Furuflaten Industripark AS (FIPAS) ble etablert i september 2022 og er resultatet av et samarbeid mellom fire lokale industribedrifter. Foto: Privat

Furuflaten Industriområde AS viderefører en sterk lokal industrihistorie.

Av Edd Meby

– Gjennom dette selskapet ønsker vi å være pådriver for at Lyngen-regionen tar en ledende rolle innen grønn teknologiutvikling, automatisering og rekruttering til industribransjen, sier fungerende daglig leder i Furuflaten Industripark AS, Lasse Hausner.

Sterkere sammen
Furuflaten Industripark AS (FIPAS) ble etablert i september 2022 og er resultatet av et samarbeid mellom fire lokale industribedrifter; Arctic Plast AS, Cinderella Eco Production AS, Furstål AS og Haplast AS. Disse fire var allerede naboer i det samme området, men valgte å danne FIPAS, og dermed formalisere samarbeidet for ytterligere å utvikle industrien i Furuflaten.
– Vi tror på filosofien om at sammen er vi sterkere, sier Hausner.

Gode synergier
Han understreker at Furuflaten Industripark ennå er i oppstartfasen, men at samarbeidet så langt fungerer meget godt.
– Vi ser gode synergier allerede, og ser at et felles selskap forbedrer relasjoner som allerede i utgangspunktet var gode. Dette er noe vi kan spinne videre på.
Samarbeidet omfatter alt fra praktiske ordninger for logistikk og renovasjonshåndtering, til kurs og andre fellestjenester. De fire eierbedriftene utgjør styret i FIPAS, som i april fikk ny styreleder i Svein Eriksen.

Coboter
Men de største gevinstene i dette samarbeidet ligger nok i fremtiden. FIPAS har nemlig inngått et samarbeid med Campus Nord-Troms, UiT Norges arktiske universitet i Narvik og Halti Næringshage AS om et prosjekt om framtidens bærekraftige produksjonsløsninger for industrien. Målet er å heve kompetansen til bedrifter i Nord-Troms om «coboter» og utvikle en metodikk hvordan disse kan implementeres i den daglige produksjonen. Noen av bedriftene i FIPAS har allerede denne type teknologi i sin drift, spesielt Arctic Plast AS, som har drevet med dette en tid.

Kompetansesenter
Bedriftene i FIPAS ser et behov for å heve kompetansen og kapasitet innen robotassistert og automatisert produksjon for bedrifter både i industriparken og i resten av Nord-Troms, for å sikre konkurransedyktighet og bærekraft.
– Vi avsluttet dette prosjektet i mars 2024, og har rapport til Troms fylkeskommune. Nå har vi søkt om midler til å etablere et kompetansesenter for cobot-teknologi og automatisering her på Furuflaten Industripark, forteller Lasse Hausner.

Vekstambisjoner
Det ligger i ambisjonene at FIPAS skal vokse, og det jobbes sammen med kommunen for å få mer areal.
– Vi registrerer at det er stor interesse for FIPAS og det vi holder på med, og vi ønsker flere aktører etablerer seg i industriparken.
– Hvordan ser du for deg at FIPAS er om fem år?
– Da har vi utviklet oss til å bli en sentral industripark, vi er i eget bygg, har utviklet et kompetansesenter og har skaffet oss samarbeidspartnere utenfor Furuflaten.

———————————————————————————————————-

Bedriftene i FIPAS

Arctic Plast AS: Produsent av armert plast/composites som har spesialisert seg på bruk av RTM-Teknologi. Produksjonen består i hovedsak av toalettskål til Cinderella forbrenningstoalett. 19 ansatte og startet i 2006.

Cinderella Eco Production: Produserer Cinderella forbrenningstoaletter til bobil- og caravan, fritids- og helårsboliger. Produktene brukes også i oppdrettsnæringen, jernbaneselskap, gruveindustri og beredskapsorganisasjoner.

Furstål AS: Mekanisk verksted som tilbyr skreddersydde stålprodukter innen områdesikring, trapper/rekkverk, sveis, platebehandling og overflatebehandling.

Haplast AS: Leverer produkter basert på PE-plastgranulat, primært til bruk innenfor vann/avløp, renseanlegg, havbruk, vei/bane og ventilasjon.

– Planene i Kiruna setter omfanget av elektrifiseringen av Melkøya i perspektiv, fortsetter Dalberg. – Det som er i ferd med å skje i Kiruna, vil dessuten påvirke hele kraftsystemet i Nord-Norge. Vi er sterkere knyttet opp til det svenske kraftsystemet enn resten av Norge, og uten et betydelig lokalt kraftoverskudd i Troms og Finnmark vil dette kunne utfordre kraftprisene betydelig. Foto: Ingun A. Mæhlum

Det er en kraftig økning i etterspørselen etter kraft. Frem mot 2030 er det ventet at kraftoverskuddet som finnes i Nord-Norge blir spist opp og at det blir et kraftunderskudd.

Av Knut Ørjasæter

I en rapport THEMA Consulting Group sist vinter utarbeidet i forbindelse med Kraftløftet for Nord-Norge heter det:
Statnett og nettselskapene opplever en enorm økning i etterspørsel etter nytt kraftforbruk. I Nordland tilsvarer etterspørselen en økning på 228 prosent av dagens leverte effekt. I Troms og Finnmark er det en økning på 139 prosent av dagens leverte effekt. Dette tilsvarer en økning i årlig forbruk på 27-38 TWh.
Nordland har i dag et kraftoverskudd på vel 8 TWh, mens Troms og Finnmark har et lite kraftoverskudd på 0,6 TWh, men det er overskudd på sommeren når forbruket er lite og et underskudd om vinteren når forbruket er stort. Finnmark må derfor importere kraft gjennom vinteren for å dekke eget kraftbehov.
Sett under ett er det ved normalår forventet en samlet årsproduksjon i Nord-Norge på 27 TWh. Meldt inn behov til Statnett vil mer enn doble dette. Det er store begrensinger i overføringsnettet som også begrenser utvikling av ny kraftproduksjon.
Statkraft er største kraftleverandøren som produserer vel halvparten av den nordnorske kraften. Deretter er det Salten Kraftsamband som produserer over 2 TWh og Troms Kraft, Helgelandskraft og Nordkraft som har en egenproduksjon på i overkant av 1 TWh hver. I landsdelen er vel 80 prosent vannkraft, nær 15 prosent vindkraft, og 5 prosent varmekraft. Kraftforbruket er på nærmere 20 TWh.

