UTFORDRER OLJESELSKAPENE: Daglig leder og gründer Ole Magnar Drønen vil ha oljeselskapene til å bli mer bevisst i forbindelse med bruk av kjemikalier. Foto: Privat

Oljeselskapene bruker hundretalls millioner kroner i kjemikalier for å holde produksjonen oppe. Avleiringer i brønner, rør, ventiler og produksjonsutstyr kan redusere produksjonen dramatisk og i verste fall stanse produksjonen helt. For å få bukt med avleiringsproblemene bruker oljeselskapene kjemikalier i stort monn. Kjemikaliene forhindrer avleiringene.

Av Knut Ørjasæter

I Harstad har Scale Protection AS siden starten i 2016 utviklet og solgt en analysetjeneste som reduserer kjemikaliebruken med 30 prosent eller mer.

– Overvåkning og tilpasset kjemikaliebruk sparer oljeselskapene for titalls millioner kroner, sier gründer og daglig leder Ole Magnar Drønen. – Ved å analysere og følge produksjonen tett kan en med bruk av vår teknologi tilpasse og redusere kjemikaliebruken.

Når olje og gass skal hentes ut fra havdypet går det fra brønnen gjennom stigerør og rør til behandling der olje og gass skilles ut. Det er imidlertid ikke bare olje og gass i brønnene. Det er vann, sand og annen forurensning som over tid vil bidra med avleiringer som reduserer og svekker produksjonen. Avleiringene består hovedsakelig av uorganisk materiale som karbonater, sulfater og sulfider. Problemene med avleiring vil variere avhengig av reservoarets egenskaper og hvordan utvinningen foregår. Avleiringsproblemer gjelder for både olje- og gassproduksjon til havs og på land.

Avleiringer er spesielt en utfordring i brønner med mye vann i produksjonen. Dette gjelder ikke minst på felt der vanninjeksjon brukes for å øke trykket og utvinningsgraden. Eksempelvis i brønner som har passert topp produksjonen der en prøver å utvinne de siste oljedråpene.

Da en startet med oljeproduksjon på norsk sokkel på 1970-tallet var utvinningsgraden på vel 40 prosent. I dag er den kommet opp i nær 50 prosent i gjennomsnitt. Det er en uttalt politisk målsetting at den skal økes ytterligere. Myndighetene har målsetting å nå minimum 50 prosent gjennomsnittlig utvinningsgrad for olje fra oljefelt og 75 prosent gjennomsnittlig utvinningsgrad av gass fra gassfelt.

Det er produsert olje og gass fra totalt 123 felt på norsk sokkel siden 1971. Ved årsskiftet 2023/2024 var det 92 felt i produksjon: 67 felt i Nordsjøen, 23 i Norskehavet og 2 i Barentshavet.

Betydelige oljevolumer blir liggende igjen i undergrunnen etter nedstengning av de store feltene. Det arbeides hardt med å identifisere og planlegge tiltak for å få lønnsom utvinning av deler av disse ressursene. Da må en kunne håndtere avleiringsproblemer på en god måte.

Brukes preventivt

– Det er millioner av kroner som kan spares ved aktiv bruk av vår teknologi. Det forutsetter at operatørene endrer litt på den vanlige metoden for å følge opp produksjonen. Ved å ta inn våre målinger som en del av grunnlaget kan en avgjøre hvilke, hvor mye og når kjemikalier skal benyttes. En kan sammenligne dette med pasienter som trenger medisin, istedenfor at alle får Paracet for sikkerhets skyld, så er det bedre og besparende at bare de som trenger det tar denne medisinen. Teknologien gjør det mulig å identifisere når og hvilke brønner som har bruk for preventiv kjemikaliebehandling. Dette gir gevinst både økonomisk og for miljø ved mindre utslipp av kjemikalier til sjø.

Basert på egne erfaringer

Ole Magnar Drønen er petroleumsingeniør med 25 års erfaring fra Equinor/Statoil, i tillegg til fem år i Weatherford og Aker. Han har blant annet jobbet med reservoarteknikk og erfart hva avleiringsproblemer kan medføre. Løsningene er utviklet i samarbeid med flere selskaper som Equinor, AkerBP og ConocoPhillips med støtte fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet.

– Det var i forbindelse med jobben som leder for reservoar og produksjon på Nornefeltet i Equinor/Statoil jeg forstod den store gevinsten en kunne oppnå ved å bedre og optimalisere kjemikaliebruken. I forbindelse med etableringen fikk vi det statlige investeringsselskapet Investinor og det private investeringsselskapet Proventure på eiersiden. De tilførte oss 24 millioner kroner i ny egenkapital. Vi ble den gangen priset til vel 50 millioner kroner.

Ole Magnar Drønen eier i overkant av 26 prosent av selskapet.

 

Nytt produkt lansert

I søsterselskapet til Scale Protection AS, Completion Tracer AS, har Drønen & Co nylig lansert et nytt produkt de håper skal få internasjonal utbredelse. Inflow tracer som det kalles, monteres i brønnene for å gi operatørene løpende informasjon om hvilke deler av et reservoar som produserer olje og hvilke som produserer vann. Dette er viktig nøkkelinformasjon for operatørene som ønsker å ta ut så mye av olje og gassen som mulig fra et reservoar. Skal en eksempelvis bore nye produksjonsbrønner i et eksisterende reservoar må en treffe best mulig der det er lommer av olje og ikke vann. Boring av en brønn kan koste 500 millioner kroner. Det gjør det kostbart å bomme.

