Avdelingsleder i Imtas Harstad, Martin Aksberg, med en avsiler for havbruksnæringen. Foto: Imtas
Havbruk er blitt en viktigere partner for Imtas-konsernet.
Av Edd Meby
En fersk rapport fra Nofima viser at leverandørene til sjømatnæringen er i sterk vekst og sysselsetter flere enn kjernevirksomheten i bransjen. 46.300 personer jobber i leverandørnæringene mens tallet er 40.000 ansatte i fiskeriene og havbruksnæringen. Det er havbruksnæringen som driver veksten med større og mer avanserte anlegg. Det økte fokuset på biologiske utfordringer har skapt et stort marked for leverandører innen utstyr, teknologi og tjenester.
Overrasket Havbruk står for 33.000 av de sysselsatte i leverandørnæringene, mens tallet for fiskerinæringen er 13.300, og for konsernet Imtas AS er havbruksnæringen for lengst blitt en viktig kunde. – Havbruk er blitt en større og viktigere del av vår virksomhet de senere år, men likevel er det nok en liten overraskelse at leverandørnæringen er blitt større enn fiskeri og havbruk til sammen, sier daglig leder i Imtas Harstad, Jon-Arne Skogan og markedssjef Svein Mediå.
Plastsveising er et vanlig oppdrag for Imtas-ansatte. Foto: Imtas
Prestisjeprosjekt Imtas er en service- og prosjektleverandør som jobber innenfor industri, bygg og anlegg, akvakultur og energi. I tillegg har de nettopp overtatt en bedrift som driver med service og vedlikehold på båter til fiskeri- og havbruksnæringene. Men til havbruksnæringen er det produksjonsutstyr i stål eller plast der det er mest aktivitet, og det meste av denne aktiviteten styres fra avdelingen i Harstad. Produktene er for eksempel kar, avsilere, kverner, bord, tanker og så videre, ofte produsert i rustfritt stål. Nå i høst ble det underskrevet en storkontrakt med Helgeland Smolt, med leveranse av blant annet sil-løsninger til deres nye smoltanlegg. – Dette prosjektet er en milepæl for oss og gir en mulighet til å vise hva vi kan, sier Skogan.
130 milliarder I følge Nofima kjøpte sjømatnæringen varer og tjenester for 130 milliarder kroner i 2022. Gjennom sin drift kjøpte sjømatnæringen varer og tjenester for 110 milliarder kroner, mens de i tillegg investerte for rundt 20 milliarder. – Investeringsevnen i havbruksnæringen påvirker oss direkte som leverandør. Sånn sett er det bemerkelsesverdig at myndighetene er blitt en flaskehals i saksbehandlingen av nye prosjekter som vil gi økte investeringer langs kysten av Nord-Norge, mener Svein Mediå.
Bredde Rapporten fra Nofima viser at leverandørene som server havbruksnæringen spenner vidt, fra tradisjonelle næringer som skipsverft og fiskeredskapsprodusenter til høyteknologiske bedrifter som utvikler avansert teknologi for havbruk. Håndtering av sykdom og lus har ført til økt etterspørsel etter blant annet luseskjørt, rensefisk, laserteknologi og brønnbåtkapasitet. I tillegg kommer en rekke tjenesteleverandører innenfor områder som transport, logistikk, forsikring og finans.
2024 bedre enn 2023 Imtas AS har sine kunder over hele Nord-Norge, og har økt sin omsetning jevnt og trutt de senere år. I 2023 var driftsinntektene for konsernet på 308 millioner kroner, og ordinært resultat var på 26,5 millioner kroner. Også i 2024 ser det bra ut. – Det ser ut til at vi kommer til å gjøre det litt bedre enn i 2023, og det må vi være godt fornøyd med. – Hvordan er utsiktene for 2025? – Vi er spente, men har en del oppdrag på blokka. Blant annet skal vi levere 500 tonn stål til den nye flyplassen i Mo i Rana. For mange av våre kunder er det det internasjonale markedet som avgjør om de investerer og kjøper hos oss. Men vi er lette på foten og kan hive oss rundt når det dukker opp muligheter.
Faktaboks IMTAS AS
Etablert i 2007
Ca. 200 ansatte
Imtas As er morselskap, med datterselskapene Imtas Harstad, Imtas Prosjekt, Imtas Eiendom og Imtas Personell.
Har i 2024 overtatt Jakobsen Mekaniske Verksted Drift AS
Årets Gaselle-bedrift i Nordland i 2011
Etablert i Harstad, Bodø, Lovund, Sleneset og Mo i Rana
I dag går det nesten én million tonn kombigods pr. år på Nordlandsbanen. Foto: Ace Green
Nå er målet seks godstog i døgnet på Nordlandsbanen.
Av Edd Meby
2017: Det er krise for transport av gods på jernbane. På Nordlandsbanen går det to tog i hver retning pr. dag. 2022: Godsmengden mellom Bodø og Trondheim er doblet og det går daglig fire tog i hver retning. Det går nesten én million tonn kombigods pr. år på Nordlandsbanen. Kjempesuksess. Hva skjedde?
Laks – Laks, forklarer Kristin Frodahl Rognerud og Reidar Ryssdal i prosjektet ACE Green. – Oppdrettsselskapet Nova Sea bestemte seg for å være med på et prosjekt for å øke godstransporten på Nordlandsbanen. Sammen med transportbedriftene ASKO og Meyership tok disse tre teten i prosjektet. Kortversjonen: Laks gikk på tog sørover mot markedene, og nordover kom det frukt og grønt til forbrukerne i Nordland. Gods begge veier er nøkkelen til lønnsomhet.
Suksess ACE Green har bidratt til å skape suksessen på Nordlandsbanen. Navnet er forkortelse for «Arctic Central European Green Corridor» med offentlige og private aktører i forpliktende samarbeid fra Tromsø i nord til Kongsvinger i sør. Nå går diskusjonen om tog nummer 5. Det krever investeringer, først og fremst flere krysningsspor, men også et moderne signalsystem (ERTMS) som bedrer sikkerheten og vil gi plass til flere tog på sporet. Bane Nor planlegger nå ett nytt langt kryssingsspor på Saltfjellet. Med dette og ERTMS i drift vil det i fremtiden daglig kunne gå seks tog i hver retning på Nordlandsbanen.