Eksplosiv økning i etterspørselen etter kraft
Etterspørselen etter mer kraft øker eksplosivt i Nord-Norge. Lave priser har lokket. Statnett har fått meldt inn ønsker om nytt forbruk i Nordland tilsvarende 5.633 MW, noe som tilsvarer en økning på 228 prosent av det nettet i dag maksimalt kan belastes. Kun 1.157 MW av dette er reservert. Resterende 4.476 MW er det ikke er plass til.
Etterspørsel etter mer kraft kommer i hovedsak fra hydrogenprosjekter og elektrifisering av industrien. Disse to kategoriene krever hver for seg mer enn dagens kapasitet i nettet. Transport, oppdrett, datasenter, alminnelig forsyning, petroleum og batteriproduksjon er andre næringer som vil ha mer kraft.
Ser en på Troms og Finnmark har Statnett fått innmeldt 1.282 MW i forespurt kapasitet, tilsvarende en økning på 139 prosent av det nettet i dag maksimalt kan belastes. Kun 644 MW av dette er reservert. Resterende 638 MW er det ikke plass til. Som for Nordland kommer det meste av etterspørselen fra hydrogenprosjekter, petroleum og industri. Disse sektorene alene vil ha mer kraft enn dagens forbruk i Troms og Finnmark. Øvrig etterspørsel kommer fra oppdrett, transport, datasenter og annet uspesifisert forbruk hos nettselskapene. Elektrifisering av LNG anlegget på Melkøya vil alene øke kraftforbruket i Finnmark med mellom 3,5 og 4 TWh.
Flaksehalsene ligger både i overføringsnettet og i produksjonskapasitet.
Vi har snakket med Erling Dalberg som er konserndirektør for marked og teknologi i Troms Kraft. Han har hatt rollen som leder for utvikling av ny vindkraft i konsernet de siste årene. Etter nesten 20 år i ledelsen av Troms Kraft har han skaffet seg inngående kjennskap til kraftdebatten generelt og debatten om vindkraft spesielt.

– Kan en nå målene i kraftløftet fra regjeringen?
– Jeg tror det blir vanskelig. Det er en rekke forutsetninger som må på plass, sier Dalberg. – Disse forutsetningene er ikke på plass og de vil ta tid å løse.

– Hvilke forutsetninger må på plass?
– Det må være rette insentiver til å investere i ny kraftproduksjon. I stedet for å stimulere til økt kraftproduksjon har en fått nye skatter med blant annet grunnrenteskatt på vindkraft som svekker inntjeningen. Havvind er fortsatt veldig kostbart. Selv om det er mange vindkraftprosjekter som er på tegnebrettet, er jeg tvilende til at mange blir realisert når endelig investeringsbeslutning skal tas. Videre, dersom en skal oppgradere eksisterende vannkraftverk, kan en få ut mellom fem og syv prosent mer kraft, kanskje noe mer om en i tillegg kan øke vanntilførsel til eksisterende magasiner og muligens også noe mer økt magasinkapasitet. Dette er imidlertid svært kostbart og ofte ikke lønnsomt. Det må på plass insentiver som gjør det lønnsomt å investere, og som ikke straffer kraftselskapene for å ta den risikoen. I tillegg er det store utfordringer med vern og rettigheter både for vindkraft og utbygging av vannkraft som må tas på alvor og finnes løsninger på som er bærekraftig for både natur, miljø og berørte parter. En annen forutsetning som må på plass er endringer i kraftsystemet i Nord-Norge. Det er en prosess som tar tid.

– Hvor trykker skoen i det nordnorske kraftsystemet?
– Slik markedsdesignet for prisområde NO4 er i dag, dekker det hele Nord-Norge. Sammenliknet med resten av Norge og Europa har vi som sogner til NO4 hatt veldig lave og hyggelige strømpriser de siste årene. Dette skyldes i hovedsak et stort kraftoverskudd i Nord-Sverige på vel 20 TWh, i tillegg til kraftoverskuddet i sørlige Nordland. Det er imidlertid ikke kraftoverskudd i Troms og Finnmark. Dette området får med dagens kraftsystem de samme prisene som områder der kraftoverskuddet per i dag er betydelig. Dette gir et feil signal til forbrukere, slik som datasenterindustrien som gjerne vil etablere seg her da det er billig kraft. I tillegg gir dette feil signal til kraftprodusenter, som gjennom prissignalet får beskjed om at det er overskudd på kraft. Dersom NO4 deles i to, vil det bidra til at kraftforbrukere og kraftprodusentene får riktigere prissignaler, basert på faktisk kraftsituasjon i Troms og Finnmark. Riktig prissignal har betydning for hvilke næringer som er interessert i å investere i ny virksomhet i et område, og en konsekvens vil kunne være at færre ønsker å etablere virksomhet i Troms og Finnmark, men problemet er at det uansett ikke er kraft nok i systemet i dag til slike etableringer. Muligens vil vi kunne se at en del av de som i dag har fått reservert kapasitet i nettet, faktisk ikke blir å benytte denne. Dette vil kunne medføre at kraft blir omfordelt til eksisterende virksomheter som ønsker omstilling og vekst. Vi må på kort sikt forvente høyere kostnader for kraft, fram til vi får utviklet mer kraftproduksjon. For husholdninger vil økte kostnader kunne skjermes ved regjeringens eksisterende støtteordning, mens for næringslivet finnes det i dag ikke slike ordninger.
– Troms Kraft betaler årlig ca. 40 millioner kroner i nett-tariff for uttak og innmating av kraft i nettet, selv om vi i realiteten har kraftunderskudd i området. Årsaken til dette er at Statnett benytter en modell for beregning av den marginale kostnaden ved økt uttak og innmating av kraft i nettet, uten å hensynta fysikken og flaskehalsene i nettet. Hadde kraftproduksjonen til Troms Kraft foregått på Østlandet, som også har underskudd – ville vi i stedet fått utbetalt ca. 20 millioner kroner årlig.
– Dette viser at både markedsdesignet for NO4 og forordningen for nett-tariff for innmating av kraft skaper et overordnet problem i kraftsystemet, som gir feile signaler til både forbrukerne og kraftprodusenter. Dette medfører at næringslivet ikke får utviklet og omstilt seg slik mange ønsker og vil på sikt kunne skape store utfordringer.