– Med dette nye produktet skal vi kunne etablere oss internasjonalt. Vi vil her konkurrere med store internasjonale selskaper som Resman og Tracerco som begge er milliardkonsern. Vi er imidlertid overbevist om at vi har svært gode produkter som kan konkurrere. Vi er på jakt etter gode samarbeidspartnere som vil løfte oss til å bli et internasjonalt selskap. I første rekke sikter vi oss inn på det nordamerikanske markedet.

 

Scale Protection i tall (MNOK)

	2022	2021	2020
Sum driftsinntekter	7 624	8 750	7 206
Driftsresultat	1 873	2 152	1 406
Resultat før skatt	1 884	2 127	1 177
Årsresultat	1 426	1 637	1 177

Kilde: Forvalt

Investeringene på norsk sokkel i 2024 blir de høyeste på flere år, takket være utbyggingsrushet etter korona-skatteletten. Bilde: Energidepartementet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) estimerer at det vil investeres nesten 243,6 milliarder kroner til utvinning og rørtransport av olje og gass på norsk sokkel i 2024.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Dette er rundt 28,3 milliarder kroner mer enn det som faktisk ble brukt på sokkelen i 2023; 215,3 milliarder. Av totalsummen for 2023 ble 24,3 milliarder brukt på leting og konseptstudier, 3,9 milliarder til landvirksomhet, 4,5 milliarder til nedstengning og 2,8 milliarder kroner til rørtransport.

Hele 94,5 milliarder gikk til feltutbygging: 31,7 milliarder til varer, 40,8 milliarder til tjenester og 21,99 milliarder til boring av produksjonsbrønner for felt under utbygging.

Under posten «felt i drift» har SSB notert seg at det ble brukt 85,1 milliarder kroner, fordelt på 8,4 milliarder til varer, 25,7 milliarder til tjenester og 51 milliarder til produksjonsboring.

Koronaskatt gir taktskifte

Dette er første gang siden 2020 at det brukes mer på feltutbygging enn på felt i drift, en trend som antas å vedvare også inneværende år.

Trenden skyldes det rushet av PUD-er (Plan for Utvikling og Drift) som Solberg-regjeringen trigget med sine korona-skatteletter for petroleumsnæringen, skatteletter som kritiseres for å ha utløst feltutbygginger som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som skattelettelsene gjorde bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Nordnorske leveranser – på stedet hvil?

Hvordan nordnorske leverandørers bidrag til nordnorske felt ser ut for 2023 vet vi ikke før Kunnskapsparken Bodø og Arctic Energy Partners kommer med sin årlige «Levert» -rapport i september. Når den kommer, vil tallene forhåpentligvis vise en oppgang og kanskje nærme seg seks milliarder kroners-streken, men etter 13 år med «Levert»-rapporter står fremdeles leveranserekorden fra 2014 på 5,86 milliarder kroner øverst på pallen. For 2022 var tallet 5,1 milliarder kroner.

For 2023 forventer «Levert»-gjengen at leveransene til nordnorsk leverandørindustri vil falle tilbake til et mer normalt nivå på rett i overkant av 4 milliarder.

Håp i hengende snøre

Etterhvert som Johan Castberg-skipet kommer i produksjon mot slutten av året, og arbeidene på Snøhvit Future fase 2 kommer skikkelig i gang, vil vi sannsynligvis få en ny økning i leveranser fra nordnorske bedrifter. Men, den som håpet på at korona-rushet skulle gi massive økninger i nevnte bedrifters omsetning, kommer til å bli skuffet: Bortsett fra Snøhvit Future, er alle de nye utbyggingene i Nord-Norge havbunnsutbygginger, og dette segmentet av leverandørindustrien har ikke aktivitet av betydning nord for Trondheim.

Det er likevel garantert at basene i Sandnessjøen og Hammerfest går travle tider i møte. For å sitere «Levert» 2022: «Basene,…, fungerer som et knutepunkt for mye av den aktiviteten som skjer i leverandørindustrien. Antall lete- og produksjonsboringer har stor innvirkning på aktivitet og sysselsetting ved basene, og gir langt høyere aktivitet enn ordinær drift av felt og installasjoner gjør. Store svingninger i aktivitetsnivået har vært utfordrende for å tilpasse sysselsettingen ved basene, men også i øvrig leverandørindustri.»  

Transocean Enabler som fant Countach i fjor borer årets første letebrønn i Barentshavet. Foto: Transocean

Knappe fire millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.) med nye ressurser ble fasit for letevirksomheten på nordnorsk sokkel i 2023. En ny brønn i Barentshavet i vår gir likevel grunn til optimisme.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

I 2023 ble det påbegynt 34 letebrønner på norsk sokkel, omtrent på nivå med de siste årene. Det ble gjort 14 funn totalt, av disse var 11 i Nordsjøen og ett i Norskehavet utenfor Midt-Norge, mens det ble gjort ett funn i nordnorsk del av Norskehavet og ett i Barentshavet. Den samlede ressurstilveksten fra alle funnene gjort i 2023 på norsk sokkel var omtrent 50 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.).