ACE Green handler om hvordan Nordland skal knyttes nærmere til EUs ni transportkorridorer. Illustrasjon: Ace Green
Lokomotivkunder Nova Sea gikk foran, men senere har store selskaper som Salmar, Cermaq og Salten Aqua også flyttet laks fra bil til bane. ASKO gikk foran i frakt av dagligvarer nordover og har fått med seg store vareeiere. ASKO har også gått i bresjen for å etablere Nord-Norge-linjen, en nullutslipps godsrute sjøveien mellom Bodø og Tromsø, i forlengelse av Nordlandsbanen. Begrepet «lokomotivkunder» ble etablert. De som går foran og viser vei. – Økningen på jernbane er både god næringspolitikk og god miljøpolitikk. Laksenæringen har ambisjoner om å doble sin produksjon de neste årene, men hvordan skal de få det til hvis det ikke finnes gode transportløsninger? Det vil ikke være bærekraftig å få dette til med en stor økning i antall trailere på E6, mener Ryssdal.
På grønn løper I det store bildet handler ACE Green om hvordan Nordland skal knyttes nærmere til EUs ni transportkorridorer, slik at veien fra nordnorske markeder blir kortere og grønnere. Målet er en grensekryssende togtransport fra Nordland til Nederland. Skal man realisere denne grønne løperen for gods, kreves det både politisk og praktisk samarbeid og et smidigere byråkrati. Laks og sjømat fra Nord-Norge er driveren i denne utviklingen.
Lokal omstilling Veksten på Nordlandsbanen skaper også grunnlag for utvikling og grønn omstilling for lokal transportnæring i Nordland. Det er selskapet Meyership fra Mo i Rana et meget godt eksempel på. – Meyership fortjener skryt. De har vært på offensiven siden starten og har vært en pådriver i prosjektet. Selskapet har for eksempel i samspill med Nova Sea investert i to elektriske trekkvogner som i dag er satt inn i frakt av laks fra Lovund til Nordlandsbanen, forteller Reidar Ryssdal.
En container med laks flyttes fra trailer til tog og starter reise mot Europa. Foto: Ace Green
Det må investeres Hvordan skal man så sørge for at veksten på godstransport på Nordlandsbanen fortsetter? Ryssdal og Frodahl Rognerud er ikke i tvil: – Vi må ha bedre sporkapasitet. Det kan vi oppnå med to-tre nye krysningsspor på Nordlandsbanen. På Røkland ligger det allerede et langt kryssingsspor fra 2010 som kan tas i bruk når nytt signalsystem settes i drift. Får vi disse prosjektene finansiert og etablert, så er vi i stand til å øke antall tog hver vei fra fire til seks tog. Da vil vi passere én million tonn kombigods pr. dag.
Johann Gutenberg visste godt hva han gjorde da han oppfant trykkekunsten i 1440. Her et eksempel på en moderne trykksak, Nordnorsk Rapport. Foto: D. H. Danielsen
Mens digital annonsering har blitt en viktig del av de fleste bedrifters markedsføringsstrategi, lever trykt annonsering fremdeles i beste velgående og fortsetter å være en effektiv metode for å nå kunder og klienter. Hvis du har lurt på hvordan trykte annonser fortsatt har klart å fungere etter hensikten, til tross for konkurranse fra digital annonsering, kan du lese videre for å oppdage egenskapene som har gjort det mulig for trykt annonsering å holde seg relevant i et voksende markedsføringslandskap.
Trykt annonsering kommer i en rekke former, for eksempel avis- og magasinannonser, flyers og reklametavler, og den har sine egne distinkte fordeler i forhold til andre former for annonsering. Det er mer enn bare nostalgi, bedrifter fortsetter å bruke trykte annonser fordi de fortsetter å virke.
Med våre målgrupper beslutningstakere som daglige ledere og mellomledere, har Nordnorsk Rapport med sin landsdekkende distribusjon innen de næringene vi skriver om, lesere på kontorer i hele Norge. Ellers leses bladet av kunder og ansatte på venterom og lunsjrom rundt omkring. Her fra et venterom i Nordland. Foto: Jonas Ellingsen
Her er tre fordeler som gjør trykt annonsering effektiv:
1. Trykt annonsering bygger merkevarebevissthet
Å få annonsene dine inn i nasjonale, regionale eller lokale publikasjoner eller å distribuere tidskrift og flygeblader til et ønsket område er den perfekte måten å få mange øyne på merkevaren din og sikre at folk i samfunnet rundt deg vet hvem du er. Det beste av alt er at du leverer budskapet ditt på en profesjonell og minneverdig måte som sannsynligvis vil etterlate et større inntrykk enn en annonse som er blitt scrollet forbi på et sosialt medium. Trykte annonser kan være spesielt nyttige hvis du prøver å målrette budskapet mot generasjoner spesielt i førti, femti- og sekstiårene med markedsføringen din, siden de er svært lydhøre for trykt annonsering.
2. Lengre lese – og levetid
Hvis en kunde scroller forbi en digital annonse, er den borte og lett glemt. Trykte annonser, derimot, kan legges vekk og du kan komme tilbake til annonsen på et senere tidspunkt. Dette gir trykte annonser en lengre levetid enn nettannonser og gjør dem enkle for kunder å dele med vennene sine. De trenger ikke å slite med å huske navnet på virksomheten din, siden alt de trenger å gjøre er å åpne avisen eller rive ut annonsen for å se annonsen din igjen.
3. Bli sett på som pålitelig
En av de viktigste fordelene med å bruke trykt annonsering i markedsføringsstrategien din, er at det kan bidra til å bygge opp forbrukernes tillit. Trykte annonser er håndgripelige gjenstander som folk kan holde i hendene, og de kan trykkes i aviser eller magasiner som har en lang historie og dedikerte lesere. Dette gir trykt annonsering troverdighet som nettannonser ikke har, og bedriften din vil fremstå som mer pålitelig i lengden.