Et alternativt perspektiv
Dalberg trekker frem det som skjer i Nord-Sverige og ved LKABs gruvedrift i Kiruna. Anlegget på Melkøya vil kreve mellom 3,5 og 4 TWh. LKAB har planer om at hele gruvedriften i Kiruna skal være elektrifisert. Dette vil kreve 70 TWh årlig. Allerede i 2030 vil de bruke 20 TWh. Strømbehovet til gruvedriften i Kiruna vil altså kreve nær 20 ganger mer enn Melkøya-anlegget.
Utviklingsplanene i Nord-Sverige består av mer enn bare elektrifisering av gruvedriften. Totalt skal det investeres 1.000 milliarder kroner, inkludert annen industri som skal utvikles, og folketallet i Norrbotten og Västerbotten er ventet å øke med hele 100.000 innbyggere – noe som selvsagt også kommer til å påvirke behovet for kraft.
– Planene i Kiruna setter omfanget av elektrifiseringen av Melkøya i perspektiv, fortsetter Dalberg. – Det som er i ferd med å skje i Kiruna, vil dessuten påvirke hele kraftsystemet i Nord-Norge. Vi er sterkere knyttet opp til det svenske kraftsystemet enn resten av Norge, og uten et betydelig lokalt kraftoverskudd i Troms og Finnmark vil dette kunne utfordre kraftprisene betydelig. Men enda viktigere er det at Kiruna-planene illustrerer hvor mye fornybar energi som kreves når verden skal endre seg fra fossil- til utslippsfri energi. Planene til LKAB forteller også at internasjonale industriaktører er veldig godt i gang med den grønne omstillingen. Innen 2045 er målet at LKAB skal ha elektrifisert hele gruvedriften i Kiruna. Deler av denne omstillingen skal være gjennomført innen 2030, samme år som Norge har forpliktet seg til å kutte 55 prosent av klimagassutslippene sammenliknet med 1990-nivå. Det er kort tid til 2030, og bare utprøvd teknologi kan ta oss til dette skiftet, selv om andre energikilder også kan bli viktig på lengre sikt.

Halvannet år inn i det nye skatteregimet har lakse- og ørretprodusentene fortsatt eksportresultater i toppklasse. Foto: Cermaq

Til tross for oppdrettsbransjens bekymringer rundt den nye «lakseskatten» vokser antallet produksjonstillatelser.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Etter år med utredning og høringer vedtok Stortinget 31. mai i fjor å innføre den såkalte lakseskatten, en grunnrentebeskatning på 32,1 % (25 % effektivt) på oppdrett av laks, ørret og sjøørret. Gjennom hele saksforløpet har representanter både fra næringen og fra oppdrettskommuner advart mot de mange negative effektene en slik beskatning vil kunne føre til for bransjen og for lokalsamfunnene hvor oppdrettsnæringens fasiliteter ligger. Spekteret av spådde effekter strakk seg fra regnskapsmessige utfordringer til kommunedød.
Grunnrentebeskatningen ble innført med effekt fra og med januar 2023, så det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan dette faktisk vil bli. Uansett har de negative spådommene ikke skremt vekk de som ønsker å drive med oppdrett av de tre nevnte fiskeslagene, viser tall fra Fiskeridirektoratet.

Økning på 12,4 %
Diskusjonen rundt grunnrentebeskatning startet for alvor i 2018, da Solberg-regjeringen nedsatte et utvalg «som skulle vurdere hvordan skattesystemet for havbruk bør utformes for å bidra til at fellesskapet får en andel av grunnrenten.» Havbruksskatteutvalget leverte sin rapport til finansminister Siv Jensen i november året etter.

Da Erna og Siv trillet ballen i gang var det 1437 produksjonstillatelser for laks, ørret og sjøørret på landsbasis. I dag er tallet 1615, en økning på 178 tillatelser eller 12,4 %, dette i perioden hvor diskusjonen har gått og de potensielle negative sidene har blitt grundig belyst. Faktisk er de 65 siste tildelt etter januar 2022. Støre-regjeringens forslag ble lagt fram i september samme år.

I Nord-Norge antyder veksten i antall tillatelser at man var enda mindre lettskremt enn i landet forøvrig: I Nordland var det 257 tillatelser ute da Erna startet utredningen, mens det i dag er 314. Dette betyr en økning på 57 tillatelser, eller 22,2 %! I Troms har man økt antallet tillatelser med 22, fra 131 til 153, og dermed 16,8 % opp. Finnmark har fått 16 nye tillatelser i perioden og økt 16,8 %; fra til 110 til 126.

Rekordnivåer på omsetning
Høy omsetning og gode priser i bransjen er sannsynlige årsaker til at antallet produksjonstillatelser øker selv om bransjens representanter spår tøffe tider på grunn av grunnrenteskatten. Og halvannet år inn i det nye skatteregimet har lakse- og ørretprodusentene fortsatt eksportresultater i toppklasse.
I 2023 eksporterte Norge 1,23 millioner tonn laks, viser tall fra Norsk Sjømatråd. Til tross for at dette var en volumnedgang på 2 % fra året før, kunne man notere seg for en 16 % økning i eksportverdi, mye på grunn av en 18 % økning i kilopris. Og de gode tidene har fortsatt inn i 2024, og så langt har man eksportert 408 000 tonn laks til en verdi av 47,6 milliarder kroner, 4 % ned i volum, men verdimessig helt på nivå med fjoråret per dato grunnet en 4 % prisøkning.
Ørreteksportørene kunne notere seg for 56 800 tonn i 2023, en 4 % volumøkning fra 2022. Inkludert en prisøkning på 6 %, ga dette en eksportverdi på 5,49 milliarder kroner som er 10 % mer enn året før. Hittil i år har man eksportert 50 % (!) mer enn på samme tid i 2023; drøye 23 600 tonn. Dette sikrer en omsetning på 2,42 tonn, som er 36 % mer enn på samme tid i fjor.
Totalt har Norge eksportert sjømat for totalt 65,3 milliarder kroner de fem første månedene av året, når også villfanget fisk, krepsdyr og bløtdyr var inkludert, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Til sammenligning har vi i samme tidsrom eksportert råolje for 236,5 milliarder kroner og naturgass for 199,4 milliarder, så man skjønner at volumet på sjømateksporten, som er vår tredje største eksportartikkel, er betydelig.

«Exit»-serien fikk fram hvordan vindkraft i Norge har vært en gullgruve for spekulanter. Nå får vi se om grunnrentebeskatning hjelper. (Foto: Freemantle/NRK)

Fra og med første januar 2024 innførte Norge såkalt grunnrenteskatt på vindkraft. Men hva er egentlig grunnrente, og hvordan skattlegger man det?

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Vi starter med begynnelsen: Grunnrenteskatt er kort fortalt en skatt på inntekter fra bruk av det norske folks felleseide naturressurser, som er en pen måte å si «ressurser som tilhører staten.»