Mer til Goliat
Først ut av de nordnorske var Vår Energi som for et drøyt år siden meldte at de hadde truffet olje i sin boring av Countach -prospektet i lisens PL 229, samme lisens som operatørens Goliat-felt.
Brønn 7122/8-1 S ble boret av boreinnretningen Transocean Enabler om lag 13 kilometer nordøst for Goliat i sørlig del av Barentshavet og 90 kilometer nordvest for Hammerfest. Boringen påtraff en oljekolonne i Realgrunnsundergruppen, gass- og oljekolonner i Kobbeformasjonen. Størrelsen på funnet er så langt beregnet til mellom 0,5 og 2,1 millioner kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter.

Eierne av lisens 229, Vår Energi (65%) og Equinor (35%) vurderer å bore en avgrensningsbrønn og knytte funnet opp til eksisterende infrastruktur på Goliat-feltet, men har så langt ikke tatt en endelig beslutning. Havdypet er 399 meter. Brønnen er permanent plugget og forlatt.

Usikkert nær Aasta
Østerrikske OMV kunne i slutten av september fortelle at de hadde gjort et mindre gassfunn i sin brønn 6607/3-1 S, 225 kilometer vest for Sandnessjøen. Brønnen, boret av den halvt nedsenkbare riggen Transocean Norge, er den første som bores i lisens 1016. Funnet ligger 45 kilometer sørøst for Aasta Hansteen -feltet, hvor OMV er 15% partner.

OMVs drøm om å finne tilleggsreserver av gass som kunne knyttes opp mot Aasta Hansteen -plattformen for produksjon og eksport, ble bare delvis innfridd, da foreløpige beregninger viser at funnet Velocette bare er på mellom 0,2 og 1,8 millioner kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter, og derfor har begrenset lønnsomhet selv om det kan kobles til Aasta Hansteen, 45 kilometer unna. Havdypet er 475 meter, og brønnen ble permanent plugget og forlatt.

De tre rettighetshaverne, OMV (40% andel – operatør), Inpex Idemitsu (40%) og Longboat Japex (20%) sier de vil vurdere funnet videre.

Continue reading →

Johan Castberg FPSO (flytende produksjonsskip) går fra verftet på Stord i mai/juni. Foto: Øyvind Granås, Equinor.

Sagaen om Johan Castberg-utbyggingen i Barentshavet nærmer seg en konklusjon.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Etter år med skuffelser, forsinkelser og overskridelser ligger produksjons- og lagerskipet / FPSOen (Floating Production, Storage and Offloading vessel) til Johan Castberg-feltet i Barentshavet an til å ankomme lokasjonen i juni. Operatøren Equinor har nå søkt om Miljødirektoratets tillatelse til å starte arbeidet med å installere og koble opp FPSOen.

Søknaden omfatter aktiviteter og utslipp under installasjonsfasen, som i denne sammenheng gjelder perioden fra produksjonsinnretningen ankommer feltet til produksjonen starter. Ifølge Equinors søknad skal skipet ankomme feltet i juni 2024, mens oppstart produksjon er forventet i løpet av høsten/vinteren. Man legger til grunn at installasjonsfasen kan vare opp mot seks måneder.

Heftig og begeistret

Historien om Johan Castberg-feltet startet i 2011. Equinor, eller Statoil som det fremdeles het, var i gang med en større letekampanje i Barentshavet. Ryktene om at noe stort var i emning hadde gått en stund, og størst spenning var knyttet til lisens 532 i blokkene 7219/9, 7220/4,5,7 og 8. Omtrent alle selskapene som søkte om areal i 21. konsesjonsrunde i 2009 hadde dette området øverst på ønskelisten, så når riggen Polar Pioneer satte boret i bakken med siktet innstilt på det såkalte Skrugard-prospektet, ble de fulgt av en hel bransje.

Så endelig, den 1. april ble spenningen utløst: Statoil kunne melde at riggen hadde gjort et betydelig funn på Skrugard! Den første meldingen anslo størrelsen til mellom 150 og 250 millioner fat olje av ypperlig kvalitet, med muligheter for opptil 500 millioner fat i lisensen. Daværende konsernsjef Helge Lund var ekstra høy og mørk i de dager, og snakket både om «champagne-olje» og mulig fast-track utbygging.

I januar 2012 gjorde operatøren sitt neste funn i Havis-prospektet. De totale reserveanslagene ble justert til opptil 600 millioner fat olje, og optimismen steg enda høyere: Konseptvalg for en utbygging skulle være klart i løpet av 2013, en plan for utvikling og drift skulle være levert i 2014 og feltet være i produksjon i 2018. Stemningen nådde sitt høyeste nivå i januar 2013, da Statoil med brask og bram kunngjorde at oljen skulle føres i land på en kommende oljeterminal på Veidnes i Nordkapp, og dermed skape både skatteinntekter og arbeidsplasser i nok en finnmarkskommune. Sjelden har det sett så lyst ut midtvinters.

Hard landing

I juni 2013, bare måneder etter Veidnes-kunngjøringen, kom den første nedturen for de som håpte utbyggingen skulle gi nye inntekter og jobber i Finnmark. Operatøren utsatte prosjektet, som nå hadde blitt døpt Johan Castberg, på ubestemt tid. Statoil og partnerne trengte tid til vurdere ressursgrunnlag opp mot investeringsnivå, samtidig som nye skattemessige rammebetingelser var underveis.

