en dårlig løsning for mesteparten av levetiden til infrastrukturen.

– Hva kan nordnorske politikere bidra med for at Nord-Norge skal holde følge med resten av landet?

– Jeg vil ikke gi noen råd, men generelt vil jeg si at det er viktig å fremme sine synspunkter basert på kunnskap, og å være på ballen.

Helgeland først?

Sju av de tjue områdene som NVE anbefalte for utbygging, ligger i Nord-Norge. Tre av dem er på Helgelandskysten. Winther viser til store endringer i Barentshavet for områder definert som særlig verneverdige og sårbare (SVO) i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for forvaltningsplanene.

– Kun fire år med nye data, har ført til store endringer. Uten å ha gjort nærmere analyser, kan det tale for Helgeland. Mest modent er feltet som har fått navnet Nordvest A, hvor viktige avklaringer mot andre brukere av havarealene er gjennomført, sier han.

– Aktører i nord har jobbet over flere år med Nordvest A. Industrimiljøer har vært i front, og det har vært godt samarbeid med fiskeriene, oppdrettsnæringen og kompetansemiljøer. For de resterende seks områdene for havvind i nord, bør våre forskningsmiljøer lede an arbeidet med å peke på hvor havvind er aktuelt. Det er grunn til å tro at etablering av Nordvest A vil gi betydelige positive ringvirkninger for næringslivet og skape nye arbeidsplasser på Helgeland, mener Jan-Gunnar Winther.

Fordel nord

Winther peker også på følgende naturfenomen som kan gi nordnorsk medvind; når det blåser lite i sør, blåser det ofte mye i nord. Og omvendt.

– Forskere ved NTNU har vist at vindforholdene i Sør-Norge svinger i takt med andre deler av Nordsjøen hvor nasjoner som Tyskland, Nederland, Danmark og Belgia utnytter havvind i stort omfang. I nord blåser det motsatt. Det betyr at prisene for norsk havvind, når det blåser i sør, blir relativt lave siden produksjonen er høy også hos andre land. På den andre siden er forholdene for havvind gunstige i nord, når de er ugunstige i Europa. Dette er en konkurransefordel vi bør utnytte.

UTFORDRER OLJESELSKAPENE: Daglig leder og gründer Ole Magnar Drønen vil ha oljeselskapene til å bli mer bevisst i forbindelse med bruk av kjemikalier. Foto: Privat

Oljeselskapene bruker hundretalls millioner kroner i kjemikalier for å holde produksjonen oppe. Avleiringer i brønner, rør, ventiler og produksjonsutstyr kan redusere produksjonen dramatisk og i verste fall stanse produksjonen helt. For å få bukt med avleiringsproblemene bruker oljeselskapene kjemikalier i stort monn. Kjemikaliene forhindrer avleiringene.

Av Knut Ørjasæter

I Harstad har Scale Protection AS siden starten i 2016 utviklet og solgt en analysetjeneste som reduserer kjemikaliebruken med 30 prosent eller mer.

– Overvåkning og tilpasset kjemikaliebruk sparer oljeselskapene for titalls millioner kroner, sier gründer og daglig leder Ole Magnar Drønen. – Ved å analysere og følge produksjonen tett kan en med bruk av vår teknologi tilpasse og redusere kjemikaliebruken.

Når olje og gass skal hentes ut fra havdypet går det fra brønnen gjennom stigerør og rør til behandling der olje og gass skilles ut. Det er imidlertid ikke bare olje og gass i brønnene. Det er vann, sand og annen forurensning som over tid vil bidra med avleiringer som reduserer og svekker produksjonen. Avleiringene består hovedsakelig av uorganisk materiale som karbonater, sulfater og sulfider. Problemene med avleiring vil variere avhengig av reservoarets egenskaper og hvordan utvinningen foregår. Avleiringsproblemer gjelder for både olje- og gassproduksjon til havs og på land.

Avleiringer er spesielt en utfordring i brønner med mye vann i produksjonen. Dette gjelder ikke minst på felt der vanninjeksjon brukes for å øke trykket og utvinningsgraden. Eksempelvis i brønner som har passert topp produksjonen der en prøver å utvinne de siste oljedråpene.

Da en startet med oljeproduksjon på norsk sokkel på 1970-tallet var utvinningsgraden på vel 40 prosent. I dag er den kommet opp i nær 50 prosent i gjennomsnitt. Det er en uttalt politisk målsetting at den skal økes ytterligere. Myndighetene har målsetting å nå minimum 50 prosent gjennomsnittlig utvinningsgrad for olje fra oljefelt og 75 prosent gjennomsnittlig utvinningsgrad av gass fra gassfelt.

Det er produsert olje og gass fra totalt 123 felt på norsk sokkel siden 1971. Ved årsskiftet 2023/2024 var det 92 felt i produksjon: 67 felt i Nordsjøen, 23 i Norskehavet og 2 i Barentshavet.