Staten gir selskapene konsesjon (tillatelse) til å utnytte en begrenset ressurs som vannet i et vassdrag, vindforholdene på et fjell, det rene vannet og strømforholdene i en fjord, eller havbunnen hvorfra olje og gass hentes opp. Fordi ressursen er begrenset, har den høyere verdi enn for selskapet enn det som følger av produksjonskostnad, og den ekstra inntekten de får fordi de har konsesjon (tillatelse) til å bruke ressursen, kalles grunnrente.

Det er altså tilgangen på ressursen – konsesjonen – som gir den ekstra inntekten man betaler grunnrentskatt av, ikke selve arbeidet, innovasjon eller at man tar en finansiell risiko. Konsesjonene er ettertraktede ettersom investeringer i virksomheter på disse områdene historisk sett har vært mye mer lønnsomme enn andre næringer. Denne økte lønnsomheten basert på våre felles ressurser, altså grunnrenten, brukes ofte som argument for grunnrenteskatt.

Hvilke næringer betaler grunnrenteskatt?
I Norge har vi lang tradisjon for grunnrentebeskatning, blant annet har inntekt fra oljeutvinning og vannkraft vært belagt med grunnrenteskatt i mange år:
Inntekt fra utvinning av olje og gass på norsk sokkel beskattes med totalt 78 prosent. Denne satsen inkluderer vanlig selskapsskatt og en særskatt på petroleumsinntektene, i praksis en grunnrenteskatt. Statens inntekter fra petroleumsvirksomhet kommer fra denne skatten, samt eierskap i oljeselskaper som Equinor.

Vannkraftselskapenes inntekter beskattes med 45 prosent (i 2024). Dette kommer i tillegg til selskapsskatt på 22 prosent.

I fjor ble grunnrentebeskatning innført også innenfor havbruk, med en effektiv grunnrentesats på 25 prosent i tillegg til selskapsskatten på 22 prosent. Grunnrenteskatten gjelder på sjødelen av oppdrettsprosessen, perioden hvor laksen og ørreten vokser til salgsvekt, men ikke på slakting, foredling, transport, etc. Fordi det også er satt et bunnfradrag på 70 millioner kroner, er det bare de største selskapene som må betale grunnrenteskatten.

Ble «Exit» exit for skattefritak?
Fra og med i år er det altså grunnrentebeskatning på landbasert vindkraft med en effektiv sats på 25 prosent på anlegg over 1 MW. I tillegg til grunnrente beskattes vindkraftselskapene også med vanlig inntektsskatt på 22 prosent, men dette har vist seg å være en svært usikker inntektskilde for Staten.

Vindkraftselskapene har siden 2015 hatt svært gunstige avskrivningsregler som har gjort at mange av dem i praksis ikke har betalt skatt. Naturlig nok har de jobbet i mot den nye skatten, ofte gjennom lobbyistorganisasjonen Fornybar Norge. Virkemidlene har typisk vært å bestille rapporter innenfor gitte parametre som dermed viser at vindkraft egentlig ikke er så veldig lønnsomt, for så å hevde at vi må «sikre fornuftige, oversiktlige og forutsigbare rammevilkår for industrien.» Hvis ikke vil utenlandske investorer miste interessen for Norge og dermed vil vi aldri i verden kunne finansiere det grønne skiftet.

Fornybar Norge innledet en slik kampanje i mars 2023, denne gangen med KPMG som rapportleverandør, da Norges mest sette TV-serie «Exit» rullet ut sesong 3. Morsomt nok var hovedtemaet for sesongen hvordan man kunne tjene seg rik på det grønne skiftet, og åpnet med en scene hvor tre av våre tvilsomme «helter» fikk forklart det: «Egersund vindpark, en av Norges største vindparker betaler ikke en krone i skatt. Det er utenlandske eiere som håver inn på norsk natur, » og «det er umulig å få rede på hvem som faktisk eier faenskapet.»

Plutselig var «Exits» tema hovedtemaet i både nyhetssendinger og Debatten, og faktasjekkerne kunne konstatere at påstandene var sanne! Derfra og inn til den endelige avstemmingen i Stortinget 19. desember, var det i praksis ikke lengre et spørsmål om det skulle innføres grunnrenteskatt; kun et spørsmål om størrelsen på skatten.

Arven fra oljebransjen
På norsk sokkel er det slik at når oljeselskapene bruker penger på å skyte leteseismikk og borer letebrønner, kan de trekke ifra hele leteutgiften på skatten. Om oljeleterne er et lite firma som ikke produserer noe på norsk sokkel og dermed ikke er i skatteposisjon, vil de få 78 prosent av letekostnadene refundert cash i neven (eller på konto). Det høres rart ut for alle som ikke driver med olje, men ordningen har vært lønnsom for den norske stat.

En lignende cashback-ordning er vedtatt for vindkraftbransjen: «Nye kraftanlegg som ikke er i skatteposisjon vil få utbetalt skatteverdien av den negative grunnrenteinntekten. Frem til utbetaling fremføres negativ grunnrenteinntekt med rente,» opplyser Energidepartementet.

De tar likevel forbehold om at endringen kan rammes av statsstøtteforbudet i EØS-avtalen og forutsetter derfor godkjenning fra ESA.

Hva med kommunene?
For kommunene som huser vindparkene vil selve grunnrenteskatten ikke ha noen betydning med mindre den kommer tilbake i form av overføringer fra staten.

Kommunens inntekter vil komme gjennom konsesjonsavgiften de deler med staten, gjennom konsesjonskraften de deler med fylkeskommunen og gjennom naturressursskatten de også deler med fylkeskommunen. Den eneste direkte skatteinntekten kommunen vil være alene om er eiendomsskatten.

«For nettanlegg skal verdsettelsen bygge på reglene i eiendomsskatteloven. Dette innebærer at nettanlegg skal verdsettes til objektiv omsetningsverdi, og at takseringen foretas av kommunene. Verdsettelsen baseres på bruk av såkalt substansverdi (gjenanskaffelsesverdi). Grunnen under linjene inngår i anlegget,» sier Energidepartementet. Så får vi se hvordan det går.

– Holdingselskap er et fordyrende ledd og du sparer ingen skatt, mener statsautorisert regnskapsfører, Freddy Mikkelsen. Foto: Privat

 

Statsautorisert regnskapsfører Freddy Mikkelsen mener mange kaster bort penger på å starte holdingselskap.