Ett år senere, i juni 2014, meldte man igjen at man trengte mer tid. Denne gang var det leteboringen i lisensen som ikke helt hadde levert, og kostnadene på 3,6 milliarder kroner med Veidnes-terminalen skulle vurderes på ny. Samtidig som et produksjons- og lagerskip skulle vurderes. For å holde lokale støttespillere varme og unngå for mye protester, flagget man mulighetene for en omlastingsterminal for tankskip på Veidnes, selv om det ikke ble noe oljerør.
Først i desember 2019, to år etter at PUD var levert, la man også det alternativet dødt.  

Uheldig timing, store overskridelser

PUDen for Johan Castberg ble godkjent i juni 2018, og for Equinor var dette en lettelsens dag. Veien til levert PUD (plan for utvikling og drift) hadde vært alt annet enn lett; leteboringen hadde gitt lite tilleggsreserver med stor usikkerhet på inntektssiden etter det massive oljeprisfallet i 2014.

Gjennom hardt arbeid hadde operatøren fått prisanslaget ned 49 milliarder kroner (57 milliarder i 2023-kroner), som ville bety at prosjektet var lønnsomt med oljepriser helt ned til 35 dollar fatet. Dessverre var ikke problemene over for utbyggingen: Dårlig sveisearbeid ved Sembcorp Marine-verftet i Singapore skapte allerede store forsinkelser og ekstrakostnader, og så kom pandemien… Utfordringene ved å bruke asiatiske verft for norske offshoreutbygginger er på ingen måte nye og det er laget to utredninger på det allerede, men pandemien kunne ingen forutse. 

I februar 2022 forlot skipet Singapore, med kurs for Aker Stord. Her har man siden ankomst stått på for å gjøre den 313 meter lange FPSOen klar for produksjon. Prislappen er nå oppe i NOK 80 milliarder, men når feltet kommer i produksjon med 190.000 fat per dag mot slutten av året, har man inntekter som står i stil. Man kan likevel lure på hva sluttkostnaden hadde blitt om man hadde gått for originalkonseptet med terminal på Veidnes.

———————————————————————————————————-

Fakta

• Rettighetshavere: Equinor Energy AS (operatør) 50%, Vår Energi ASA 30%, Petoro AS 20%.
• Johan Castberg ligger ca. 100 kilometer nord for Snøhvit-feltet i Barentshavet, 150 km. fra Goliat og nærmere 240 km. fra Melkøya. Havdypet er 360-390 meter.
• Johan Castberg er et havbunnsfelt med 30 brønner fordelt på 10 brønnrammer og to satellitter, koblet opp til et flytende produksjonsskip (FPSO).
• Utbyggingen av Johan Castberg-feltet gir viktig infrastruktur i en ny oljeprovins i Barentshavet.
• I 2022 ble det gjort to nye funn som vurderes knyttet opp til Johan Castberg og det planlegges for ytterligere leting i nærområdet i årene som kommer.
• Feltet vil gi arbeidsplasser, ringvirkninger og inntekter til fellesskapet i 30 år.

Driften av Johan Castberg skal ivaretas med forsynings- og helikopterbase i Hammerfest og driftsorganisasjon i Harstad.

Kilde: Equinor.no

Saipems Scarabeo 8 vil være travelt opptatt på Wisting i vår. (Foto: Eni)

Det går mot et travelt 2024 på borefronten i vår nordligste petroleumsprovins.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Først ut av de som er kjent er Vår Energi´s 7219/6-1 i barentshavlisens 1025s. Brønnen i Venus -prospektet, er en såkalt «wildcat,» villkatt, hvilket betyr at det er den første letebrønnen boret i en ny lisens, eller et nytt område. I dette tilfellet ligger borelokasjonen på 399 meters havdyp omkring 25 kilometer nordvest for Equinors Johan Castberg -felt, så et eventuelt funn vil kunne knyttes inn mot produksjonsskipet som er planlagt installert på feltet i løpet av 2024.

Brønnen skal bores av den halvt nedsenkbare boreriggen Transocean Enabler, med Polarbase i Hammerfest som forsyningsbase. Forventet borestart (spud) var i slutten av februar i år og boreoperasjonene er beregnet til 45 dager.

Partnere i lisensen er Vår Energi, operatør med 60 prosent eierandel, mens Petoro og Equinor har 20 prosent hver. 

Mer leting nær Castberg

Transocean Enabler er også riggen Equinor har hyret inn for å bore sin 7220/2-2 Snøras -brønn ca. 35 kilometer nordøst for Johan Castberg FPSO, på 427 meters havdyp i lisens 1080. Brønnen er ventet påbegynt etter Venus-boringen er fullført, tentativt i mars. Boreoperasjonene er beregnet til 32 dager ved funn.

I tillegg til letevirksomheten, skal riggen også stå for Equinors 18 gjenværende produksjonsbrønner på Johan Castberg-feltet, så den blir værende i nord. 