Årlig går det 5.000 tonn fiskekaker ut av denne fabrikken på Leknes i Lofoten. Foto: Knut Bry/Tinagent
Det begynte med et forlis og endte opp som en suksessreise.
Av Edd Meby
Lofotprodukt AS på Leknes i Lofoten fyller 30 år i 2024. Forgjengeren til Lofotprodukt het Lofot-Delikatesser AS og gikk konkurs på en fredag høsten 1994. Allerede i løpet av påfølgende helg hadde forretningsmannen Sverre Christoffersen fått med seg andre lokale investorer som reiste 950.000 kroner i ny aksjekapital. Mandag var den nye bedriften Lofotprodukt AS i gang. Egenkapital, avtale med huseier, banker og godkjenning fra Myndigheter – alt var på plass. – Noe sånt ville ikke vært mulig i dag. Men det var mulig takket være pragmatiske holdninger fra både huseier, banken som hadde pant i boet, vår nye bankforbindelse og ikke minst myndighetene som skulle godkjenne matproduksjonen, sier dagens administrerende direktør Sigvald Rist.
Fra håndarbeid til hightec Lofotprodukter AS er noe så uvanlig som en 30 års historie om et moderne nordnorsk industrieventyr innen matproduksjon. Det første året ble det solgt fiskekaker og sjømat for drøyt 10 millioner kroner, slett ikke verst fra åtte ansatte i en liten fiskebutikk i Stamsund og ei gammel brygge på Tangstad. Den gang var alt håndarbeid. 30 år senere seinere skaper de rundt 180 medarbeiderne en omsetning på nesten 700 millioner kroner, og den hvite fabrikken på Storeidøya er stappfull av høyteknologisk utstyr. Fra å være en lokal produsent med en omsetning på knappe 35 millioner kroner i 2001, er produktene i dag å finne i butikkhyller og kjøledisker i alle landets kommuner.
Visjonære aksjonærer Sigvald Rist er særlig imponert over aksjonærene som reiste startkapitalen, fiskekjøper Thorbjørn Sandnes fra Napp, Jack U. Rist fra Ballstad, Bernh. Wedding AS fra Stokmarknes og Vestvågøy kommune. De som tok risikoen og stilte med penger for at bedriften skulle komme i gang. – Dette var i høyeste grad risikokapital, men de stolte på regnskapsmannen Sverre Christoffersen og satset. Det samme gjorde Vestvågøy kommune, og ingen av aksjonærene tapte penger på at de tok sjansen. Tvert imot, sier Rist. – Hva har Sverre Christoffersens betydd for utviklingen i selskapet? – Som økonom var han svært viktig, spesielt i forhold til eierskap og kapital. For meg personlig var han en mentor som lærte meg mye. Vi utfylte hverandre veldig godt.
Mange advarsler Den første tiden handlet det om å vinne marked og øke salget – for å overleve. Kundene var butikker i Lofoten og Vesterålen. – Sigvald var bare 25 år da vi startet ny bedrift høsten 1994. Jeg var sikker på at han ville være rett mann til å lede. Vi trengte ikke bare en dyktig leder, men også en leder som var god på salg, sa styreleder Sverre Christoffersen dengang. Men det manglet ikke på advarsler fra omverdenen, forteller Rist. – Mange hevdet det ikke lot seg gjøre å drive med foredling og distribusjon av ferdig og gryteklar sjømat fra Lofoten. Det ga oss ekstra pågangsmot. Vi kom fra et konkursbo, vi skjemtes, men ville vise at god mat rett fra havet er salgbart.
Farris og fiskekaker Og det var det. I 2001 var omsetningen nesten firedoblet og Lofotprodukt hadde vokst ut av brygga på Tangstad. Turen gikk til Meierigården på Leknes hvor Tine året før hadde lagt ned meieriproduksjonen. Med 3.500 kvadratmeter produksjonslokale ble det armslag for videre vekst. Bedre plass og nye maskiner i Meierigården ga rom for et løft i produksjonen. Omsetningen økte, men kostnadene klarte å holde følge – og vel så det. Bunnlinja i regnskapet lyste forsiktig rødt i 2001 og illrødt i 2002. 2,6 millioner kroner i minus tok på. For å utnytte den nye produksjonskapasiteten, tok ledelsen og styret en vågal beslutning. Design skulle være virkemiddelet for å øke salget. På denne tiden var den nye Farris-flasken den store «snakkisen» i designmiljø i Norge. Høsten 2001 ble flasken tildelt Hedersprisen for god design av Norsk Designråd. Effekten av den bevisste satsingen på design hadde gitt Farris salgsvekst i utelivsmarkedet, på restauranter og barer. Det var da ideen dukket opp; kunne Lofotprodukt klare å oppnå samme effekt med sine produkter? – Vi ringte til Strømme Throndsen Design som hadde utviklet Farris-flasken og avtalte et møte. Så fylte vi opp kofferten med fiskekaker, og satte kursen mot Oslo, forteller Rist.
Det som endret alt Merkevaren «Lofoten» kom ikke rekende på ei fjøl. Bedriften hadde helt fra start hatt fokus på kvalitet, og på at kvalitet skal markedsføres og selges som kvalitet. Men overgangen fra «Lofot-Delikatesser» til «Lofoten» ble en gamechanger. På denne tiden tjente ikke Lofotprodukt penger. At styret like fullt godkjente en investering i nytt design på over én million kroner sier sitt om viljen til å satse. Særlig når vi vet at selskapet året før hadde bygd en fabrikk til 25 millioner kroner. – Satsingen på design har vært den viktigste enkeltfaktoren bak Lofotprodukts suksess, mener Sigvald Rist.
1. februar 2003 ble merkevaren lansert med nytt navn, logo og emballasjedesign, og nye emballasjeløsninger. Og morsomme tv-reklamer som vant priser. «Lofoten» opplevde en eventyrlig salgsvekst. I 2007 passerte omsetningen 100 millioner kroner, en økning på hele 60 millioner kroner på fire år.