Av Edd Meby

– Det er et fordyrende ledd og du sparer ingen skatt, mener Freddy Mikkelsen, som eier og driver sitt eget regnskapsbyrå VSK regnskap AS og har kunder fra hele Norge.

Mor og datter
Et holdingsselskap er et selskap som eier aksjer eller andeler i andre selskap. Men i stedet for å selge varer eller tjenester selv, eier et holdingselskap andeler i andre selskap som gjør det. Hensikten med et holdingsselskap er altså primært å eie andre selskaper, normalt en konsernmodell der man har morselskap og datterselskap. Det er i dag 656.000 bedrifter i Norge, der 448.000 av dem har ingen ansatte. Norske holdingselskaper forvalter ifølge Statistisk sentralbyrå 52.6 milliarder kroner.

Hold dere unna
Mikkelsen mener mange bedriftsledere lar seg blende av en offensiv markedsføring av fordelene med holdingselskap.
– Når store og seriøse revisjonsfirmaer forteller om alle skattefordelene med holding, så er det fort gjort å gå i den fella, og jeg vet mange som i ettertid har angret stort. I det siste har jeg fått mange henvendelser fra kunder som vil starte holdingselskap og jeg sier; hold dere unna hvis formålet kun er å spare skatt. Det kan være fornuftig med holding i kompliserte selskapsstrukturer med ulike eiere og selskap. Noen av dem følger mine råd, andre ikke.

Vi kjenner kunden best
– Mange bedriftsledere undervurderer den erfaring og kunnskap regnskapsføreren sitter på. Vi har daglig kontakt med kunden og kjenner den bransjen kunden er i, i langt større grad enn et revisjonsfirma som normalt bare har kontakt med kunden én gang i året. Vårt fortrinn er at vi kjenner hverdagen til kundene og dermed kan gi dem bedre finansielle råd, sier Freddy Mikkelsen.

Sparer ikke skatt
Det er myten om skattesparing Freddy Mikkelsen først og fremst vil til livs.
– Holdingselskap er en skatteutsettelse, men gir ikke noe skattefritak. Uansett hvordan du organiserer selskapet eller selskapene dine, så må du til slutt ut med like mye i skatt. Den dagen du vil ta penger ut av et selskap, må du betale din skatt – uansett om du har organisert deg med et konsern og holdingselskap, eller ikke.

Dyrt og unødvendig
I tillegg peker regnskapsføreren på at det ikke er gratis – verken å opprette eller å drive – et holdingselskap.
– Har man i dag et aksjeselskap, og vil i konsernstruktur, så vil det normalt koste mellom 50-100.000. Selv om det ikke er særlig aktivitet i et holdingselskap, kan administrasjon, regnskap og revisjon fort komme opp i 20.000-30.000 kroner hvert år, og dette er penger mange kunne spart seg.
– Holdingselskap er dyrt og unødvendig?
– Ja, for de aller fleste er det slik.

Noen fordeler
Likevel ser han i noen tilfeller fordeler med konsernmodellen, spesielt i tilfeller der man har flere eiere og selskapene driver med flere typer virksomhet. Noen eiere vil investere og noen vil ta ut verdier.
– Har man flere eiere/holdingsselskap til et hovedselskap, så vil det være hensiktsmessig når eierne har ulike motiver for å ta utbytte, noen kan ønske penger til privat bruk, mens andre vil investere i næring. Det er også hensiktsmessig når en har flere døtre, og hvis en går med overskudd og en annen med underskudd, så kan de hjelpe hverandre med konsernbidrag.
– Men til syvende og sist…..?
– ……må alle betale samme skatt, holdingselskap eller ikke.

 

---

FAKTA

HOLDINGSELSKAP:

• Et holdingselskap er et selskap som eier aksjer eller andeler i andre selskaper. Holdingselskapet driver ingen egen form for drift eller virksomhet.
• Selskapet har funksjon som morselskap til et operativt datterselskap. Et holdingselskap har til tross for å være et aksjeselskap, en passiv og «stille eier»-rolle som en separat juridisk enhet.
• Holdingselskap kalles ofte for morselskap, det krever imidlertid at holdingselskapet eier 50% eller mer av aksjene i et annet aksjeselskap for å bære denne betegnelsen.
• Morselskaper fokuserer vanligvis ikke på egen virksomhet, men har kontrollerende innflytelse på datterselskapene. Tilsammen utgjør mor- og datterselskaper et konsern.

STÅR PÅ: Smilet og latteren er aldri langt unna, selv om redaktør Rita Karlsen i Rights.no arbeider med et krevende og alvorlig felt. – Vi har advart om følgene av en feilslått innvandringspolitikk i snart 25 år. Det er ingen trøst i at vi har fått rett, sier hun. Foto: Rights.no

For 25 år siden var Human Rights Service (HRS) og redaktør Rita Karlsen fra Stokmarknes nokså alene om å omtale innvandringens utfordringer. Nå drukner sakene fra Rights.no i den daglige nyhetsflommen.

Av – Jonas Ellingsen

– Ja, det er ras av nyheter nå. Den ene saken er verre enn den andre. Det er jo bra at mediene følger opp, men mye av dette er dessverre overfladisk nyhetsporno. Hendelser bare registreres på løpende bånd uten at man stiller spørsmål, formidler viktige tall eller prøver å analysere bakgrunnen for det som skjer, sier Rita Karlsen, daglig leder i HRS og ansvarlig redaktør for Rights.no.

Debatten løsner
Samtidig er hun glad for at den kneblede debatten rundt innvandring har løsnet. Til og med Erik Solheim har oppfordret sentrum-venstre til å utøve en realistisk innvandringspolitikk, dersom partiene ønsker å komme til makten de neste tiårene.
– Det tror jeg han har veldig rett i, det er bare å se den politiske utviklingen i Europa nå. Dessverre har det vært nesten umulig å kommentere forhold rundt innvandring uten at rasistkortet trekkes frem. Jeg vil derimot påstå at vi har svært lite rasisme i Norge, og at vi i hovedsak er et inkluderende folk med høy toleranse for andre kulturer. At unge og uredde politikere som Unge Høyre-leder Ola Svenneby og FpU-leder Simen Welle nå på saklig måte tar til orde for innstramming og en mer bærekraftig politikk på området, er et klart lyspunkt i disse tider, mener hun.