Ny Wisting-interesse
Equinor har søkt tillatelse til boring 7324/7-4 Wisting Appraisal og 7324/7-4- U-2 S Wisting Appraisal pilothull, begge lokalisert i PL537 rundt 190 kilometer sørøst for Bjørnøya og 250 kilometer fra Finnmarkskysten. Vanndypet på brønnlokasjonen er 400 meter. Ifølge Equinor er 7324/7-4 Wisting Appraisal er en avgrensningsbrønn «som skal bores for å samle inn ytterligere bergmekaniske data på Wisting-feltet.»  Målet er at boringen skal starte allerede i første kvartal i år og boringen har en planlagt varighet på 27 dager. Operasjonene vil gjennomføres med den halvt nedsenkbare boreriggen Deepsea Stavanger.

Også AkerBP er interessert i hva som befinner seg nær Wisting, og planlegger boring av to letebrønner; 7324/6-2 Ferdinand Nord og 7324/8-4 Hassel. Selskapet har også søkt om opsjon for en tredje letebrønn i området; 7324/6-3 Viasat. Alle brønnene ligger i PL 1170 på omkring 426 meters havdyp og den omsøkte boreperioden er første halvår 2024. Ikke uventet er målet for boringene å finne olje tilsvarende Wisting Central-oljen.
Operatøren har sikret seg Saipems halvt nedsenkbare Scarabeo 8 til jobben, og planlegger en  såkalt «batch drilling» av topphullene til Ferdinand Nord og Hassel. Dette innebærer boring av toppseksjonene og setting av foringsrør på begge brønnene, før riggen ifølge AkerBP tar seg en tur for å bore en brønn for Equinor på Wisting-feltet. Deretter vender den tilbake til AkerBP og fullfører de to påbegynte brønnene. Boreoperasjonene er beregnet til 26 dager på Ferdinand Nord, 20 dager på Hassel og 20 dager på Viasat.

LANG KARRIERE: Tross lang fartstid og internasjonal anerkjennelse er ikke Mari Boine noen mainstream artist. Gjennom sin opptreden på TV2 får seerne en mulighet til å lære mer om henne som artist og person. Foto: Jan Sverre Samuelsen

Mari Boine kan se tilbake på en 40 år lang karriere som artist med internasjonal anerkjennelse. Nylig ble 67-åringen introdusert for et langt bredere publikum i “Hver gang vi møtes” på TV 2.

Av – Jonas Ellingsen

Artisten fra Karasjok har utfoldet seg i sjangere som jazz, rock, folk og elektronica. Hun har hatt et utstrakt samarbeid med andre musikere og artister og har blant annet stått på scenen med størrelser som Peter Gabriel, Jan Garbarek og Bugge Wesseltoft.

Verdensklasse
I 2015 ble Mari Boine innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Hun har vunnet fire Spellemannpriser og i 2009 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 2018 ble hun tildelt Spellemannprisens hederspris. I begrunnelsen for tildelingen het det blant annet: «– Hedersprisen går til en formidler av musikk i verdensklasse. En modig artist som ikke har vært redd for å ta oppgjør med diskriminering. Hun har gitt plass til musikk og artister fra urfolk verden over»

Rørt til tårer
Mange beskriver Boine som en av vår tids viktigste artister, som har gitt den samiske kulturarven en stemme som treffer publikum verden over.
Nå er det hennes tur til å bli både truffet og rørt, når sangene hennes blir tolket og fremført av andre norske artister.
– Plutselig satt jeg der og gråt på norsk TV. Og det var kanskje på tide at også jeg viser den type følelser, sa Mari Boine til TV2. Det skjedde etter at artisten Emelie Hollow hadde fremført sin versjon av sangen Boine skrev om sin bestemor. Artisten selv mener at den spesielle og klangfulle stemmen, som så mange kritikere lovpriser, er en arv fra hennes egen bestemor. En person hun hadde et svært nært forhold til.

Musikk på heltid
Mari Brit Randi Boine ble født 8. november 1956 i Karasjok.
Hun tok lærerutdanning ved Distriktshøgskolen i Alta, og arbeidet noen år som lærer ved Billefjord skole i Porsanger. Hun ga seg senere som lærer, for å ofre seg for musikken. Til KK sier artisten at det er det viktigste og beste valget hun har gjort i sitt liv.
– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten musikken. Den har helet meg. Musikk er mitt liv og oppdrag, sier hun i intervjuet.

Allerede i sitt første album, Jaskatvuođa Maŋŋá (1985), tok hun kraftig oppgjør både med det læstadianske miljøet hun vokste opp i og det norske samfunnets overgrep mot samene.
I all beskjedenhet sendte hun noen sanger til jazzmusikeren Jan Garbarek, som hun var stor fan av. Garbarek tok kontakt og lurte på om Boine ville være med på turné. Ballen begynte plutselig å rulle veldig fort

Levebrød
Hvordan er så den økonomiske virkeligheten for en artist som opererer innenfor en relativt smal nisje i musikkindustrien?
Mari Boine har hatt en respektert karriere som har strukket seg over flere tiår, og hennes musikk har fått internasjonal anerkjennelse, noe som har bidratt positivt til salg av album og konsertturneer.
I TV2’s oversikt plasserer Boine seg midt på treet blant de syv artistene som deltar på inneværende sesong av “Hver gang vi møtes”. Artisten hadde i 2022 en alminnelig inntekt på 1 094 195 kroner og ingen nettoformue.