Betydelige oljevolumer blir liggende igjen i undergrunnen etter nedstengning av de store feltene. Det arbeides hardt med å identifisere og planlegge tiltak for å få lønnsom utvinning av deler av disse ressursene. Da må en kunne håndtere avleiringsproblemer på en god måte.

Brukes preventivt

– Det er millioner av kroner som kan spares ved aktiv bruk av vår teknologi. Det forutsetter at operatørene endrer litt på den vanlige metoden for å følge opp produksjonen. Ved å ta inn våre målinger som en del av grunnlaget kan en avgjøre hvilke, hvor mye og når kjemikalier skal benyttes. En kan sammenligne dette med pasienter som trenger medisin, istedenfor at alle får Paracet for sikkerhets skyld, så er det bedre og besparende at bare de som trenger det tar denne medisinen. Teknologien gjør det mulig å identifisere når og hvilke brønner som har bruk for preventiv kjemikaliebehandling. Dette gir gevinst både økonomisk og for miljø ved mindre utslipp av kjemikalier til sjø.

Basert på egne erfaringer

Ole Magnar Drønen er petroleumsingeniør med 25 års erfaring fra Equinor/Statoil, i tillegg til fem år i Weatherford og Aker. Han har blant annet jobbet med reservoarteknikk og erfart hva avleiringsproblemer kan medføre. Løsningene er utviklet i samarbeid med flere selskaper som Equinor, AkerBP og ConocoPhillips med støtte fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet.

– Det var i forbindelse med jobben som leder for reservoar og produksjon på Nornefeltet i Equinor/Statoil jeg forstod den store gevinsten en kunne oppnå ved å bedre og optimalisere kjemikaliebruken. I forbindelse med etableringen fikk vi det statlige investeringsselskapet Investinor og det private investeringsselskapet Proventure på eiersiden. De tilførte oss 24 millioner kroner i ny egenkapital. Vi ble den gangen priset til vel 50 millioner kroner.

Ole Magnar Drønen eier i overkant av 26 prosent av selskapet.

 

Nytt produkt lansert

I søsterselskapet til Scale Protection AS, Completion Tracer AS, har Drønen & Co nylig lansert et nytt produkt de håper skal få internasjonal utbredelse. Inflow tracer som det kalles, monteres i brønnene for å gi operatørene løpende informasjon om hvilke deler av et reservoar som produserer olje og hvilke som produserer vann. Dette er viktig nøkkelinformasjon for operatørene som ønsker å ta ut så mye av olje og gassen som mulig fra et reservoar. Skal en eksempelvis bore nye produksjonsbrønner i et eksisterende reservoar må en treffe best mulig der det er lommer av olje og ikke vann. Boring av en brønn kan koste 500 millioner kroner. Det gjør det kostbart å bomme.

– Med dette nye produktet skal vi kunne etablere oss internasjonalt. Vi vil her konkurrere med store internasjonale selskaper som Resman og Tracerco som begge er milliardkonsern. Vi er imidlertid overbevist om at vi har svært gode produkter som kan konkurrere. Vi er på jakt etter gode samarbeidspartnere som vil løfte oss til å bli et internasjonalt selskap. I første rekke sikter vi oss inn på det nordamerikanske markedet.

 

Scale Protection i tall (MNOK)

	2022	2021	2020
Sum driftsinntekter	7 624	8 750	7 206
Driftsresultat	1 873	2 152	1 406
Resultat før skatt	1 884	2 127	1 177
Årsresultat	1 426	1 637	1 177

Kilde: Forvalt

Investeringene på norsk sokkel i 2024 blir de høyeste på flere år, takket være utbyggingsrushet etter korona-skatteletten. Bilde: Energidepartementet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) estimerer at det vil investeres nesten 243,6 milliarder kroner til utvinning og rørtransport av olje og gass på norsk sokkel i 2024.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Dette er rundt 28,3 milliarder kroner mer enn det som faktisk ble brukt på sokkelen i 2023; 215,3 milliarder. Av totalsummen for 2023 ble 24,3 milliarder brukt på leting og konseptstudier, 3,9 milliarder til landvirksomhet, 4,5 milliarder til nedstengning og 2,8 milliarder kroner til rørtransport.

Hele 94,5 milliarder gikk til feltutbygging: 31,7 milliarder til varer, 40,8 milliarder til tjenester og 21,99 milliarder til boring av produksjonsbrønner for felt under utbygging.

Under posten «felt i drift» har SSB notert seg at det ble brukt 85,1 milliarder kroner, fordelt på 8,4 milliarder til varer, 25,7 milliarder til tjenester og 51 milliarder til produksjonsboring.

Koronaskatt gir taktskifte

Dette er første gang siden 2020 at det brukes mer på feltutbygging enn på felt i drift, en trend som antas å vedvare også inneværende år.

Trenden skyldes det rushet av PUD-er (Plan for Utvikling og Drift) som Solberg-regjeringen trigget med sine korona-skatteletter for petroleumsnæringen, skatteletter som kritiseres for å ha utløst feltutbygginger som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som skattelettelsene gjorde bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Nordnorske leveranser – på stedet hvil?