Look to Sweden
I noen år nå har vi bekymret oss over urovekkende TV-bilder fra Sverige, og samtidig tenkt at Norge med sine gode systemer for integrering ville styre klar av den utviklingen mediene har vist fra blant annet Stockholm og Gøteborg.
Men på kort tid har gjengkriminalitet av hittil ukjente dimensjoner også blitt et problem også i Norge, inkludert den nordlige landsdel.
I Nordlys kan vi lese om politiets bekymringer knyttet til koblinger mellom svenske kriminelle og miljøer i Tromsø. I midten av juni meldte Troms politidistrikt at svenske kriminelle nettverk utgjør den største kriminalitetstrusselen i Troms og Finnmark..
I VG nylig advarte den svenske statsministeren Ulf Kristersson Norge om å gjøre de samme tabbene som Sverige. Han innrømmer at den store innvandringen Sverige tillot fra 2015 har bidratt til økt kriminalitet, inkludert en sterk økning i dødelig vold. – Vi har vært naive og ansvarsløse – og har ikke lyktes med integreringen, sier han.

– Det er ingen tvil om at vi har utfordringer. Vi har advart om dette i 25 år, og nå er vi ved et punkt der ståa er åpenbar for de fleste. Spørsmålet er ikke lenger om vi har et problem, men heller hvordan vi berger stumpene, mener redaktør Rita Karlsen.
– Tross festtaler om integrering ser vi at det er minoriteter som ikke ønsker å bli integrert eller ta del i det norske samfunnet. De liker ikke våre verdier.
Og når vi spør oss selv hvilke verdier som ikke slår an, så møter vi oss selv i døra, siden vi har jobbet systematisk med å utslette vår egen kultur og identitet i et misforstått forsøk på å være gjestfrie og inkluderende. Det er virkelig en farse, legger hun til.

Fikk øynene opp
Rita Karlsen er født på Stokmarknes, og fullførte gymnaset på hjemstedet før veien gikk videre ut i verden. Den nordnorske dialekten har hun holdt på, og den levner liten tvil om at vuggen sto i Vesterålen. Karlsen er utdannet cand.paed. fra Universitetet i Oslo og har arbeidserfaring blant annet som forsker på NIFU og metoderådgiver i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjonsavdeling. På slutten av 90-tallet møtte hun journalist Hege Storhaug, som allerede i 1992 hadde sin første reportasje i Dagbladet om tvangsekteskap. Storhaug er i dag informasjonsansvarlig i HRS.

– Hege viste meg en parallell virkelighet i Norge med kulturell og religiøs undertrykkelse og mishandling av kvinner og barn som jeg i min villeste fantasi ikke kunne forestilt meg. Jeg var rystet. Jeg tilbød å bidra med min kunnskap om stat og organisering, og var overbevist om at dette problemområdet ville utløse politisk engasjement og statlig støtte, forteller Rita Karlsen.
Duoen jobbet idealistisk og uten lønn i to år, frem til HRS fikk fast plass på statsbudsjettet i 2002. Støtten varte frem til 2021, da voksende og sterk kritikk fra en rekke politiske partier nådde et punkt der støtten ble avviklet.
– I starten hadde vi støtte fra venstresiden og da særlig fra SV. Støtten ble mer og mer lunken etter hvert som vi pekte på innvandringspolitikken og islam spesielt, som årsak til problemene. Vi opplevde så at FrP gjorde våre saker til partiets politikk på området, noe som naturligvis medførte at venstresiden distanserte seg enda mer fra oss. Men det var Erna som tok fra oss støtten i 2021, slik at en påtroppende rødgrønn regjering ikke skulle få æren for det, sier Rita Karlsen, og spanderer en god latter.

Forskning og utredning
HRS sitt arbeid er sentrert rundt innhenting av dokumentasjon, informasjon og analyse for å sette søkelys på ulike sider av innvandrings- og integreringsfeltet. – Målet har vært at vårt arbeid skal bidra til å utløse mer forskning og utredning på dette feltet, noe vi har oppnådd en rekke ganger, forteller Karlsen. I 2015 stoppet imidlertid HRS utgivelsen av sine dyptpløyende publikasjoner. Et stadig travlere nyhetsbilde stilte større krav til nettavisen, løpende nyhetsformidling og oppdatering av sosiale medier.
– Under folkevandringskrisen i 2015 opplevde vi at norske politikere sto i kø for å overby hverandre i mottak av flyktninger, helt uten å se konsekvensene. Vi gikk nok inn i en slags politisk depresjon etter det, medgir redaktøren.

HRS er i dag finansiert av private bidrag, som ifølge redaktøren utgjør nærmere to millioner kroner pr år. – Det er like greit for oss. Vi har faktisk argumentert for at HRS burde tas av statsbudsjettet, forutsatt at det samme skjedde med de andre NGO’ene (Non-govermental organizations). Uavhengige og meningsbærende organisasjoner finansiert av staten? Det er jo meningsløst. Og vi skal liksom kritisere forholdene i Russland, sier Karlsen, fulgt opp av en ny, sprudlende latter over telefonlinja.
Hvor går veien videre for HRS?
– Vi har daglig telefoner fra folk som takker oss for jobben vi gjør. Vi klorer oss fast og står på så lenge noen vil ha oss, avslutter Karlsen.

KOSTNADSBOMBE: Nødvendige investeringer i vann og avløp vil føre til en kraftig økning i VA-gebyrene de neste årene. Illustrasjonsfoto: Narvik Vann

– Den kraftige økningen i vann- og avløpsavgiftene de neste fire årene blir en kostnadsbombe for husholdningene.

Av – Jonas Ellingsen

Det sier organisasjonen Huseierne, som slår fast at økonomien til norske husholdninger er under sterkt press på grunn av høye renter, høye strømpriser og økte kommunale avgifter. Ifølge Huseiernes oversikt over de 76 største kommunene i landet, vil 18 av kommunene ha VA-gebyrer på mellom 20.000 og 33.000 kroner i 2027. Gebyrene øker i gjennomsnitt med rundt 60 prosent fra 2023-2027.

Spleiselag
– De nye rensekravene kommer på toppen av økningene i de kommunale avgiftene som kommer frem i undersøkelsen vår. Det er for tidlig å si sikkert hvor dyrt dette blir i den enkelte kommune, men det understreker behovet for et spleiselag hvor også staten deltar, sier generalsekretær Morten Andreas Meyer i Huseierne.

Krever samarbeid og plan
Huseierne mener også at staten må legge til rette for samarbeid på tvers av kommunegrensene. Slik kan man skape større og mer robuste kompetansemiljøer, og utnytte tilgjengelige ressurser på en kostnadseffektiv og bærekraftig måte. – Det er på sin plass å be om en nasjonal handlingsplan, sier organisasjonen.
Mens 97 prosent av norske kommuner samarbeider om renovasjon i IKS, er det bare 13 prosent som samarbeider om et interkommunalt selskap innen vann og avløp.