Eget selskap
I 1996 opprettet Mari Boine sitt eget aksjeselskap Lean AS under bransjekoden «90.011: Utøvende kunstnere og underholdningsvirksomhet innen musikk». Selskapet der Boine er eneste aksjonær har i gjennomsnitt omsatt for drøyt to millioner årlig siden etableringen i 1996. Første tiår av 2000-tallet hadde artisten flere år med omsetning på mellom 3,5 og 4,5 millioner kroner. Lønnsomheten har variert og det samme gjelder også uttaket av lønn. Men jevnt over har Boine hatt et brukbart levebrød av musikken alene. I tillegg har hun også mottatt priser og stipender for sitt arbeid, og var i perioden fra 2008 til 2010 professor II i musikk ved Høgskolen i Nesna.

Nordnorsk Rapport har tidligere skrevet om Bodø-selskapet Veinor som allerede er kommet langt i bruken av elektriske maskiner som denne. Foto: Veinor AS

Statens Vegvesen mener transportbransjen tåler strenge krav for å få fart på grønn omstilling av maskinparken.

Av Edd Meby

– Vi oppfatter at bransjen er motivert for det grønne skiftet. Noen er i front, mens andre må hjelpes til å forstå at grønn omstilling ikke er noe som går over, sier Bjørn Laksforsmo, divisjonsdirektør for drift og vedlikehold i Statens vegvesen.
– Er du fornøyd med den posisjonen drift- og vedlikehold har tatt i det grønne skiftet?
– På ingen måte fornøyd, for da blir man fort for lite ambisiøs. Det er veldig mye for oss å ta tak i, men vi har ambisjoner og de gir resultater. Vi har gjort enormt mye med fergene som er over på elektrisitet og hydrogen, og vi er foran skjema for få ned CO2-utslippene ved asfaltlegging. Samtidig ser vi at det for eksempel er en utfordring å finne teknologi for brøyting med el-maskiner. Selvsagt er det et paradoks at vi må bruke diesel for å holde veiene åpne for el-bilene, men vi ser ikke for oss at Saltfjellet kan holdes åpent uten dieselbiler i overskuelig fremtid. Likevel må vi klare å gjøre litt, selv om vi ikke klarer å gjøre alt.

Uoppnåelig
Fra entreprenører og makinleverandører kommer det kritikk for at vegvesenet stiller for tøffe krav til de som skal levere anbud på vedlikeholdsavtaler eller byggeprosjekter. En stor norsk maskinpark som i dag stort sett går på diesel, skal elektrifiseres. Helst i går. Og det reagerer bransjen på:

– Statens vegvesen legger i sin klimahandlingsplan for drift og vedlikehold opp til uttesting av maskiner i 2025 og 80 prosent av produksjonen med denne type maskiner i 2027. En slik opptrapping i antall maskiner tror vi er uoppnåelig, sier direktør i Maskingrossistenes Forening, Tone L. Grøstad.
– Det er en rekke maskiner som skal skiftes ut hos entreprenørene for å nå dette målet. Dagens økonomiske situasjon og kapitalkostnad på grunn av økt rente, gjør at investeringsviljen er lavere hos entreprenørene. Når det i tillegg ikke er tilstrekkelige støtteordninger fra staten, vil det være tilnærmet umulig å nå denne takten uten veldig sterke virkemidler i form av krav som gjør at entreprenører uten rett utstyr blir diskvalifisert, sier hun til Nordnorsk Rapport.

Diesel er risiko
Men vegvesenet har ikke tenkt å slakke av på tempoet i det grønne skiftet, og mener å ha ryggdekning.

– Entreprenørene ønsker omstilling, vil ha klare krav fra oss – og de tåler strenge krav. Noen av dem følger oss på kravene, mens andre faktisk dytter oss i grønnere retning, men vi tilpasser hele tiden våre krav.
– Blir kravene enda strengere?
– Vi må være tydelige på at det grønne skiftet er kommet for å bli, og det er to ting som etter min mening gjelder; våre krav må være forutsigbare og det er de klimasmarte som vil lykkes best, sier Laksforsmo, som mener de som nå investerer i dieselmaskiner tar stor risiko.

Bjørn Laksformo, sjefen for drift og vedlikehold i Statens vegvesen, skulle ønske det var mye mer blest omkring mindre prosjekter. Foto: Vegard Stien 

Et samferdselsprosjekt som er bra for Troms, kan også være bra for resten av Nord-Norge.

Av Edd Meby

Det mener Bjørn Laksforsmo, divisjonsdirektør for drift og vedlikehold i Statens vegvesen, som med kontor i Tromsø har god utsikt både til nordnorsk samferdsel og nordnorsk debatt. På spørsmål om nordlendingene sutrer for mye over at vi ikke får nok av samferdselskronene, velger han å svare slik;
– Nei, det synes jeg ikke. Men i Nord-Norge kan vi bli rausere med naboen. Det som er bra for én kan være bra for alle.

Vedlikehold
Laksforsmo styrer i kraft av sin stilling en viktig portefølje av vegvesenets mange oppgaver, og de kommer etter alt å dømme til å bli enda viktigere. I alle fall hvis vi skal tro på signalene fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som den siste tiden har hamret inn et budskap om å ta vare på de veiene vi har – ikke bare fokusere på nye prosjekter.
– Jeg er glad for at både samferdselsministeren og veidirektøren gir uttrykk for det samme. Dette er noe vi har sagt i mange år. Vi må ta vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt der vi må, sier Laksforsmo.