Historien om Lofotprodukt AS er historien om bestemors fiskekaker. Foto: Knut Bry/Tinagent
Godt eierskap Etter hvert ble salgsøkningen så stor at Lofotprodukt måtte investere i en helt ny fabrikk. Den åpnet i februar 2011, og denne gangen var det et nybygg som erstattet det ombygde meieriet fra 2001. Eierskapet var også annerledes. De opprinnelige aksjonærene var gradvis erstattet, først da Vestvågøy kommune solgte seg ut. – Vi har alltid hatt gode eiere. De som bidro i starten gjorde det på et tidspunkt da det var nedgangstider i fiskeriene, torskekvotene var historisk lave og oppdrettsnæringen slet. Likevel så investorene gjennom «blodtåka» og trodde det var mulig å tjene penger på å foredle fisken vår. Det var slett ingen selvfølge, sier Sigvald Rist i dag.
I 2000 kom Tine inn i selskapet. Tine bidro med viktig distribusjon og kapital til den viktige investeringen da Lofotprodukt flyttet inn det gamle Meieriet i bytte mot at Tine fikk aksjer i selskapet. Da Lofotprodukt i 2009 hadde behov for nye lokaler kom Witzøe-familiens investeringsselskap Kverva inn på eiersiden. Først med en mindre post, som senere har utviklet seg til at Insula – Kvervas selskap for sjømatkonsum, i dag er hovedeier i Lofotprodukt med 95 prosent av aksjene.
Gir gass Nyfabrikken på Storeidøya var godt i gang da bedriften feiret sitt 20-årsjubileum i 2014, med jubileumsbok og mye festivitas. Men hverdagen kom fort. – Allerede søndag morgen etter jubileumsfesten, ringte en av lederne i Kverva til meg og sa «gi gass!». Og sånn har det også vært de ti siste årene, sier Sigvald Rist.
Fabrikken ble utvidet, fra 6.000 til 12.000 kvadratmeter. I 1994 startet bedriften med åtte ansatte. I 2014 var det rundt 100 og i 2024 er det 180 ansatte fra 24 forskjellige nasjoner. I jubileumsåret 2014 var omsetningen 350 millioner kroner. I dag er den nesten fordoblet. I 2024 produserer Lofotprodukt ca. 5.000 av 8.000 tonn fiskekaker i det norske markedet. Fabrikken i Storeidøya er også Norges største produsent av røkt laks og ørret. Totalt selger selskapet rundt 215 millioner måltider i året.
Smak og behag – og vitenskap Produktutvikling har alltid vært en sentral del av virksomheten, både med nye typer råstoff og oppfinnsomme nye produkter. Rist forteller historien om fiskeburgeren Lofoten Helsprø: – Vi bruker mye tid på å analysere og forstå forbrukerinnsikt. Hva er det folk spiser? Hva liker de? Hvem spiser fiskekaker og hvem gjør det ikke? Vi fant at vi kunne øke salget til småbarnsfamilier, og at internasjonale trender viste at barn likte panert kylling og kjøtt. Da mente vi at de også kunne like en panert fiskeburger. Den skulle være crunchy og ha mye smak i overflaten. Deretter kom fagfolkene våre inn og testet ulike smaker, og landet på en kombinasjon fiskefileter, av chili og ost. Så må farsen henge sammen, og den må stekes sånn og sånn, før vi blindtester og har smakspanel. Det kan ta to år å utvikle et nytt produkt.
Fremdeles underdog I tillegg til sine egne produkter, lager Lofotprodukt også fiskekaker for kjedenes egne merker. Nye tider og nye produkter – men i bunn ligger hundre år med tradisjoner. – Fiskekaken er den eneste maten jeg vet om som er en norsk oppfinnelse. Norske kvinner har laget fiskekaker siden jernalderen, og våre produkter er basert på disse gamle oppskriftene. Det er vi stolte av. – Hvordan skal dere fortsette den positive utviklingen? – Vi er så vidt begynt! Det er mye ugjort. Folk vil spise mer sjømat og da er det bruk for oss. – Er dere fremdeles underdog i bransjen? – Absolutt, de fleste matvarene vi spiser i Norge, produseres og selges av langt større aktører enn oss. Vi er en utfordrer og det gir god motivasjon. Vi er «lett på foten», har flat organisasjonsstruktur og tar raske beslutninger.
Stolthet og identitet Og etter 30 år i bedriften kan Sigvald Rist fremdeles glede seg over de små ting; som å treffe en lofoting som fant «Lofoten» i butikken da han var på ferie i Moss. – I all beskjedenhet tror jeg «Lofoten» er med på å skape stolthet og identitet. – Hva tenker du om samfunnsrollen dere kan spille? – Private arbeidsplasser er hjørnesteinen i et lokalsamfunn. Arbeid betyr unger i barnehagen og kunder i butikken. Det er skatt til kommunen og medlemmer i idrettslaget, folk på dugnad og et boligmarked som fungerer. Vi er en bedrift blant mange, som på denne måten bidrar til lokalsamfunnet.
Sjømat Norge har tro på at ny teknologi vil bidra til løse å utfordringen med lus. Illustrasjon: Olav Rune Godø / Glunn Goric / Havforskningsinstituttet.
På denne siden har vi samlet en del interessante saker om utfordringer og løsninger i sfæren rundt fiskeoppdrettere i nord.
Av: Bjørn Tore Bjørsvik
«Høye havtemperaturer gir lakseluseksplosjon i Nord-Norge.»
Dette meldte Havforskningsinstituttet (HI) i høst. Den uvanlig varme sommeren i nord har ført til nye utfordringer for oppdrettsfolket. Ifølge HI så man fra slutten av juli at lusetallene steg bratt i Nord-Norge, av HI definert som en epidemi med ekstremt høye lusetall, langt over hva de har sett tidligere.
Tallene til HI viser at temperaturene i havet var flere steder i nord rundt 4–5 grader over normalen. Varmere vann kan både skade fisken direkte og påvirke sykdomsbildet i merdene – i tillegg gir varmere vann oppblomstring av lakselus, hvilket rammet Nord-Norge. Temperaturer på 15–16 grader er optimale forhold for lakselus.