NARVIK VANN: Ansatte ved Narvik Vann under befaring på vannverket i Bjerkvik for noen år siden. Totalt 33 ansatte arbeider med å levere VA-tjenester i vidstrakte Narvik kommune, som er landets 10. største kommune målt i areal. Foto: Narvik Vann

Narvik har blant de laveste vann- og avløpsgebyrene i landet. Tre ganger er også vannet fra Narvik vannverk kåret til landets beste. Men nye rensekrav fra EU truer med å mangedoble regningen for innbyggerne om noen tiår.

Av – Jonas Ellingsen

Huseierne legger årlig frem en undersøkelse av VA-gebyrene, der kommunene rangeres fra dyrest til billigst. Her plasserte Narvik seg som nummer 303 av totalt 353 kommuner i 2023. Man kan derfor si at Narvik Vann KF har innfridd, etter at selskapet ble tildelt ansvaret for levering av vann- og avløpstjenestene i Narvik kommune i 2004. Foretaket har hatt fokus på å levere gode tjenester til en korrekt og så lav pris som mulig.

Gebyrene øker
– Vi har fortsatt billige VA-tjenester i Narvik kommune, sier daglig leder Trude Rostrup Bertnes i Narvik Vann til Nordnorsk Rapport.
Landsgjennomsnittet for en bolig på 120 kvadratmeter var i 2023 10.073 kroner, mens narvikingene slapp unna med hyggelige 7.112 kroner.
På toppen av lista i 2023 lå Tolga med et VA-gebyr på hele 35.104 kroner i året, noe som var en økning på 68 % fra året før.

Ny virkelighet
Det er disse brå og hurtige prishoppene som har fått folk flest til å bråvåkne til en ny virkelighet: VA-gebyrene vil vokse kraftig fremover. Det skyldes først og fremst et etterslep på vedlikehold og utskifting. Ifølge en rapport som Sintef og Norconsult utførte på oppdrag fra bransjeorganisasjonen Norsk Vann i 2021, trenger det kommunale vann- og avløpsnettet oppgraderinger for 332 milliarder de neste 20 årene. Rapporten slo også fast at det er i distriktene at gebyrene vil øke mest og antyder en tredobling av gebyrene i enkelte nordnorske kommuner.

 
Nytt direktiv øker utfordringene
I tillegg til disse utfordringene vil det nye avløpsdirektivet vedtatt i EU medføre behov for ombygging av 250 renseanlegg langs kysten. Direktivet medfører at alle byer og tettsteder med mer enn tusen innbyggere på et gitt område må innføre såkalt sekundærrensing innen 2040. Dette kommer på toppen av de allerede varslede økningene i gebyrene. Direktivet er vel og merke ennå ikke implementert i norsk lov.

På Norsk Vanns fagdager i fjor la Tromsø og Narvik frem en felles presentasjon om hvordan det nye avløpsdirektivet ville slå ut i de respektive kommunene. Tromsø har beregnet at det må investeres over to milliarder kroner for å møte de nye kravene. Det vil medføre at avløpsgebyret alene vil øke til 11.000 kroner i 2040, i stedet 6.500 kroner, som gebyret ville bli uten sekundærrensing.

Prissjokk i 2050
I Narvik blir investeringen “bare” 350 millioner kroner, men mens Tromsø kan fordele kostnadene på 80.000 innbyggere, får Narviks befolkning på 21.500 en tyngre bør. Regnestykket viser at det årlige avløpsgebyret i 2050 vil bli hele 53.600 kroner pr husstand, mot 16.400 kroner uten sekundærrensing.
Både for Tromsø og Narvik er tallene oppgitt eks. mva. Og dette gjelder altså kun gebyret for avløp. Gebyr for vann kommer i tillegg.

– Ja, det er høye tall, men det er vel og merke et teoretisk regnestykke som kan endre seg underveis. Det vil heller ikke skje i allerede i morgen, basert på tidligere erfaringer med tiden det tar å innføre direktiv fra EU.
EU sier også at de tekniske løsningene skal bli hyllevare, slik at det skal bli enklere og billigere for kommunene å gjennomføre løftet. Dyrt vil det uansett bli, dersom kravene ikke blir lempet vesentlig, og da tenker jeg spesielt på mindre kommuner med 2.000 – 3.000 innbyggere, sier Trude Rostrup Bertnes.

Investering uten effekt

Både Narvik, Tromsø og flere andre byer langs kysten har i sine høringsuttalelser vist til at dagens utslipp er ubetydelige i forhold til havområdenes kapasitet og robusthet. Investeringer i sekundærrensing vil ikke stå i forhold til klima- og miljøbelastningen som slike utbygginger vil medføre. Norske myndigheter og bransjeorganisasjonen Norsk vann har jobbet hardt for å få fritak på dette og andre områder som går på særnorske forhold.
I Tromsø vurderer politikerne likevel at krav vil komme, og man drøfter om det allerede nå bør tas høyde for sekundærrensing ved å samordne legging av nye avløpsrør med flere planlagte vegprosjekter.

100 millioner pr. år
Imens fortsetter nødvendig vedlikehold og oppgradering av vann- og avløpsnettet i landets kommuner.
– Jeg tror nivået er noenlunde jevnt i de fleste kommuner. Narvik vann investerer rundt 100 millioner kroner pr. år. Vi prøver å følge det nasjonale målet om å skifte ut en prosent av VA-nettet pr. år. Investeringene skal også skje i en takt som gir forutsigbare regninger til abonnentene. Vi reviderer hovedplanene våre jevnlig, de blir vedtatt politisk, og politikerne lar oss få lov til å jobbe ut fra det. Forutsetning for å lykkes er at man får lov til å gjøre det man faglig mener er rett, og der har vi god støtte fra våre lokalpolitikere, sier daglig leder i Narvik Vann til Nordnorsk Rapport.

Forebygging
I dag drifter Narvik Vann 9 vannverk, 40 vanninstallasjoner med tilhørende ledningsnett, 24 avløpsrenseanlegg og 67 pumpestasjoner med tilhørende ledningsnett.
Foretaket har stort fokus på forebyggende arbeid, slik at innbyggerne skal oppleve gode og problemfrie tjenester hele året. Alle anlegg ivaretas og vedlikeholdes løpende, slik at de fungerer optimalt, og blir kostnadseffektive over år.
Selskapet følger også opp de ca. 2.000 private avløpsanleggene som er etablert i kommunen. Dette for å sørge for at anleggene driftes forsvarlig og ikke forurenser unødig.