Milliard-gap
Nordlendingene vet det godt, men også Statens vegvesen har for lengst dokumentert at det er et enormt etterslep på vedlikehold på norske veier. Hvert år er det i budsjettene et gap på en milliard kroner mellom faktisk behov og tilgjengelige penger. Unntaket er faktisk 2023, der det over statsbudsjettet kom en milliard ekstra kroner øremerket vedlikehold. Dette er første gang det i løpet av året ikke kommer nytt forfall inn i veinettet, men i budsjettet for 2024 tror Laksforsmo man er tilbake til «normalen», med en milliard i gap. Det han ønsker seg mest er budsjettmessig forutsigbarhet.

Nye perspektiv
Det er ikke så mange nordnorske ledere for en nasjonal divisjon som har sitt kontor nordpå. Så kan man lure på om Laksforsmo sitt nordnorske perspektiv har noe å si for beslutningene han tar?
– Ja, det har det. De tre siste årene har vi hatt jevnlige besøk fra samferdselsdepartementet, ikke bare toppene, men nyansatte og hele ledergruppen. Når vi tar dem med på en kjøretur fra Bodø til Alta, får vi mulighet til å vise dem de spesielle nordnorske utfordringene. Det at de har sett selv betyr noe når de skal ta beslutninger. Da har de med seg våre perspektiv, ikke bare verden sett fra trikken i Oslo. Samtidig må vi i nord også ha respekt for deres spesielle utfordringer.

Mer oppmerksomhet
Uansett bygges det under 1 prosent ny vei i året, selv når budsjettene til store veiprosjekter er på topp. Det skulle i alle fall tilsi at Nord-Norge burde være mer opptatt av vedlikehold. Store prosjekter som Hålogalandsveien og E6 får gjerne mye oppmerksomhet, men sjefen for drift og vedlikehold skulle ønske at det var mye mer blest omkring mindre prosjekter.
– Vi har veldig mange gode små prosjekter som får lite omtale, men som betyr veldig mye for brukerne. Vi burde være flinkere til å heie på de mindre prosjektene, enten det er gul midtlinje, stikkrenner, ny asfalt eller rassikring.

Ikke bare ræva
Sånn sett er debatten etter at to konseptvalgutredninger (KVU) for Nord-Norge ble lagt frem i slutten av september, ganske typisk. Det meste kom til å dreie seg om at Nord-Norge-banen anses så dyr at Jernbaneverket mener den ikke bør bygges, mens det faktum at det anbefales en stor satsing på vei gikk nesten ubemerket hen.
– Det er synd. Jeg mener KVU Nord-Norge er et stykke godt arbeid og klarer å se totalbildet. Hele veinettet i nord trenger omsorg, og en Nord-Norge-bane, uansett om den blir bygd eller ikke, vil aldri kunne dekke alle de transportbehov Nord-Norge har.
– Bør Nord-Norge være fornøyd med den biten vi får av samferdselskaken?
– Det er et politisk spørsmål som andre får svare på. Jeg mener det er mulig å få mer penger, men også mulig å få mindre. Det betyr ikke at Nord-Norge skal lene seg tilbake og være fornøyd, for da blir man sedat – men alt er ikke bare ræva i nord.

Med en formuesøkning fra 123,5 millioner i 2021 til 248,2 millioner kroner i 2022 har Line Ellingsen i Ellingsen Seafood på Skrova mer enn fordoblet formuen sin på ett år. Foto: Edd Meby

De 300 største formuene i Nord-Norge utgjør til sammen 46 milliarder kroner.

Ser vi på listen over de største formuene i Nord-Norge er de 11 øverste fra Nordland, som også har 78 av de 100 største formuene, og dominerer listen. Troms har 95 på listen, mens Finnmark har 32. Og i den evige rivaliseringen mellom Tromsø og Bodø kan Tromsø skryte på seg å ha 54 av de 300 mest formuende, mens Bodø har 46. De 300 personene på listen sitter i alt på formuer for 46 milliarder kroner.

Vokser med 3 milliarder
Oppdrettsfamilien Berg fra Hadsel tar som vanlig stor plass i toppen av listen, der gründer Inge er nummer 1 med hele 3,4 milliarder i formue. Så betaler han da også 44 millioner i skatt. Barna Amalie, Therese, Sivert og Robin ligger på henholdsvis 4., 5., 6. og 7. plass. Samlet har disse fem en formue på 6,6 milliarder kroner. Nordlaks-konsernet fortsetter å vokse og de høye prisene på laks gjør at både verdiene i selskapet og de personlige formuene vokser. På tilsvarende liste i Nordnorsk Rapport i 2021 hadde de fem medlemmene av Berg-familien en samlet formue på 3,6 milliarder, altså en vekst på 3 milliarder på to år.

Familiesuksess
I nabokommunen Sortland sitter familien Holmøy på store verdier. Holmøy-konsernet feiret sitt 50-årsjubileum i år, og investerer i disse tider rundt en milliard kroner i et splitter nytt lakseslakteri. Selskapet startet sin eventyrlige utvikling med én tråler i 1973, og har i 2023 driftsinntekter på nesten 300 millioner. I dag er selskapet stor på både hvitfisk og oppdrett. Mannen som startet det hele, Ola Helge Holmøy er notert med en formue på 700 millioner, mens Heidi Holmøy har 513 millioner i formue og daglig leder Knut Roald Holmøy 509 millioner.