Lengre sør opplever man ofte denne type temperaturer og oppblomstring av lakselus, men dette kom brått på i nord, og næringen måtte håndtere lusa med behandling og ved å slakte laks for å ta ned antall fisk i området.
HI og Sjømat Norge er uenige i om å ta ned antall fisk i merdene vil hjelpe mot luseoppblomstring i varmere vann. Sistnevnte mener ny teknologi i havbruket vil bidra til å løse utfordringen med lus; f.eks. nedsenkbare, delvis lukkede og lukkede anlegg.
Kan genredigering forbedre lakselusresistens? Det antyder en studie utført av Roslin Institute, melder Nofima. Ifølge studien kan nøkkelen til å forbedre oppdrettslaksens motstand mot lakselus ligge hos en fjern fetter, stillehavslaksen Coho. Atlantisk laks (Salmo Salar) og Coho-laks skilte seg fra en felles stamfar for rundt 30 millioner år siden.
Forskerne har studert hvordan Coho-laksen bekjemper parasittene, og slik skaffet seg innsikt som potensielt kan brukes i genetiske verktøy som avl og genredigering. Det kan igjen bidra til å øke atlantisk laks sin motstand mot lakselus. Så hva er det Coho kan som Salmo Salar ikke kan?
Lakselusa lever av fiskens hud og finner, og forårsaker åpne sår som kan føre til infeksjon. Ulike behandlinger er utviklet for å takle lusepåslag i atlantisk lakseoppdrett, men disse er ofte kostbare og ineffektive, kan skade miljøet og påvirke dyrevelferden negativt. Nofima anslår at forebygging og behandling mot lakselus koster næringen i Norge rundt 7 milliarder kroner årlig.
Mens atlantisk laks er svært utsatt for lakselus, har Coho-laks en medfødt motstand mot dem. Når en lakselus fester seg til en Coho-laks, utløser det lokal hevelse utløst av et lag med hudceller, kjent som keratinocytter. Keratinocytter i bunnlaget styrer utvidelsen og bevegelsen av celler i mellom- og topplaget, som til slutt kan innkapsle og drive ut parasittene hos Coho-laksen. Som et genetisk skjold, altså. Det er imidlertid minimal hevelse hos atlantisk laks, og det ytterste laget av huden brytes raskt ned.
Ved å bruke genredigering kan det være mulig å forbedre lakselusresistens hos atlantisk laks. Det gjøres ved å forandre gener som ligger til grunn for den atlantiske laksens mottakelighet, og Coho-laksens resistens, mot parasittene.
Forskerne mener de gjennom studien ble i stand til å identifisere hvilke typer celler som er ansvarlige for hudhevelsesresponsen som brukes av Coho-laks for å motstå lakselus, og at denne innsikten baner vei for utvikling av nye metoder for å motvirke denne parasitten, som er ødeleggende i fiskeoppdrett.
Studien, som er publisert i tidsskriftet BMC Biology, er finansiert av FHF (Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering) og BBSRC (Biotechnology and Biological Sciences Reserach Council).
Avlusning, gjellesykdom og vintersår Hele 37,7 millioner laks og 2,4 millioner regnbueørret over 3 gram døde fra settefiskproduksjon på land i 2023, viste Fiskehelserapporten 2023 fra Veterinærinstituttet.
I tillegg døde 62,8 millioner laks (16,7 prosent) og 2,5 millioner regnbueørret (14 prosent) i sjøfasen av produksjonen. For laks i sjøfasen er dødelighetstallene i 2023, både i antall og prosentvis, de høyeste registrert så langt, melder Veterinærinstituttet.
Rapporten viser at det var de samme tre helseproblemene som utmerket seg i 2023 som året før: Skader ved avlusningsoperasjoner, kompleks gjellesykdom og vintersår. I tillegg hadde skader forårsaket av maneter meldt seg på i rankingen over de ti viktigste helseutfordringene.
Av alvorlige, smittsomme sykdommer har det i 2023 vært en bekymringsfull økning i påvisninger av bakteriell nyresyke (BKD) og fire tilfeller med pankreassykdom (PD) nord for endemisk PD-sone.
Dataene i Fiskehelserapporten er hovedsakelig hentet fra: Offisielle registre (Fiskeridirektoratet og Mattilsynet), Veterinærinstituttet og private laboratorier, samt en spørreundersøkelse blant fiskehelsepersonell og inspektører og rådgivere i Mattilsynet.
Under en av krisene i fiskeriene med svært lave kvoter bestemte Ola Holmøy seg for å prøve å få kvoter i russiske farvann i nord. Her var Holmøy-gruppen pionerer. Ingen andre hadde prøvd dette før dem. Holmøy fikk fiskekvoter uten å måtte betale for dem. Dette reddet Holmøy-gruppen fra en av de alvorligste krisene som har vært i fiskerinæringen. Foto: Holmøy Maritime
Det finnes en historie bakom hvordan de store formuene som har bygget seg opp i fiske- og oppdrettsindustrien er blitt til. En av disse gjelder Holmøy-gruppen der Ola Helge Holmøy og hans barn har bygd opp milliardverdier – fisk på fisk.
Av Knut Ørjasæter
Det hele begynte forsiktig på slutten av 1960-tallet. En ung kar med pågangsmot og røtter fra Vestlandet lot det stå til. Det var fisker han ville bli. Slik ble det.
Den første fisken
Sammen med 3 andre gikk han i 1973 til innkjøp av det som den gangen ble regnet som et ganske stort fiskefartøy, ferskfisktråleren Prestfjord. Hvitfisk var det de skulle satse på. Og Sortland var der virksomheten skulle ha sin base. De var 13 ansatte fra starten, der alle, også eierne, var med ute på jobb på sjøen. Prestfjord-navnet har de beholdt på deler av den opprinnelige virksomheten den dag i dag.