Hvordan nordnorske leverandørers bidrag til nordnorske felt ser ut for 2023 vet vi ikke før Kunnskapsparken Bodø og Arctic Energy Partners kommer med sin årlige «Levert» -rapport i september. Når den kommer, vil tallene forhåpentligvis vise en oppgang og kanskje nærme seg seks milliarder kroners-streken, men etter 13 år med «Levert»-rapporter står fremdeles leveranserekorden fra 2014 på 5,86 milliarder kroner øverst på pallen. For 2022 var tallet 5,1 milliarder kroner.

For 2023 forventer «Levert»-gjengen at leveransene til nordnorsk leverandørindustri vil falle tilbake til et mer normalt nivå på rett i overkant av 4 milliarder.

Håp i hengende snøre

Etterhvert som Johan Castberg-skipet kommer i produksjon mot slutten av året, og arbeidene på Snøhvit Future fase 2 kommer skikkelig i gang, vil vi sannsynligvis få en ny økning i leveranser fra nordnorske bedrifter. Men, den som håpet på at korona-rushet skulle gi massive økninger i nevnte bedrifters omsetning, kommer til å bli skuffet: Bortsett fra Snøhvit Future, er alle de nye utbyggingene i Nord-Norge havbunnsutbygginger, og dette segmentet av leverandørindustrien har ikke aktivitet av betydning nord for Trondheim.

Det er likevel garantert at basene i Sandnessjøen og Hammerfest går travle tider i møte. For å sitere «Levert» 2022: «Basene,…, fungerer som et knutepunkt for mye av den aktiviteten som skjer i leverandørindustrien. Antall lete- og produksjonsboringer har stor innvirkning på aktivitet og sysselsetting ved basene, og gir langt høyere aktivitet enn ordinær drift av felt og installasjoner gjør. Store svingninger i aktivitetsnivået har vært utfordrende for å tilpasse sysselsettingen ved basene, men også i øvrig leverandørindustri.»  

Transocean Enabler som fant Countach i fjor borer årets første letebrønn i Barentshavet. Foto: Transocean

Knappe fire millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.) med nye ressurser ble fasit for letevirksomheten på nordnorsk sokkel i 2023. En ny brønn i Barentshavet i vår gir likevel grunn til optimisme.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

I 2023 ble det påbegynt 34 letebrønner på norsk sokkel, omtrent på nivå med de siste årene. Det ble gjort 14 funn totalt, av disse var 11 i Nordsjøen og ett i Norskehavet utenfor Midt-Norge, mens det ble gjort ett funn i nordnorsk del av Norskehavet og ett i Barentshavet. Den samlede ressurstilveksten fra alle funnene gjort i 2023 på norsk sokkel var omtrent 50 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.).

Mer til Goliat
Først ut av de nordnorske var Vår Energi som for et drøyt år siden meldte at de hadde truffet olje i sin boring av Countach -prospektet i lisens PL 229, samme lisens som operatørens Goliat-felt.
Brønn 7122/8-1 S ble boret av boreinnretningen Transocean Enabler om lag 13 kilometer nordøst for Goliat i sørlig del av Barentshavet og 90 kilometer nordvest for Hammerfest. Boringen påtraff en oljekolonne i Realgrunnsundergruppen, gass- og oljekolonner i Kobbeformasjonen. Størrelsen på funnet er så langt beregnet til mellom 0,5 og 2,1 millioner kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter.

Eierne av lisens 229, Vår Energi (65%) og Equinor (35%) vurderer å bore en avgrensningsbrønn og knytte funnet opp til eksisterende infrastruktur på Goliat-feltet, men har så langt ikke tatt en endelig beslutning. Havdypet er 399 meter. Brønnen er permanent plugget og forlatt.

Usikkert nær Aasta
Østerrikske OMV kunne i slutten av september fortelle at de hadde gjort et mindre gassfunn i sin brønn 6607/3-1 S, 225 kilometer vest for Sandnessjøen. Brønnen, boret av den halvt nedsenkbare riggen Transocean Norge, er den første som bores i lisens 1016. Funnet ligger 45 kilometer sørøst for Aasta Hansteen -feltet, hvor OMV er 15% partner.

OMVs drøm om å finne tilleggsreserver av gass som kunne knyttes opp mot Aasta Hansteen -plattformen for produksjon og eksport, ble bare delvis innfridd, da foreløpige beregninger viser at funnet Velocette bare er på mellom 0,2 og 1,8 millioner kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter, og derfor har begrenset lønnsomhet selv om det kan kobles til Aasta Hansteen, 45 kilometer unna. Havdypet er 475 meter, og brønnen ble permanent plugget og forlatt.

De tre rettighetshaverne, OMV (40% andel – operatør), Inpex Idemitsu (40%) og Longboat Japex (20%) sier de vil vurdere funnet videre.

Continue reading →