Lokal verdiskaping
Mens flere andre familieeide oppdrettsselskaper de senere år er solgt og gått på børs, ser det ut som om familiene i Vesterålen tenker annerledes. Firmaet Egil Kristoffersen & Sønner AS driver med oppdrett både i hjemkommunen Bø og i Meløy sør for Bodø. Selskapet eies i dag av søstrene Eva Marie og Anna Kristoffersen som forvalter lisensverdier som er anslått til 1,8 milliarder kroner. Eva Marie Kristoffersen har de senere år ligget helt i toppen av formuelisten i Nord-Norge, og har fra 2021 til i dag økt sin formue fra 667 til 906 millioner kroner – og har tydeligvis ingen planer om å realisere noen av disse verdiene gjennom et salg:
– Vi har ikke til hensikt å sitte nede i Monaco og telle penger, det er ikke det som gir oss verdier, har hun uttalt i et intervju med E24.

Menn dominerer
Eva Marie Kristoffersen er forøvrig en av svært få kvinner på listen over de 300 største formuene i Nord-Norge. Bare 57 av disse er kvinner, en andel på 19 prosent. Kvinnene har 23 prosent av de 30 største skattebetalerne og 23 prosent av de 30 på listen over høyeste inntekt. Eneste kvinne som topper en av våre lister er Årlaug Stunes (89) fra Evenes, som eier alle aksjene i selskapet Evenes Maskinutleie AS, og står med 66,9 millioner i inntekt. Stunes solgte i 2022 en tomt på Evenes til Adolfsen-brødrene for 74 millioner kroner, og står oppført med en formue på 35 millioner. På lister som normalt domineres av yngre mennesker, kan vi på 8. plass over høyeste inntekter også finne 90 år gamle Oleif Frantzen fra Hamnvik, som hadde 25,7 millioner i inntekt og sitter på en formue på 23,2 millioner.

Sjømat selger
Listen over formuene gir et godt inntrykk av de store verdiene som skapes i fiskeri og havbruk. 10 av de 10 største formuene på vår liste er skapt gjennom tradisjonelt fiskeri eller oppdrett. Førstemann på listen som ikke kommer fra sjømatnæringen er Trond Eirik Paulsen fra Bodø på 11. plass, som står oppført med en formue på 636 millioner kroner. Han ble rik da han solgte majoritetsandelen i it-selskapet Poweroffice, som driver med regnskapssystemer, til Visma i 2019.

Med glede?
Store verdier betyr store skatteinntekter for kommune og stat, og tilsvarende store utgifter for de som skal betale. Det gjelder både for folk flest og for de rikeste. Hvorvidt de som ligger på vår Topp 30 -liste over skattebetalere betaler sin skatt med glede vites ikke, men det er kanskje ikke det mest interessante. De betaler i alle fall sin skatt, og mange av dem er samfunnsbyggere og patrioter som bidrar til utvikling, vekst og store lokale ringvirkninger i små kommuner. Det drypper også på kommunene når fire av fem i familien Berg med adresse Hadsel til sammen beskattes med 70 millioner kroner.

Ting tar tid…
Ellers er jo ikke store formuer noe man normalt skaper over natten, og det bærer listen preg av. Den aller eldste på listen er Odd Erik Hansen fra Tromsø (født 1936) som har bygd opp en formue på 237 millioner kroner gjennom eiendomsselskapet JM Hansen og senere som investor. Lars Workinn fra Tromsø (født 1940) har en formue på 79 millioner kroner mens Ivar Jørgensen fra Bodø (født 1939) har en formue på 60 millioner.
Det er naturlig nok langt mellom ungdommene på formuelisten, og de fleste av dem har fått rikdommen fiks ferdig overlevert fra forrige generasjon. Barna til Inge Berg i Hadsel er et sånt eksempel. Therese er født i 1991, Robin i 1992, Amalie i 1997 og yngstemann Sivert i 1999, og de sitter alle på store formuer i ung alder.

Fotball-inntekter
Fotballspilleren Jens Petter Hauge gikk fra Bodø/Glimt til AC Milan i Italia, og videre til tyske Eintracht Frankfurt, og har fylt opp kontoen på det. Sammen med Sivert Berg er Hauge den aller yngste på våre lister og han har ikke arvet seg til rikdom. Foreløpig står han med null i formue, men med en nettoinntekt på respektable 22 millioner, en 11. plass på inntektstabellen. Det er som kjent penger i fotball og en tidligere medspiller, Bodø/Glimt-stopper Marius Lode, har også vært en tur i utlandet og fikk en inntekt på 8,6 millioner.

PS! Formue er verdien av alt en privatperson eller et selskap eier. Formuen inkluderer både fysiske eiendeler, som hus, bil og produksjonsutstyr, finansielle eiendeler, og rettigheter og andre immaterielle eiendeler, som for eksempel lisenser, konsesjoner og patenter. Når det gjelder formue forteller skattelistene ikke hele sannheten, i og med at gjeld trekkes fra. Høy gjeld kan dermed redusere eller «nulle ut» en stor formue.

De rikeste i Nord-Norge:

Zoom inn med Ctrl + eller ut med Ctrl –