I fjor kunne det som er blitt en av Nord-Norges største fiskerikonsern feire 50 år. I dag er det en milliardbedrift med nærmere 3 milliarder kroner i samlet omsetning med nær 300 ansatte som holder hjulene i gang. De er også viktige bidragsytere som viser betydningen av sterke virksomheter med lokal forankring for å skape levende, bærekraftige lokalsamfunn. Sortland er fortsatt hjemmebasen. Selv feiret Ola Helge Holmøy 80-års jubileet i mars i år.
Holmøy-gruppen har også gått stegene fra fiske med en båt der alle arbeidet på sjøen til drift av 4 moderne trålere med 12 kvoteenheter for hvitfisk, reker, til å produsere laks, drift av fryseterminal og fiskeslakteri.
I starten var det knapt med penger og det var heller ikke lett å skaffe midler til å kjøpe fiskefartøy.
– Jeg måtte pantsette huset for å bygge min første båt, fortalte Ola Helge Holmøy, til Nord24 da han ga publikasjonen et av de få intervjuene som finnes med ham.
Den andre fisken
En av årsakene til den den tilbaketrukne og mediesky holdningen vi finner hos Holmøy finner vi i hendelser fra midten av 1980-tallet. Holmøy ville investere i fabrikktråler. Det skremte mange, spesielt andre fiskere som fryktet tomt hav – og så dette som trussel mot eget fiske og virksomhet.
– Fabrikktråler var et «fyord» i Nord-Norge, uttalte Ola Helge Holmøy til Nord24. – Alle hadde meninger. Det var litt ubehagelig og førte også til at vi holdt oss unna media. Det var en tung politisk sak som var helt oppe på statsminister Willochs bord. Jeg og familien kunne levd godt med en ferskfisktråler, men for firmaet og lokalsamfunnet har det ført oss inn i en ny divisjon. Vi begynte å jobbe over landegrensene. Vi begynte å tjene store penger. Nå fikk vi kontakter i alle verdenshjørner.
Den tredje fisken
Fiske er en svært syklisk virksomhet der både fangster og priser kan svinge svært mye fra ett år til et annet. Heldigvis er det gjerne slik at prisene går opp når fisket er dårlig og omvendt. Det utjevner svingningene noe for den som sitter på pengesekken og skal sørge for at virksomheten tjener penger og alt går rundt. Det har vært mange kriser opp gjennom de 50 årene det har tatt å bygge opp Holmøy-konsernet. Under en av krisene i fiskeriene med svært lave kvoter bestemte Holmøy-gründeren seg for å prøve å få kvoter i russiske farvann i nord. Her var de pionerer. Ingen andre hadde prøvd dette før dem. Holmøy fikk fiskekvoter uten å måtte betale for dem. Dette reddet Holmøy-gruppen fra en av de alvorligste krisene som har vært i fiskerinæringen.
Den fjerde fisken
Neste steg i utviklingen til det som er dagens Holmøy-konsern, var da de overtok et lakseselskap som skulle avvikles på 90-tallet. – Eidsfjord Sjøfarm AS. Overtagelsen var et genitrekk. Dermed var Holmøy med ett inne i oppdrett. Virksomheten har de utviklet og utvidet kraftig siden de overtok.
Siden er det blitt flere konsesjoner både i oppdrett og innen fiske av hvitfisk, reker, med videre. I dag er laks den største delen av konsernet. Oppdrettsselskapet Eidsfjord Sjøfarm AS har laksekonsesjoner fordelt på 6 kommuner lokalisert i Nordland og Troms.
I et forholdsvis nytt administrasjonsbygg tegnet av de anerkjente Snøhetta-arkitektene tilbyr Holmøy-konsernet en moderne servicehavn med frysetjenester, lagerhotell, kai og bunkers.
Fasiten per i dag, er at 80-årige Ola Helge Holmøy figurerer som nummer 26 på listen over de største skatteyterne i Nord-Norge i 2023, nr. 11 over de med største skattbar nettoformue. Av en skattbar inntekt på 4,6 millioner kroner betalte han 8,3 millioner kroner i skatt i 2023. Den skattbare formuen er på 614 millioner kroner. Også sønnen Knut Roald og datteren Heidi er blant de med størst skattbar formue i Nord-Norge med skattbar formue på henholdsvis 450 og 449 millioner kroner. Det er gjør dem til nr. 15 og 16 på listen over nordnorske rikinger. De betaler også mer i skatt enn deres
Det norske sykefraværet koster oss 70 milliarder kroner i året. Det kan ikke bare være næringslivet eller staten som skal bære byrden.
Selv de som normalt ikke er så opptatt av LO og NHO har fått med seg et par-tre ting denne høsten: 1. Det norske sykefraværet er rekordhøyt. 2. Det blir ingen IA-avtale. 3. LO vil ikke samarbeide mer med NHO.
Avtale om inkluderende arbeidsliv (IA) har vært en viktig del av grunnmuren i det norske trepartssamarbeidet, der arbeidstakere og arbeidsgivere, sammen med regjeringen, har blitt enige om hvordan man skal få flest mulig inn i arbeidslivet og få ned sykefraværet. Partene har siden 2001 forhandlet seg frem til fire slike avtaler. Disse avtalene har blitt løftet frem som en styrke for det norske samfunnet.
Styrken ligger i partenes gjensidige respekt, kompromissvilje og statens evne til å betale seg ut av alle vanskelige problemer. Men nå går den siste ut. Og den blir ikke erstattet med en ny avtale. Partene har forhandlet i hele høst, men lykkes ikke. NHO vil utrede sykelønnsordningen. LO vil frede den. Da det ikke lenger handlet om penger, men prinsipper – ble regjeringen spilt ut over sidelinjen.
Uavhengig av hva man måtte mene om det norske sykefraværet, så har ikke IA-avtalene vært en suksesshistorie. Mens partene har snakket pent om viktigheten av tett oppfølging av sykemeldte, arbeidsgivers ansvar og ansattes rettigheter, har de gode resultatene latt vente på seg. Sykefraværet i Norge bare øker, og er i 2024 det høyeste på 14 år. Det er uenighet blant fagfolk om hva det høye sykefraværet skyldes og hvilke tiltak som virker eller ikke. Norge har en særlig høy deltakelse i yrkeslivet. Det betyr også at mange med helseproblemer er i jobb, og dermed lettere blir sykemeldt. Andre hevder de særegne gode norske økonomiske ordningene gjør det for fristende å sykemelde seg. Norge har da også mer generøse ordninger enn andre land.