God rekruttering
Kompetansemangel har ikke vært et problem i Narvik Vann. – Vi har vært heldige med å klare å rekruttere fagfolk her i Narvik, og vi nyter nok godt av at UiT har utdanning i byen. Selv om vi tilhører samme juridiske enhet som kommunen, er vi mer selvstendig og skjermet som eget kommunalt foretak. Det tror jeg også har vært en klar fordel for rekrutteringen.
– På entreprenørsiden har det i mange år vært de lokale som har regnet på jobbene, men nå sist er det et Alta-firma som har fått en jobb hos oss. Det ser ut som om entreprenørene er mer villige til å flytte på seg i disse dager, sier lederen, og legger lunt til: – Vi er nok mer populære i dårlige tider. I tider med full fart i markedet er vi ikke fullt så interessante, sier hun med et smil.

Gebyrene øker
Høye renter og økt prisnivå bidro til at VA-gebyrene i Narvik ble økt med rundt 20 prosent både i 2023 og 2024.
Rostrup Bertnes legger ikke skjul på at gebyrene skal videre opp, også i Narvik kommune. – Alle kommuner har etterslep på vedlikehold. Bare 15 % av renseanleggene i Norge er godkjent ut fra dagens avløpsdirektiv, så vi er ikke akkurat gode på dette området.  Det ligger an til veldig store investeringer for mange kommuner i årene fremover, og regningen ender opp hos husstander og bedrifter. Det gjenstår å se hvordan politikere og myndigheter vil bidra til å løse utfordringene, fastslår daglig leder i Narvik Vann.

ETABLERT ARTIST: Ruben Markussen fra Bjarkøy har på få år markert seg som en artist å regne med. Han har over 500 millioner streams, med lyttere både i og utenfor Norge. Pressefoto – Ruben på Facebook

Seks år etter at han slapp sin første låt, er bjarkøyværingen Ruben Markussen (29) en av landets fremste artister.

Av – Jonas Ellingsen

Med 1,3 millioner månedlige lyttere på Spotify og rause terningkast fra opptredener på de største festivalene og konsertscenene i Norge, er suksessen et faktum.

– Folk liker musikken min. Det er en fantastisk deilig følelse, sa Ruben til Aftenposten da karrieren tok av for alvor i 2019.

Gjennombruddet
Det nasjonale gjennombruddet kom i 2018 med to Spellemannpris-nominasjoner og en nominasjon til årets nykommer i P3 Gull. Året etter vant han spellemannsprisen for Årets låt med sangen “Lay by me”, som også lå høyt på hitlistene i Danmark, Finland og Sverige.

Da han ga ut EP-en “Animosity” i 2021, ble den liggende i hele 32 uker på VG-lista. Det bekreftet at artisten Ruben var kommet for å bli. I tillegg til egne utgivelser har Ruben samarbeidet og gitt ut låter med artister som Alan Walker, Emilie Hollow, Emma Steinbakken og Ina Wroldsen.

Startet på gutterommet
Det var neppe tanken på penger og berømmelse som drev Ruben, da han begynte å spille inn sine første låter i 13-års-alderen hjemme på gutterommet på Bjarkøy utenfor Harstad.
– Det var ikke så mye å finne på, annet å henge med venner. Musikken ble en vei til kreativitet og utforsking av meg selv, sa Markussen i et intervju med Ballade.no i 2019.
Men hobbyen utviklet seg like fullt til en karriere som har begynt å sette spor etter seg på artistens bankkonto.
 I 2021 hadde Markussen en alminnelig inntekt på 1.508.926 kroner og en formue på 1.066.358 kroner. Han betalte 426.377 kroner i skatt. 
I 2022 var tilsvarende tall steget til 1.622.839, 1.581.355 og 680.360 kroner.

Eget selskap
Det er fortsatt et stykke unna de formidable inntektene til Kygo og Alan Walker, som var de best betalte musikerne i Norge i 2022, med inntekter på henholdsvis 54,2 og 28,3 millioner. Likevel må man kunne si at 29-åringen fra Bjarkøy gjør det godt i en bransje der talent og innsats ikke gir noen garanti for økonomisk suksess.
I 2019 etablerte artisten selskapet Markussen Music AS. Dette avløste enkeltmannsforetaket Ruben Markussen, som ble opprettet to år tidligere. Begge har bransjekoden 90.011: Utøvende kunstnere og underholdningsvirksomhet innen musikk.

Fra Rena til Los Angeles

Musikken og magien fra gutterommet staket ut den videre kursen for Ruben Markussen.
Etter videregående flyttet han til Rena for å studere musikkproduksjon ved Høgskolen i Innlandet. Deretter fulgte noen måneders opphold i Los Angeles, der han var tilknyttet et Independent Artist-program ved Musicians Institute.
Til tross for en relativt kort karriere har Ruben allerede virkelig smakt på suksessen – 1 Spellemannspris for årets låt og 4 nominasjoner. Med mer enn 1.000 dager på Norges Spotify Topp 50 liste har han virkelig etablert seg.

Hjem i sommer
– Liveshowet Ruben kommer med er utarbeidet over flere år og holder høyt nivå, reklamerer festivalen Bakgården i Harstad, som gleder seg til å få artisten hjem igjen i august. De tillater seg å ta en liten promille av æren for at Ruben er en av landets mest bejublede popartister i dag. Bakgården var den første festivalen som allerede i 2017 satte Ruben på plakaten, før artisten i det hele tatt hadde gitt ut musikk.

Hjelper andre

På scenen slipper Ruben Markussen løs alle hemninger og kaster seg rundt i takt med musikken. Men musikken hans har en mørk side.
13 år gammel utviklet han sosial angst.  De tre første låtene han ga ut var en trilogi der han beskrev sine egne erfaringer med psykisk helse og sosial angst.
Ruben har vært åpen om sine psykiske problemer, og han får mange henvendelser fra fans som sliter selv.

– Jeg prøver å ta stilling til det og svarer på det jeg kan svare på. Samtidig er det en vanskelig ting å ta ansvar for, sa han i et intervju med NRK P3.  – Jeg kan ikke hjelpe folk ut av det, men prøver å oppfordre til å søke hjelp, enten hos psykolog, familie eller venner. Det viktigste er å ha noen å snakke med, sier artisten, og legger til:

– Det beste noen kan gjøre for meg er bare å høre på hva jeg har å si. Resten må jeg jobbe med selv.