Sykefravær og uføretrygd er av de siste tabuer i norsk offentlighet. Ordet arbeidsmoral er fraværende i debatten. Det personlige ansvar er pulverisert av kollektive avtaler.
Selv Høyre lister seg på tå nå før stortingsvalget, og peker på staten og arbeidsgiverne når regningen på 70 milliarder skal betales. Kanskje er det ingen katastrofe at LO smeller med dørene? Skal et samarbeid mellom tre parter lykkes, må alle gi og ta – også de ansatte.
Det kan åpne døren for to nye uprøvde strategier: 1. Politikerne tar styringen. 2. Innføre en karensdag for å se om det kan bremse korttidsfraværet. Så dårlig som IA-avtalene har fungert hittil, er det ingenting å tape.
Administrerende direktør i Norges Råfisklag Svein Ove Haugland blir pensjonist 31.12.2025: Foto: Norges Råfisklag / Espen Solli
Administrerende direktør Svein Ove Haugland har informert styret og ansatte i organisasjonen om at han planlegger å bli pensjonist fra høsten 2025. Han har hatt ulike stillinger siden han begynte som IT-sjef i 1990; controller, direktør for strategi og samfunnskontakt samt assisterende direktør siden 2007.
Av: Benedicte Nielsen
Han vært administrerende direktør siden 2018.
«Vi har hatt et kontinuerlig fokus på å forbedre tjenestene våre både til fiskerne og fiskekjøperne. Vi har tatt store steg når det gjelder digitalisering, vi er godt rustet for å tiltrekke oss kompetente folk og jeg vil driste meg til å si at organisasjonen er i god forfatning», sier Haugland.
Styreleder Rolf Guttorm Kristoffersen takker Haugland for den gode jobben han har gjort for Råfisklaget og fiskerinæringa, og han ser fram til å videreføre det gode samarbeidet også i resten av ansettelsestiden.
Styret vil etter årsskiftet starte prosessen med å ansette ny leder.
Haugland blir pensjonist 31.12.2025.
Norges Råfisklag er landets største fiskesalgslag med en stor og viktig markedsplass for bærekraftig villfanget sjømat. Råfisklaget legger til rette for omsetning av fangstene og garanterer fiskerne oppgjør. Gjennom dokumentasjon og ressurskontroll sikres trygg mat og god forvaltning av havets ressurser. Samlet omsetningsverdi var på 17,8 milliarder kroner i 2023.
Akvafuture benytter fornybar energi fra ren vannkraft, og i sjøen har de pumpesystemer som sørger for friskt og lusefritt vann fra dypet. Foto: Akvafuture
BEDRIFTSPROFILEN: Akvafuture har drevet oppdrett i over ti år, og har utviklet sine lokaliteter og organisasjon for lukket produksjon. Selskapets mål har vært å bevise at man kan oppnå bedre økonomiske og biologiske resultater ved å holde laksen i lukkede merder i sjø.
Tekst: Thomas Myrholt, Akvafuture
I 2023 hadde selskapet en produksjonskostnad som er lavere enn snittet i åpne merder. Selskapet har fire-fem ganger høyere investeringskostnader enn åpne merder, men denne kostnaden dekkes inn ved at de ikke har kostnader til avlusning, samt langt lavere dødelighet enn åpne merder.
Selskapets inngang til næringen har vært gjennom særtillatelser, som har gitt dem den nødvendige produksjons-kapasiteten til å bevise potensialet i lukkede merder i Norge. Særtillatelser har vært den eneste «åpningen» i norsk havbruk. Denne åpningen ble foreslått fjernet av Havbruksutvalgets NoU med begrunnelse i at særtillatelser har vært vanskelige å følge opp. Akvafuture støtter mange av utvalgets forenklingstiltak, men mener at særtillatelser kan gjøres enklere å følge opp. Særtillatelser er avgjørende for å gi nye aktører muligheter og fremme utvikling i næringen.
Akvafuture har kontroll på sjøfasen for laksen sin, og har selv utviklet og produsert teknologien der laksen vokser opp. Foto: Akvafuture
Uheldig fordeling Departementet ber om innspill, men tilbyr lite innsikt i hva de tenker. Dog virker det som om man har fokus på noe som Akvafuture opplever å være et feiltrinn. Havbruksutvalget har satt fokus på en kompensasjonsordning dersom dagens aktører, som driver i åpne merder, går over til mer miljøvennlig produksjon.
Selskapet ser forslaget som en enorm overføring av verdier fra allmennheten til noen få forhåndsbestemte aktører, men også som en svært uheldig fordeling av den bærekraftige veksten til produksjons-områder som allerede er overbelastet. Situasjonen er prekær, og det kreves handlekraft. Lang ventetid på en stor politisk utredning hjelper ikke bio-massen i sjøen. Enkle justeringer av dagens ordninger er nok for nå. Dette vil la private aktører starte oppgradering av infrastrukturen i havet. Akvafuture mener forslaget nedenfor vil løse mange av dagens problemer og være enkelt å følge opp regulatorisk. Deres oppfatning er at ministeren kunne fått det implementert raskt, med begrenset risiko for Norge, samt gitt store inntekter til samfunnet.
Enkle justeringer Utgangspunktet til selskapet er forslaget til Miljøteknologiordningen som ble ferdig utredet vinteren 2022. I deres forslag forenkles Miljøteknologiordningen ved at finberegningen på slam fjernes. Det foreslåtte er ikke praktisk gjennomførbart, og dette vil uansett fanges i utslipps-tillatelse på lokalitet etter dagens regelverk. Da gjenstår det et enkelt krav i forslaget som enkelt kan følges innenfor dagens driftsrutiner på en lokalitet: 0-lus.
Havministeren bør legge til rette for 25 års særtillatelser med krav om 0-lus-drift.
Dette blir enkelt å følge opp ved at lus må telles ukentlig i dag og er en godt innarbeidet rutine, og allerede lovpålagt rapportering kan automatisk kvalifisere for vekst. Dette vil realisere mange lokaliteter med lusefri drift. Dagens ordning med grunnrente bør gi et sterkt insentiv til å foreta slike investeringer.Dette bør utgjøre 30-50 prosent av samlet tillatelsesvolum i Norge i løpet av noen få år. De første minimum 10 prosentene bør utstedes allerede i høst.
Volumet bør allokeres slik:
Utstedes som kompensasjon for nedtrekk i røde soner: • Aktørene får beholde produksjon ved å konvertere sine verste lokaliteter til null lus.
Til kvalifiserte aktører for etablering i grønne og gule produksjonsområder: • Mot vederlag, fastpris eventuelt auksjon. • For å kvalifisere: Ha lusefri produksjon.
Det er en skikkelig gulrot for alle å bli kvitt lusen! Da får man vokse.
• Aktører som har null lus rapportert siste år på sine lokaliteter. • eller Mattilsynets vurdering for lusefri drift, Unntaksvekst bokstav A.
• Siden volumet er lusefritt bør det kunne realiseres i grønne og gule soner uten å forverre biologien. Til forskjell fra en konverteringsordning ala «miljøfleks» som vil medføre kraftig vekst i de røde produksjonsområder som er over-belastet i dag.
Det bør stanses salg av åpne tillatelser etter trafikklyssystemet: • All vekst bør være lusefri
Haster med politiske vedtak I vinter var i perioder halvparten av laksen som ble slaktet i Norge av nedsatt kvalitet.
Dette er i hovedsak utvendige sår på fisken som i stor grad skyldes mekaniske avlusninger. Den nedklassede andelen er fire-femdoblet på kun fem år. Videre står vi nå til knærne i lus langs kysten etter en varm sommer og høst. I havet er det to-tre grader varmere enn historisk, og da går produksjon av lus og fisk fort!
Med ofte to-tre års saksbehandlingstid for endringer på en lokalitet haster det med politisk vedtak, fordi det kommer til å bli verre før det kan bli bedre. Akvafuture har bevist at lusefritt oppdrett med slamoppsamling er økonomisk konkurransedyktig. Med håpet om en storstilt konverteringsordning går insentivet i dag i retning av investerings-stopp for å få best mulig uttelling i en eventuell konvertering. Dette bør avslås umiddelbart fra politisk hold.
Særtillatelser med 0-lus kan være starten på den bærekraftige veksten som trengs til inntekt for fellesskapet og på tidsbegrenset basis.
Ordningen oppnår følgende: • Beholder aktivitet i røde soner, samtidig som det blir investert i den produksjonen som kan bidra i å løse de biologiske problemene. • Bærekraftig vekst i øvrige områder.
Høstens tildelingsrunde (10 prosent, 100kt) vil: • Sette i gang prosjektering av minimum 30 lusefrie lokaliteter langs kysten. • Gi milliardinntekter til Havbruksfondet i 2024 (kommune og fylke). • En bedre dynamikk i en konsesjons- belagt og konkurransebeskyttet industri, og mulighet for nye gründerbedrifter som utfordrer status quo i havbruk.
Sunn og god laks
MiljøLaks er vår unike laks. Den er produsert på en dokumentert bærekraftig og miljøvennlig måte.
Fiskevelferden til laksen blir godt ivaretatt og laksen får svømme i et godt vannmiljø gjennom hele sitt liv. Dette gir bedre muskulatur og meget god kvalitet på laksen.
Resultatet viser at vår laks er godt trimmet gjennom optimal strøm av vann i den lukkede merden.
Vannet hentes fra dypet, noe som gjør at laksen ikke blir utsatt for lakselus. Dette gir laksen et skinnende og godt utseende, i tillegg til en unik og god kjøttkvalitet og tekstur med optimal fordeling av fett og protein.
Unik produksjonsmetode Vi har kontroll på sjøfasen for vår laks, og har selv har utviklet og produsert teknologien der laksen vokser opp. Vi benytter fornybar energi fra ren vannkraft, og i sjøen har vi pumpesystemer som sørger for:
• Friskt og lusefritt vann fra dypet • Sirkulasjon inne merden som holder laksen sunn og aktiv • Sedimenterbart avfall samles og benyttes for tillaging av fornybare produkter • Teknologien gir sterkt redusert risiko for rømming av laks til omgivelsene • Minimal håndtering av fisken skaper god vekst, trivsel og fiskevelferd • Vi mener dette er den mest miljømessige bærekraftige sjøbaserte lakseproduksjonen i verden så langt
Bærekraftig Vi har fokus på miljømessig bærekraft gjennom hele produksjonssyklusen.
Det benyttes kun fornybar energi til produksjonen av laksen. Systemet har dobbel sikring, og sørger for sterkt redusert sannsynlighet for rømming. Laksen produseres uten at den blir påført lakselus og sedimenterbart avfall blir brukt i nye, grønne verdikjeder. Vi mener derfor at dette er den mest miljømessige bærekraftige produksjonen av laks i sjøen i verden så langt.
Gjenbruk av avfall Det er god kontroll på vannparameterene i de lukkede merdene, og sedimenterbare stoffer blir tatt hånd om i produksjonen.
Fôr-rester og naturlige ekskrementer fra laksen samles opp og blir gjenbrukt til produksjon av biogass, gjødsel eller andre fornybare produkter. Slik baner vi vei for en sirkulær matøkonomi der gjenbruk og bærekraft er i fokus.
Selskapsstruktur Akvafuture AS har hovedkontor i Brønnøysund.
AkvaFuture AS driver oppdrett av bærekraftig og miljøvennlig laks på tre lokaliteter i Vevelstad og Brønnøy kommune. Selskapet prosjekterer, produserer og servicerer våre egne, patenterte og lukkede merder og fasiliteter.
